SPESIALGLIMT

Norske Argus bidro med materiale fra begynnelsen av 1930-tallet og helt til slutten 1980-tallet. Disse utklippene er fra debatten om samnorsk, som var høyst aktuell i etterkrigstiden.

Språksamlingane, Universitetsbiblioteket i Bergen.

Utklippsbyrået Norske Argus (1936-1995) - en betydelig ressurs i dalektinnsamlingen

Det er ikke bare materiale etter dialektforskere, studenter og frivillige medarbeidere som preger arkivet etter Norsk målførearkiv (1936-1990). Det finnes også mengder av innsendte avisutklipp fra klippebyrået Norske Argus.

Kristin Synnøve Kjos Arkivar/seniorkonsulent ved Språksamlingane

Publisert 25.02.2022 - 08:05 Sist oppdatert 10.11.2023 - 09:31

SPESIALGLIMT

Hver fredag presenterer de forskjellige delene av Spesialsamlingene, nemlig Manuskript- og librarsamlingen, Billedsamlingen, Skeivt arkiv og Språksamlingene, godbiter fra samlingenes spennende og varierte materiale i form av tekst, bilder og film.

Norske Argus – enevelde i over hundre år

På slutten av 1800-tallet var det store endringer i samfunnet. Den industrielle revolusjon førte til at trykkpressene mer funksjonelle og billigere, dermed økte antallet aviser og tidsskrifter betraktelig. En annen årsak til fremveksten av alle regions- og lokalavisene kan være den nye håndtverksloven, som ble vedtatt allerede i 1839. De gamle boktrykkerprivilegiene ble satt ut av kraft, og nyetablerte boktrykkerier fant det lønnsomt å utgi aviser som sidegeskjeft (1).

Med dette mangfoldet av informasjon, ble det nærmest umulig for privatpersoner, firmaer eller offentlige instanser å holde oversikt. I USA hadde de allerede opprettet utklippsbyråer som sendte relevant informasjon på bestilling (2), og juristen Carl August Gotthelf Lochmann ante et marked som ikke var dekket her i Norge. Ved nyttår i 1898 stiftet han klippebyrået Norske Argus (3). Den første tiden ble arbeidet utført av Lochmann selv, samt to andre. Det tok imidlertid ikke lang tid før han hadde flere folk i arbeid, og under 1.verdenskrig hadde firmaet en stab på ti personer og over 500 faste abonnenter.

Reklameannonse fra Morgenbladet 11.januar 1899.

Det mest forbausende i firmaets historie er at det hadde ingen konkurranse i nesten hundre år, helt til andre medier begynte å overta informasjonsflyten (4). Så med et altseende blikk på den norske presse, reklarmerte og forklarte Lochmann firmaets mandat slik:

«Norske Argus er et byraa, hvor man kan faa UTKLIP av uttalelser, notiser og avertissementer fra aviser og tidsskrifter. Man behøver ikke selv at passe paa, om der i pressen skule forekomme noget, man kan ha interesse av at læse. Der meddeles, hvad man ønsker at holdes underrettet om, saa sender byraaet utklip av alt det, som forekommer derom.» (5)

Dette er en reklame for Norske Argus i anledning deres 25-årsjubileum. Den er formet som en liten artikkel som ikke var uvanlig. Firda 3. januar, 1927.

Videre forteller han at Norske Argus hadde alle mulige slags abonnenter, det være seg kunstnere, politikere, forfattere, utenlandske legasjoner og konsulater, og ikke minst offentlige og private institusjoner. Blant de offentlige institusjonene som benyttet seg flittig av Norske Argus sine tjenester, var altså Norsk målførearkiv.

Norsk målførearkiv

Norsk målførearkiv var et eget institutt der formålet var å foreta direkte innsamlinger av målførene i Norge. De skulle også samle og registrere alt som var skrevet om dialekter i bygd og by. Dette arbeidet skulle danne grunnlaget for blant annet et alfabetisk ordarkiv, samt øke samlingen av systematisk «sak- og ordgeografisk tilfang» (7). Forskere og studenter reiste rundt og intervjuet særlig eldre personer med lang stedstilhørighet, og samlet inn dialektord, bøyingsformer og talemålskonstruksjoner. Det gjaldt å samle inn så mye som mulig før den eldre generasjonen døde ut.

