En norsk-amerikansk kjærlighetshistorie.

Superstjerne!

Sommer 1987: Igjen er det klart for den årlige filmfestivalen i Haugesund. Det hele toppet seg med den direktesendte utdelingen på NRK av den prestisjetunge Amanda-prisen. Et av trekkplastrene til å dele ut statuetten, var den amerikanske skuespilleren Earle Hyman. Han var superstjerne i rollen som bestefar Huxtable i 80-talls farsotten The Cosby Show, eller Cosby med familie som serien het på norsk. Hver torsdag benket millioner TV-seere seg i USA for å få med seg en ny episode. Også her i Norge var serien blitt kjempepopulær helgeunderholdning. Rollen hadde gjort Earle kjent over hele verden, og han ble også nominert til den prestisjetunge Emmy prisen i 1986.

Earle var ellers kjent som en Norges-venn, han snakket til og med språket flytende, muligens med et lite spor av vestnorsk. Ikke så rart kanskje, rett over sundet fra Maritim Hotell hvor prisutdelingen fant sted, ligger Risøy. Her vokste haugesunderen Rolf Sirnes opp, i snart 35 år hadde han vært Earle sin partner.

På alle bildene fra utdelingen ser vi en smilende Earle som klemmer den ene etter den andre, men Rolf er ingen steder å se. Ingen av mediene som dekker begivenheten griper fatt i den åpenbart gode historien om den amerikanske tv-stjernen som deler ut pris i hjembyen til sin norske partner. Earle hadde også en lang profesjonell tilknytning til Norge, som skuespiller. Han hadde hatt oppdrag på teater og film her siden tidlig 60- tall. Historien om hvorfor, som ble gjenfortalt igjen og igjen, var troverdig nok. En svart mann og skuespiller fra USA var så glad i Norge, med hytte på Vestlandet og snakket norsk flytende, fordi han elsket Ibsen på originalspråket.

En enkel start

Earle Hyman ble født i byen Warrenton i staten Nord-Carolina 11. oktober 1926, men allerede som barn flyttet han med foreldre og søsken til Brooklyn, New York. Familien ble bosatt i det siste huset i en hvit bydel, rett ved grensen til hvor den svarte begynte, derfor gikk søsknene på en skole med bare hvite barn. Som 13 åring ble han fasinert av teater og skuespilleryrket, etter å ha sett en produksjon av Gjengangere, av nettopp Ibsen som siden skulle bli hans store favoritt. Han fant fort veien til scenen, og allerede i 1944 hadde han sin første store suksess med stykket Anna Lucasta. Det ble spilt hele 957 ganger på Broadway, før Earle og resten av ensemblet dro på turne i USA og til Europa.

Samtidig i Haugesund, satt en ung Rolf Sirnes med utferdstrang og drømte om USA. Han ble født i det de kalte sildabyen i 1926, yngst av 12 søsken. Han utdannet seg etter hvert til stuert. Siden skandinaviske sjøfolk var populære, fikk han seg snart hyre på en yacht som seilte mellom New York og Florida.

Earle og Rolf møtte hverandre i New York i 1954. De to ble raskt gode venner, og flyttet snart sammen. Tre år senere kom Earle til Norge for første gang. I et intervju med Norsk Dameblad i 1965 fortalte han at det var skuespillerparet Lillebil og Tancred Ibsen som introduserte han for det norske teatermiljøet. I 1963 gjorde han enorm suksess med sin tolking av Othello på Den Nationale Scene i Bergen. På klingende norsk trakk han og motspiller Anne Gullestad, som Desdemona, femti fulle hus og skapte Shakespeare-feber i byen, ifølge Filmavisen. De to skulle også gjøre suksess sammen mange år senere. Da var Gullestad blitt teatersjef for Riksteatret, og han superstjerne.

De to reiste Norge rundt på turne med stykket Sjåfør for Miss Daisy i 1990. En rolle han også gjorde på Broadway, og i Danmark.

Othello skulle ellers bli en favorittrolle for Earle. Han spilte rollen både i Danmark, og igjen i Norge, da med Lise Fjeldstad som motspiller. De to skapte også kontrovers sammen i filmen Afrikaneren fra 1966. Det var mange den gang som reagerte på kjærlighet skildret mellom en svart mann og en hvit kvinne. Fjeldstad ble samtidig kjent med Rolf gjennom samarbeidene med Earle.

"Først og fremst tenker jeg på dem som en vakker historie. De levde sammen hele sitt voksne liv, som et harmonisk par." Slik husket Fjeldstad dem da hun ble intervjuet av Haugesunds Avis i 2017.

Hva norsk presse visste eller ikke, er uklart. Likevel var ofte Earle sitt privatliv et tema i intervjuer med ukeblader. I et Norsk Dameblad oppslag i 1965, ble nettopp det at Earle var ugift trukket spesielt fram.

Hvorledes har en så sterk personlighet som virker som en magnet på scenen kunnet gå klar av kvinnenes snarer og ekteskapets lenker, spør alle når de hører om hans ungkarsstand?

Han er like kravstor i privatlivet som profesjonelt, var svaret han gav.

Takk Kong Olav!

I april 1987 fikk Earle den høythengende utmerkelsen St. Olavsmedaljen tildelt i hjembyen New York. Etter et 30 års intenst kjærlighetsforhold til vårt land, mottok han medaljen av generalkonsul Bjarne Grindem i New York med ordene: "Jeg sender min ærbødigste og mest dypfølte takk til kong Olav. Dette er det største øyeblikk i mitt liv!" rapporterte VG fra begivenheten.

