Norskfødte Margarethe Cammermeyer tok opp kampen mot verdens mektigste militærmakt.

28. april 1989 startet som en helt vanlig arbeidsdag for sjefssykepleier Margarethe Cammermeyer ved Nasjonalgarden i staten Washington. Allerede halv syv var hun i gang, hun hadde en travel dag foran seg med pasientbesøk. I tillegg skulle hun møte en eiendomsmegler for å underskrive kontrakten på et nytt hus. Hun skulle også gjennomføre en rutinemessig samtale med Forsvarets etterforskningstjeneste i forbindelse med hennes anmodning om høyeste sikkerhetsklarering. Etter møtet denne fredagen, skulle livet aldri bli det samme igjen for Oberst Cammermeyer.

Født i Oslo under 2. verdens krig

- Min aller første militære operasjon var i alle henseender en vellykket operasjon. Min mor smuglet våpen forbi nazistenes hovedkvarter i Oslo, for å møte folk fra den norske Hjemmefronten. Transportmetoden var min barnevogn, selvfølgelig med meg i.

Dette forteller Cammermeyer i boken om sitt liv, Forstummet i tjeneste, som kom på norsk i 1994. Hun ble født i Oslo i 1942, faren var lege og forsker, mens moren var sykepleier. Også faren bidrog i motstandskampen, og gav blant annet ly til motstandsfolk på flukt. I 1947 fikk faren muligheten til å jobbe i USA gjennom The Rockefeller Fellowship i Boston. Familien tilbrakte ni måneder i landet, før de reiste hjem igjen til Norge. Like etter ble faren tilbudt en fast stilling i USA, og i februar 1951 emigrerte den norske familien for godt. Foruten eldstedatteren Margarethe, bestod den av brødrene Jan Wilhelm og Tom. Senere skulle det komme enda en bror inn i søskenflokken, Paal, født i USA. Margarethe Cammermeyer var ni år da hun forlot Norge, og som attenåring ble hun amerikansk statsborger. Hun bestemte seg etter hvert for å følge i morens fotspor, og ble uteksaminert sykepleier i 1963. Hun vervet seg til det amerikanske forsvaret og var i aktiv tjeneste i syv år, hvor hun også tjenestegjorde i Vietnam. Hun ble gift med Harvey i 1965, de to fikk fire sønner sammen før ekteskapet etter femten år gikk i oppløsning. Trettiåtte år gammel, startet hun livet sitt på nytt.

Stod fram som lesbisk

- Jeg føler meg ung og uskyldig igjen, som en tenåring som ser solen stige opp etter avslutningsballet og vet at et kapittel i livet hennes er over. Men her begynner kapitlet. Akkurat nå. Min første dag uten å prøve å tilpasse meg en annens mønster.

I 1988 blir Cammermeyer sammen med Diane Divelbess. Hun har innsett at hun er lesbisk, etter å ha grublet over det i mange år. Hun hadde så lyst å passe inn tidligere, forteller hun. Være som heltinnene i bøkene hun leste, som klassekameratene, sånn som moren som hun elsket. Hun forsøkte å spille den kvinnerollen de spilte, en kvinne som drømmer om en mann. Men hun gjorde egentlig aldri det selv.

Avskjeden

Helt siden Cammermeyer gikk inn i hæren i 1961, har hun drømt om å bli nasjonal sjefssykepleier. På 1980-tallet fantes det tre slike stillinger, det er stillingen i Nasjonalgarden hun sikter seg inn på. En stilling som samtidig krever den høyeste sikkerhetsklareringen. Vel en halvtime inn i samtalen for å få oppgradert klareringen sin, kommer spørsmål om homoseksualitet. - Jeg er lesbisk, svarer Cammermeyer. Etter et hele seks timers langt møte, ble Cammermeyer forelagt en erklæring hun måtte underskrive, som oppsummerte samtalen. Gjennom hele sitt liv og yrkespraksis hadde integritet vært selve kjernen. Hun var også klar over at hun kunne utgjøre en sikkerhetsrisiko for sitt land, og bli utsatt for utpressing, om hun ikke hadde vært ærlig. Samtidig visste hun ikke at bestemmelsen AR 135-175, revidert og skjerpet i 1982, fastslår avskjedigelse fra militæret dersom noen har erklært seg som homoseksuell eller biseksuell.

- Jeg var ikke klar over at jeg ved å si til fullmektig Troutman, jeg er lesbisk, ville miste karrieren min i et land som forsvarer likhet for alle. Og jeg visste ikke at jeg ved å bli tvunget til å snakke ut, først privat, så offentlig, skulle finne den viktigste oppgaven i mitt liv.

Hun fikk tilbud om å endre sin forklaring, men det nektet hun. Seks måneder senere begynte etterforskningen, men det tok to år før hun ble avskjediget. Hun var den til da høyest rangerte personen i US Army som utfordret militæret sin motstand mot skeive i tjeneste. Sjefen hennes ville ikke at hun skulle miste jobben, og han somlet med alle mulige detaljer for å trekke det hele ut lengst mulig. Men til slutt ble presset for stort fra toppen, ble han ikke kvitt henne, kvittet de seg med han også i samme slengen. 11.juni 1992 ble utkastelsen effektivisert.