Innsamlingene kunne ikke baseres ene og alene på forskere og studenters forskningsreiser. Det ble også gjort et betydelig innsamlingsarbeid av frivillige medarbeidere rundt om i landet. Disse «heimelsmennene» var kvinner og menn med stor interesse for dialekter, lokalhistorie, kultur og tradisjoner på hjemsted sitt. I arkivmaterialet etter instituttet, kan vi se at heimelsmennene også bidro med egne tekster, lokale ordlister, systematiserte ordinnsamlinger, radiokåserier, og så videre, i tillegg til at de intervjuet sine sambygdinger. Parallelt med alt dette ble Norske Argus en viktig bidragsyter, som en tredje instans i innsamlingsarbeidet.

Norske Argus i Norsk målførarkiv

Da målførearkivet ble pakket og sendt til Bergen, kom absolutt alt fra gammel murpuss til verdifulle 1700-tallsbøker. Det kom også flere kasser med gamle avisutklipp fra Norske Argus. Målførearkivet har journalførte utklipp fra begynnelsen av 1920-tallet og helt fram til slutten av 1980-tallet. Det finnes også mye som er uregistrert, samt kasser med utklipp som vi ennå ikke har åpnet.

Norge er det landet i verden med flest lokalaviser, men på 50-60-tallet hadde vi enda flere enn dem vi har i dag (10). En del stoff var hentet fra riksavisene, men mesteparten av innholdet lokalt. I tillegg til det redaksjonelle stoffet, var det viktig å slippe til stemmer fra lokalbefolkningen. Enten i form av små kåserier, epistler eller andre betraktninger. Mange av disse ble gjerne skrevet på dialekt, noe som var populært blant leserne. I tillegg ble lokalavisene, så vel som i regionsaviser og rikspressen, brukt til diskusjonsarena.

Feil eller riktig skrivemåte på stedsnavn. Et evig diskusjonstema der siste ordet ennå ikke er sagt.

Det var populært å skrive på dialekt i lokalavisen. Her er to gode eksempler på det.

Så langt i ordningen, har det vært mulig å skille mellom to typer utklippsmateriale. For det første er det utklipp der emneord er bestilt på forhånd. Et eksempel er avisartiklene som omhandler 50-årsmarkeringen for Ivar Aasens død. Et annet eksempel er utklipp som stammer fra språkpolitiske innspill i alle avisene rett etter krigen, og diskusjonen omkring samnorsk som på den ble grundig diskutert (8). Dette materialet ble mest sannsynlig brukt av forskere i sine egne framlegg i sakens anledning, eller kanskje som bakgrunnsmateriale i forbindelse med en søknad til et forskningsprosjekt. Dette er imidlertid bare en gjetning, men utklippene sier uansett noe om hva innsamlerne har interessert seg for gjennom tidene (11).

Utklipp fra 50-årsmarkeringen etter Ivar Aasens død.

Den andre typen av utklipp som skiller seg ut, ble av forskerne behandlet som målføreprøver. De er blitt sortert fylkesvis (før 2020-sammenslåingen), sammen med annet innsamlet målføremateriale etter forskerne selv eller de frivillige medarbeiderne. Utklippene både belyser og framhever dialektiske særtrekk, men gir samtidig innsikt i de kulturelle forholdene på stedet.

Utklippene fra Norske Argus har vært en betydelig ressurs for innsamlingen av norske dialekter og norsk språkpolitiske diskusjoner. Det er, som tidligere sagt, fortsatt flere kasser med utklipp som vi ikke har åpnet ennå, et arbeid som det skal bli morsomt og interessant å dykke ned i. Det beste er at - om ikke så lenge - blir denne verdifulle samlingen av arkivalier tilgjengelig for alle som er interessert i dialekter og lokal kultur.