I reportasjen forteller han videre at han allerede i mai reiser til Norge igjen.

"Jeg har kjøpt meg hytte der hjemme. Fant meg et praktsted i Skånevik i Sunnhordland, og skal tilbringe to, tre måneder der i sommer."

Skånevik var nettopp stedet hvor også Rolf hadde tilbrakt mange somre som barn, så det var neppe tilfeldig valgt.

Det skulle likevel gå enda noen år før Earle og Rolf endelig fortalte verden om sin kjærlighet til hverandre. I en hjemme-hos reportasje med Norsk Ukeblad i slutten av 1986, besøkte ukebladet paret i New York. Rolf er med på et av bildene, men blir presentert som Earle sin norske venn og agent. Året etter er ukebladet Nå på hyttebesøk i Skånevik. Der blir Earle sitert på at han har bodd sammen med en skuespillerinne i 21 år, men at de har ingen barn.

Earle skulle ellers bli å se i Norge i mange sammenhenger i årene framover. Han var aktiv både på teaterscenen og på tv. I 1994 hadde han en av hovedrollene i den norske komiserien Seier´n er vår, i ettertid husket mest for de billige poengene rundt bruk av N-ordet hver gang Hyman var i ruta. I 1997 gav han ut plata The Weary Blues med Ytre Suløens Jazz-ensemble. Han jobbet ellers på forskjellige teatre, både som skuespiller og instruktør. På Norsk Høstfest i Dakota var han også i mange år et populært innslag. I USA ellers var han fremdeles ettertraktet som skuespiller, og en av de siste store rollene var i Kirsebærhagen av Tsjekhov i 2005. Her ble han møtt med stående ovasjoner da han gjorde entre.

" Vi traff hverandre i et selskap på Manhattan. Vi var unge og fattige og fant ut at vi skulle dele leilighet, og det gjør vi enda! Livet med Earle har vært fantastisk, men også en berg- og dalbane. Skuespillere er en egen rase og det er ikke langt fra topp til bunn. Norge er mitt fedreland, men hjertet mitt tilhører New York."

Det fortalte Rolf i et intervju med den unge journaliststudenten Margaret Haavik i 2000. Endelig var de klar til å fortelle verden om seg selv, eller kanskje verden var blitt klar? Kanskje hadde det også noe å si at Earle sin far døde først i 1986, 104 år gammel. Moren mistet han allerede som ung.

De to delte en leilighet i 33. etasje på Manhattan med katten Tuss-Tuss som de hadde tatt med seg fra Norge og Skånevik. De hadde da vært sammen i 46 år. Rolf jobbet 35 år på KO-Steakhouse i Greenwich Village, før han ble pensjonist.

Paret sto også frem i "God kveld Norge" på TV 2 i 2000. - Jeg kunne aldri levd uten Rolf. Han er den beste jeg kunne fått, uttalte Earle.

Skeivt arkiv ved Universitetsbiblioteket i Bergen, har mottatt en del av Earle Hyman sitt private arkiv fra en anonym giver, men som vi kjenner identiteten til. Det er en hel rekke bilder, teaterprogram, avisutklipp og reportasjer. Giveren kjente Earle godt, og reiste til USA for å hente materialet etter familiens ønske. Det er fra denne samlingen bildene i reportasjen stammer fra. En stor del av Earle sitt arkiv ellers, ble donert til Folger Shakespeare Library i Washington.

Vår anonyme giver forteller: "Det var en stor ære for Earle å bli innlemmet der. Jeg fikk være med nevøen og Earle på turen - hvor Earle fikk en ærbødig og nesten kongelig mottagelse."

Han forteller videre at Earle og Rolf levde sammen diskré og stille. De omtalte hverandre som gode venner, kanskje partnere. Ikke som senere generasjoner som ville sagt min mann eller kjæreste.

Salme ved reisens slutt

Rolf døde i USA i 2004. Han hadde selv ønsket å bli bisatt i Norge, på Vår Frelsers gravlund i Haugesund. Earle var stillferdig med sin kjære hele vegen til hans siste hvilested. Beveget, men konsentrert, igjen på flytende norsk, leste han salme 91 under seremonien.

Etter å ha fått slag, bodde Earle Hyman de siste årene på Lillian Booth Actors home i Englewood, New Jersey. Han rakk å feire sin 90-års dag, omgitt av gode venner og familie. Han døde 91 år gammel 17. november 2017.

I nekrologen i New York Times stod det mest om karrieren hans, og om at han brøt rasebarrierer som skuespiller. Den avsluttes med en setning om at Earle aldri giftet seg, og døde alene uten noen direkte etterkommere. Rolf er ikke nevnt.

Kilder: 

NRK TV: Filmavisen (11.04.63), Seksti minutter (1986), Amanda prisen (1987) Seier´n er vår (1994)

Aviser/ukeblader: VG 03.04.86 og 15.04.87, The New York Times, 19.11.17 Haugesunds Avis, 24.11.17. Margaret Haavik, Merkantilt Institutt studentavis april 2000. NÅ (nr.32) 06.08.87. Norsk Ukeblad (nr.48) 25.11.1986. Norsk Dameblad (nr.8) 17.02.65.

TV Haugaland, Ein utflyttar, 2000. TV2 God Kveld Norge, 2000.

Programmet til Sjåfør for Miss Daisy, Riksteatret, 1990.

Earle Hyman sin private samling av bilder, teaterprogram, avisutklipp og intervjuer med forskjellige norske ukeblad. Donert til Skeivt arkiv.