HURRA FOR…EHH…LANDET VÅRT!

I dag opererer vi med flere offisielle skrivemåter av landsnavnet: Bokmål Norge. Nynorsk Noreg. Nordsamisk Norga. Lulesamisk Vuodna. Sørsamisk Nöörje. Kvensk Norja. Hva man sier og hvordan man skriver landsnavnet, har imidlertid variert opp gjennom tidene.

På oppdrag fra Språkrådet

I A-listene etter Norsk målførearkiv (se faktaboks) finner vi mappen A371 «Noreg/Norge», som inneholder innsamlingsmateriale gjort på vegne av fagnemnden i Norsk Språkråd i 1976. Språkrådet ønsket å få greie på målføreformen fra stedet informantene kom fra, og om det fantes eldre og yngre uttaleformer av landsnavnet. For ordens skyld, det er her snakk om de norske målførene, og ikke de samiske eller kvenske.

Det ble samlet inn til sammen 137 besvarelser fra alle fylkene våre, foruten Oslo og Akershus. Det finnes også en liten samling avisutklipp fra Norske Argus som er datert fra 1971-1985.

Avisartiklene har overskrifter som «Landet vårt heter NORGE!», «NORGE – tvangsinnført av dei danske herrane våre», «Målformen ,,Noreg’’ grunnlovs-stridig», «Er namneformi NORGE ein språkleg lapsus?» eller «Grundloven sier Norge» (Arkivmateriale: A371, A-listene, NMA). Uttalelsene vitner om høy temperatur, og at navnedebatten rokket ved noe ektefølt og grunnleggende blant folk.

I svarene som kom fra spørreundersøkelsen kan man se en del variasjon i hvordan folk uttalte landsnavnet i 1976. Den aller vanligste uttalemåten over hele landet var imidlertid da som nå, Nårge (se: https://snl.no/Norge_og_Noreg_-_etymologi). Dette gjaldt også steder der nynorsk var skriftspråket.

I Øystre Slidre i Oppland uttalte man også landsnavnet som Nårge i 1976. I eldre tider ble det antakelig sagt Nøri. Informanten forteller:

«Eg hugsar frå mi barndomstid kring 1900-talet at ein eldre mann sat inne hjå oss og tala ved han far. Han sa fleire gonger Nøri om landet vårt, og det undra meg, for på skulen sa med alle Norge, slik det stod i geografien og slik læraren vår sa det» (Arkivmateriale: A371, A-listene, NMA)

Variasjoner som Nørig, Nørje eller Nærji, Nårji og Nåre finner man både som eksempler på yngre og eldre uttaleformer i materialet. Disse uttaleformene strakk seg fra Sørlandet, oppover østsiden av landet nær svenskegrensen, og til Trøndelagsfylkene. På Vestlandet ble det i materialet lagt vekt på at de skrev Noreg, men hovedsakelig uttalte landsnavnet Nårje eller Nårge. Denne samme uttalen gjaldt også for de nordlige fylkene våre.

Fordansking og annen påvirkning

Det er svært få funn av personer som uttalte landsnavnet Nåreg eller Nårig, men noen informanter viste til at det var uttale i enkelte bygder i Telemark. Andre igjen sa at de bevisst valgte å si Nåreg, til tross for at uttaleformen egentlig ikke finnes i deres opprinnelige dialekt.

Flere informanter mente at det skyldtes ytre påvirkning, som for eksempel fordansking, at den nye generasjonen glemte de gamle uttaleformene av landsnavnet. Her nevnes det spesielt påvirkningen fra skoleverket og lærernes uttale og skriftspåvirkning, enten det var snakk om bokmål eller nynorsk.

Fra Nissedal i Telemark skriver en informant dette om hvorfor mannen hennes sier Nåreg og hun noe annet:

«I Nissedal kan ein høyre navnet på landet vårt uttalt på ymse vis. For meg, som har vuksi opp på Fjone (vestsida av Nissen) er det naturleg å seie ,,Nørig’’. Mannen min, som har gått på barneskulen på Fjalestad (1/2 mil lenger vest) sier Noreg eller Norig. Under krigen gjekk eg på skule i Nordre Nissedal, og der veit eg ungane (og dei eldre) sa Nørji. Eg har mistankar om at uttalemåten er påverka av dei lærarane som har undervist i dei forksjellige skulekrinsane, ofte gjennom ein heil generasjon. Soleis kan eg fortele at læraren på Fjalestad gjennom mange år, tala eit svært korrekt, litt stivt, nynorsk mål.» (Arkivmateriale: A371, A-listene, NMA)

En annen informant fra en helt annen kant av landet, Stryn i Sogn og Fjordane, sier om seg selv at

«…eg er vest den einaste i heile fylke som segjer Noreg til kvardags. Ein skulde tru lærarane var so pars ,,reinhårige’’ at dei brukte rette namnet på landet vår(t), men eg tvelar». (Arkivmateriale: A371, A-listene, NMA)

I tillegg til at skoleverket og lærere ble ansett for å ha en stor påvirkning, blir aviser, litteratur, radio og fjernsyn nevnt som årsaker til at gamle dialektord og ordformer generelt er på vei ut av språket. Noen forholder seg ganske nøkternt til dette, mens andre får med denne forespørselen fra Målførearkivet, endelig lov til å virkelig fyre seg opp over den språklige skamløsheten. Her er et eksempel fra Hol i Buskerud fylke:

«Norsk Språknemnd, seinare oskepåstrøyar Språkråd, bryr seg ikkje med språkrøkt. Dei driv språkhandel og språkblanding. Nynorsk svarar til namnet so langt som det vert nyare og nyare, og all fornying kjem fram ved å blanda inn meir riksmål og framandord (…) og det er (i) tråd med all annan vandalisme av norsk mål at dei fær inn Norge som landsnamn. Men når dei skal ryddja ut Noreg ut or språket, og truga det inn på frimerke, so er det reine sirkuset.» (Arkivmateriale: A371, A-listene, NMA)

Landsnavnet – det handler om følelser og identitet

Som dere ser, var det ikke bare i avisutklippene at sterke meningsutvekslinger og følelser kom fram, men det gjennomsyrer også det innsendte materialet i A-listene fra 1976. Spørsmål som omhandler identitet og forståelse av livet rundt oss er like mye forankret i stedsnavn og talemålet vårt, såvel som tradisjoner og ritualer. Det er derfor ikke så underlig at man lar seg engasjere og at det vekker de store følelsene, når det er snakk om ens eget lands navn.