- Min drøm om å gå av med full militær honnør skulle ikke oppfylles. Hjemme strøk jeg uniformen og plasserte medaljene og distinksjonene helt riktig. Jeg stod foran speilet og så på meg selv som oberst for siste gang.

Margarethe Cammermeyer hadde lovet Nasjonalgarden at saken kun skulle være et anliggende mellom henne og dem, og hun hadde til nå unngått enhver form for publisitet. Men så bestemte hun seg for ikke å tie lenger. Et førstesideoppslag i San Francisco Chronicle 05. august 1991 om saken endret dette. Det var starten på en enorm oppmerksomhet i USA, men også i resten av verden. Da Cammermeyer og Divelbess like etterpå reiste på en lenge planlagt ferie til Norge, ringte hun sin fetter legen Mads Gilbert, - Hvordan har min jævlig berømte kusine det? Var det første han spurte om. - Du har vært mitt forbilde, og jeg er så stolt av deg.

Tok opp kampen mot US Army

Cammermeyer saksøkte så Hæren i en sivil domstol. Den kjente i 1994 avskjedigelsen som grunnlovsstridig. Reglementet som Hæren la til grunn, var ene og alene basert på fordommer, i en ellers plettfri tjenestetid. Det ble samtidig slått fast at militæret aldri kan unntas fra Grunnloven. Den gang presidentkandidat Bill Clinton, var en av de som offentlig gikk ut og støttet Cammermeyer.

Cammermeyer fikk tilbake stillingen sin i Nasjonalgarden, og var en av de ytterst få åpne og lesbiske som tjenestegjorde der, fram til hun pensjonerte seg i 1997. Hele denne perioden gjaldt den såkalte "Don't ask, don't tell" regelen i det amerikanske militæret, som var gjeldende fra 1994 til 2011. Forskriften forbød diskriminering og krenkelser mot homofile og bifile personer som holdt sin legning skjult, samtidig som den forbød åpent homofile og biseksuelle personer å tjenestegjøre. Denne ble avskaffet av President Obama i 2011. 14 000 hadde til da mistet sin karriere i militæret, under denne forskriften.

Fra 1980 til 1990 ble mer enn fjorten tusen amerikanske kvinner og menn direkte avskjediget fra militæret fordi det var mistanke om, eller fastslått at de var homofile eller lesbiske.

Filmstjerne

I 1994 skrev Cammermeyer sin selvbiografi, Serving in Silence, boken ble godt mottatt, og også oversatt til norsk. Samtidig ble graffiti skrevet på huset hennes, postkassen sprengt og plakater satt opp ved steder hun skulle holde foredrag om boka. Cammermeyer var redd for hvordan det kunne påvirke barna, i butikker gikk de ofte bak henne, for å se hvordan andre reagerte på moren. En dag fikk hun en telefon fra Barbra Streisand. Hennes produksjonsselskap ville gjerne lage en film om Cammermeyer og hennes liv. - Ingen skal risikere noe for å fortelle sannheten, sa Streisand. Først var Cammermeyer skeptisk. Streisand sitt argument om at det var enormt viktig at denne historien ble fortalt, og samtidig normalisere denne typen familier i USA, overbeviste henne til slutt.

Superstjernen Glenn Close fikk rollen som Cammermeyer, og Divelbess ble spilt av Judy Davis. Filmen fikk samme tittel som selvbiografien, og vant tre Emmy-priser. Cammermeyer var veldig opptatt av at Close skulle være en ordentlig oberst, hvordan hun gikk, hilste, hadde på seg uniformen. - For henne var det en film, for meg er det mitt liv. Filmen hadde premiere på NBC i februar 1995, med etterfølgende gallavisninger i New York, Los Angeles, San Francisco og Seattle. Hele Cammermeyer familien var med på alle visningene. Arrangementene var samtidig en anledning til å samle inn midler til organisasjoner som kjemper mot diskriminering i militæret. I dag, om Cammermeyer blir invitert til en visning av filmen med etterfølgende samtale, kommer hun alltid etter publikum har sett filmen. Det blir for sterkt for henne å gjennomleve historien igjen og igjen.

Fremdeles aktiv

Margarethe Cammermeyer og Diane Divelbess kunne endelig inngå lovlig ekteskap 09. desember 2012. De to bor i dag sammen i byen Langley, Washington, like utenfor Seattle. Fra 01. januar 2020, tillot Norge dobbelt statsborgerskap, Cammermeyer søkte, og fikk da tilbake sitt norske.

Pensjonert oberst Margarethe Cammermeyer er blitt 82 år gammel. Våren 2023 var hun sist tilbake i Norge på familieferie. Hun besøkte også da Skeivt arkiv, hvor hun ble intervjuet til vår livsminne samling. Hun donerte også samtidig flere bøker og andre personlige papirer til våre samlinger.

Kilder:

Margarethe Cammermeyer: “Serving in Silence”, Viking, Penguin USA, 1994

Margarethe Cammermeyer: «Forstummet i tjeneste», J.W. Cappelen Forlag a.s, 1994

(Sitater gjengitt fra bøkene med tillatelse fra forfatteren.)

NRK TV: Rondo 19.11.1993

Intervju med Margarethe Cammermeyer, Skeivt arkiv 2023.

E-post korrespondanse mellom artikkelforfatter og Cammermeyer, våren 2024.