Værets uutholdelige bivirkning

Når man snakker med kollegaer så er det litt godt med felles sommerskjebne, når man kan enes om hvor lite moro det faktisk var med 11 grader og regn midt i juli.

Værfascinasjon og -klaging kan vi også lese om i Den Patriotiske Tilskuer, et tidsskrift utgitt i 1763 i København. Den innbundne utgaven i vår samling er for øvrig en gave fra Einar Nielsen. Tidsskriftet kom ut to ganger i uken, og forfatteren Jens Schielderup Sneedorff kom for det meste med sine betraktinger om styresett, økonomi, religion og bønders forhold, alt som en "tilskuer" til det hele med statsvitenskap som faglig bakgrunn. Derfor er det ganske fornøyelig at et helt nummer kun handler om hans betraktninger rundt været og hans frustrasjon over at folk blant annet tilskrev egen dorskhet til været. Jeg tror nok de fleste kjenner på litt mer energi når solen skinner, men Sneedorff har allikevel noen gode poeng som kan videreføres til i dag.

Men først noen innledende setninger fra nummer 293 av Den Patriotiske Tilskuer:

«Det er ikke [et] Under, om Fremmede beskylde vores Luft og Climat for visse Indflydelser, som ikke gjøre os Ære. Vi give dem selv ved daglige Klagemaal over Naturen Anledning nok dertil. Væiret, som er den jævnligeste Anledning til vores Samtaler, har efter vor egen Tilstaaelse en besynderlig Magt over vore Siele, og det, som er det værste, denne Magt er den samme baade til alle Tider og paa alle Steder. I Dalene er det for fuktig, og paa Høiene blæser det for stærk. Foraars Luften tærer og gjør Folk døsige; Man har paa den Tid af Aaret, heder det, mere Lyst til at spise end til at arbeide, og er bedre skikket til at sove end til at tænke. Sommeren er meget foranderlig, og i nogle Aaringer lader det, som vi havde slet ingen; Den er enten for tør eller for fugtig, for heed eller for kold. Efteraaret har de samme Uleiligheder som Foraaret, og Vinteren er reent utaalelig.» «Disse Klager ere saa almindelige, at jeg selv ofte har været nær ved at troe, at vi havde en meget ulykkelig Stierne paa Himmelen frem for andre Folk.»

Sneedorff mener at været ikke har slik en makt over oss. Hvis så skulle man kunne tilskrive hele nasjoner karakteristikker ut fra geografisk plassering og vær, noe han mener ikke er allmenngyldig. Videre trekker han frem egne opplevelser, som vi også kan huske på, at forskjellige «bivirkninger» av været kan bli fordrevet av for eksempel et lykkelig innfall og en munter samtale.

Han mener også at grunnen til at man snakker så mye om været er at det er så veldig skiftende, og «I de fleste Deele af Verden indfalder tørt og fugtigt Væir til visse Tider; paa vores Øe derimod, kan ingen giette, naar han lægger sig, om han om Morgenem skal finde en taaget eller klar Himmel, om han skal sove roelig eller blive opvakt ved en Storm.»

Dette ble skrevet cirka 50 år etter at kvikksølvtermometeret ble oppfunnet, og cirka 20 år etter at celsius-skalaen ble et felles referanseområde for å måle temperatur. Værvarsling var også hovedsakelig basert på egne observasjoner, værtegn og hvordan dyrene oppførte seg.

Med nye og nyttige verktøy som termometer og barometer var det flere som gikk systematisk til verks og forsøkte å etablere en viss forutsigbarhet med sine målinger. I 1780 gav sogneprest Jacob Nicolai Wilse ut boken «Forsøg til en stedsvarende meteorologisk Natur- og Huusholdnings-Calender for Norge søndenfields» basert på ti år med egne iakttakelser i Spydeberg. Gjennom tabeller og sirlige oversikter ser vi en nærmest kjærlig ført værdagbok med poetiske beskrivelser, slik som «Bjørnen i dybeste dvale, men Ulven flokkevis på Færde» eller «Himlen bleggrøn; besneede Fjelde faar af den lave Sol en Rød og Røgen en blaa Purpur.» I tillegg inneholder den helsides tabeller med daterte situasjoner over en tiårsperiode som viser blant annet dato for linerlen og svalens tilbakekomst, når snøen var borte fra åkeren, første pløying, når kornet var høstet og dammen igjen islagt.

En annen prest som også var opptatt av været (samt landmåling, fattigvesenet, skolegang, astronomi og medisin), var sogneprest i Kinsarvik og Ullensvang, nemlig Niels Hertzberg. I det andre heftet av Magazin for Naturvidenskaberne i 1824 skrev han «Om at forudsige Veirliget og hvorvidt gamle Veirspaadomme indtræffe i søndre Bergenhuus Amt». Allerede i 1797 begynte han å føre dagbok med meteorologiske observasjoner og månens syklus, og etter 25 år med iaktakelser og vurderinger konkluderer han blant annet med en tabell ment som et nyttig bidrag til almanakken.

Med klimaendringene kommer et slikt skjema til kort, i en tid der avvikene er den nye normalen. Spørsmålet i dag er kanskje ikke hvorvidt vi skal la sinnet bli for påvirket av været, men snarere av klimaet. Kanskje det også her kan passe med noen ord fra 1763 av Sneedorrf - selv om fargen på himmelen ofte påvirker vårt sinnelag, la allikevel ikke våre sjelsevner bli slaver av luftens innskytelser...