«Ein rette sokke»

Spiting, bitting eller strikking

Språksamlingene ved Universitetsbiblioteket i Bergen inneholder mye rart, og i arkivet etter Norsk målførarkiv finner vi A-listene som er bidrag fra frivillig medarbeidere (se faktaboks). Strikking er sin egen kategori under nummeret A139. I registeret til A-listene er kategorien merket med spyting (binding), som er dialektord for strikking. I tillegg finnes det utallige dialektvarianter som spøting, spiting, bitting osv.

A139 er fra tidsperioden 1953 – 1957, og innsendelsene kom fra de tidligere fylkene Akershus, Buskerud, Vest-Agder, Hordaland, Sogn og Fjordane og Sør-Trøndelag. Alle bidragene var sendt inn av heimelsmenn som var godt opp i åra, og som husket tiden da det å strikke var en nødvendighet og en del av arbeidet som måtte utføres:

«I ældre ti sat kvinfolkje å batt alle kvelda. Når dæ va mange i famelin so va da mikkji arbei å halde alle mæ hosu å våttu» (Flå, 1957)

At strikking var kvinnfolkarbeid, er noe flere poengterer. Der det imidlertid var store ungeflokker og mye annet folk, ble det vanskelig å produsere raskt nok til alle. Da måtte også guttene lære seg å strikke fortelles det i et av bidragene fra Sogn og Fjordane:

«Dæ va kvinnfølkarrbæij, medn dar dæ va månge gutar å kara i banefløkkjen, dær spøta gutane og både vøtta, søkka, hanskar å lendar til barnerøyvi. Dæ har æg åg jort, då æg va liten, får vi var nije guta åg bærre fire jænte i søskjenfløyikjen.» (Breim, 1954)

I dag er det fortsatt slik at de fleste som strikker er kvinner, men det er flere og flere menn som har oppdaget at det å strikke sin egen genser er ganske tilfredsstillende. 

«Ein rette sokke»

Det å strikke skikkelige gode strømper er ikke gjort i en håndvending, og krever kjennskap både til anatomi og en viss strikkeferdighet. Derfor er det kanskje ikke så rart at det nettopp er en strikket bunadsstrømpe som er en av praktgjenstandene til Språksamlingene.

Lærerinne Bergit Rike fra Valle i Setesdal var en betydningsfull bidragsyter og heimelsmann i arbeidet med Norsk Ordbok. I tillegg til en stor seddelproduksjon (kartotekkort) av dialektord, sendte hun inn flere flotte gjenstander. En av disse gjenstandene var bunadsstrømpen, eller som det står; «Ein rette sokke».

Som man ser på bildet, er det festet 22 små merkelapper til bunadsstrømpen. Her finner vi ord og begreper fra Setesdalsdialekten, som beskriver maskene og selve håndarbeidet som er utført. Slår vi opp disse ordene i Norsk Ordbok, så kan vi lære at «snebrot» er vrangbord som er strikket slik at maskene går på skrå, og at uttrykket «rett og slett» rett og slett betyr å strikke med rette masker.

En annen artig detalj ved strømpen er at det er felt inn ekstra plass til leggmuskelen. Det var nemlig populært og sexy å ha kraftige legger, så folk med stankelbein jukset og la inn en muskelformet trekloss i innfellingen. For at bunadsstrømpen skulle holde seg på plass, festet man hosebånd øverst rundt strømpen. Disse båndene ble vevd på en bandgrind, som i A-listene har nummeret A1. Dette er imidlertid et annet håndverk og en annen historie som kan fortelles mer om senere.

Hvis du har lyst til å ta en titt i A-listene, så sjekk ut listen i Arkivportalen: https://arkivportalen.no/entity/no-SPR_arkiv000000010557?ins=SPR eller kontakt oss, så kan vi hjelpe deg. Materialet er lesesalslån.