Levende bilder

Frem til 15.mai kan man se fotoutstillingen «Mer enn det humanitære blikket. Jørgen Grindes fotografier fra Midtøsten på 1950-tallet» på Bibliotek for humaniora, med bilder tatt i palestinske flyktningeleire på 1950-tallet. Utstillingen er kuratert i samarbeid med historiker Kjersti G. Berg, som forsker på Palestina-Israel konflikten, palestinske flyktninger og internasjonal bistand.

Utstillingen viser et utvalg fotografier tatt av FN-fotografen og bergenseren Jørgen Grinde under to oppdrag til Gaza og Vestbredden, Egypt, Libanon og Syria i 1957 og 1959, en periode preget av store omveltninger i regionen. Samlingen tilhører i dag Billedsamlingen ved avdeling for Spesialsamlinger. Fotoarkivar og medkurator for utstillingen Olaf Knarvik, forteller om arbeidet med utstillingen i et Spesialglimt fra januar.

Hva kan vi lese ut av et bilde?

Innenfor humanistiske fag - særlig innen fagfelt som kunsthistorie og litteraturvitenskap - er ekfrase et kjent litterært fenomen og retorisk metode. Begrepet ekfrase beskriver tekster, ofte et dikt, som går i møte med et kunstverk, det være seg et maleri, en film, eller et arkitektonisk verk. Ekfrasen kjennetegnes av at den gjerne gir en detaljert beskrivelse av kunstverket. Ordet har sin opprinnelse i det greske ekphrasis i betydningen '(nøyaktig) beskrivelse', men mange ekfraser er først og fremst levendegjøringer av det man ser.

Utstillingen er tilgjengelig i en utvidet, digital versjon og i en katalog som publikum kan ta med seg hjem fra utstillingen. I katalogen og i nettutstillingen finner man seks korte essays hvor forfatterne har valgt ett eller flere bilder fra Grinde-samlingen som de selv har ønsket å skrive om. Tekstene er faglig funderte fortolkninger av bildene, sentrert rundt palestinske erfaringer, men fra vidt ulike akademiske perspektiver.

Alle essayene i katalogen, er på denne måten ekfraser, og de tar vår forståelse av Jørgen Grindes fotosamling i nye og uventede retninger. De bidrar med faktaopplysninger og refleksjoner over hendelser og situasjoner i Grindes fotografier, og peker også forbi motivene i bildene.

Sanabel Abdel Rahmans «Returning to Jasmine» skiller seg ut ved å være skjønnlitterær, et vakkert stykke fiksjon fortalt i første person av en ung skolejente, tilsynelatende hun vi ser i bildet øverst på denne siden. Sanabel Abdel Rahman har nylig fått godkjent sin doktorgrad ved Philips Universität Marburg, og forsker på magisk realisme i palestinsk litteratur. Hun er skribent og skjønnlitterær forfatter med interesse for folkeeventyr og surrealisme, og skriver på arabisk og engelsk. Vi presenterer her Rahmans tekst i sin helhet. Les gjerne de øvrige essayene som presenteres nærmere etter Rahmans tekst.

Returning to Jasmine

av Sanabel Abdel Rahman

A photographer came into our class today. It had been raining since midnight and when he came in around noon, he was already dripping with water, smiling. I wondered; how could someone smile so jovially in this cold weather? How could he hold his camera the way a newborn is held as he tried to tell us, in hand gestures, about his country? He didn’t seem to be bothered by the dreary tapping of the rain against the plastic tent that is our classroom.

I yelled at my mother last night. She had urged me to look my best for the photographs. I asked her what for? Who wants to see a group of refugee girls learn to make ruffled collars? Her jaw clenched, and her fist, and she told me, angrily, that all of this is temporary; that we will be back in Nablus soon. When I yelled at her that this isn’t temporary, that we will remain here, she cast me a pained look and went outside for a smoke. I couldn’t sleep until around two hours before I had to get up again for ‘school’ - my feet blue from the cold.

In class, I stare through the makeshift window unseeingly and try to summon the sweet scent of the jasmine trees that had embraced our stone home in Nablus. I try to recall the way they cascaded down the low walls, the petals trembling slightly with the breeze. I remember how I would pluck some and plant them in my hair, telling Ismael that I was a fairy; how he would taunt me and try, jokingly, to pluck them from my hair. With a burn in my throat, I remember how I would push Ismael when he tried to do that and how Ismael is no longer with me; with any of us.

I turn my head and fixate my gaze on the jolly photographer, hopping gracefully between our desks, sending us genuine smiles. For some reason, he reminds me of uncle Aziz, who with cheeks flushed from the wine, would tell me stories about how he and my father would steal chickens from the neighboring house and get caught every time. “It’s because of your nervous chuckling that we always got caught” my father would yell from across the room, as he was trying to fix his hopeless record player.

The photographer kindly asks if he can take a portrait of me. I tell him no. I do not tell him that I do not want to be seen like this, in this horrid camp that we are expected to call home. I do not tell him that if you can’t bring back Ismael or fix my mother’s heart or take me back to our home backyard then you cannot take a portrait of me.

The days pass like bricks falling from a height: swiftly and with a mundane clamor that no one seems to pay attention to. I come here to make dresses with other young girls coming from all over Palestine. Our teacher, who still dresses elegantly despite the mud that overflows in those tents, tells us that we need to gain those skills for later. When one of the girls asked her what happens later? The teacher paused lingeringly and did not reply. After a long, heavy silence, she suddenly grabbed a pink silky fabric and said “the magic is in the ruffled collar. It will transform the woman who wears it into a proper fairy from a Palestinian folktale. We must learn how to master it!”.

Upon arriving ‘home’, I went straight to my mother and hugged her. She kissed my head and asked me to get ready for dinner. At night, as I was about to get into bed, I noticed a small envelope on my pillow. I opened it to find a piece of paper with amateur handwriting that read “Amal, this is Ismael. I came by our backyard today and didn’t find you. I miss playing together. I have seen you in my dream. You were dancing in a silky ruffled dress with everyone, jasmine petals falling from your hair. You cried from happiness in my dream, telling me “Look at us all here. How happy and alive and finally together”.

They told me you will be joining me soon. I will wait for you.

__________________________________

Andre ekfraser

I Mezna Qatos tekst «For the one in the back turning to smile at her mates» får leseren et innblikk i de spesielle forholdene palestinske skolebarn levde under på 1950-tallet. Qato er Palestinahistoriker tilknyttet Newnham College ved University of Cambridge, hvor hun er en av lederne for The Archives of the Disappeared Research Network ved the Centre for Research in Arts, Social Sciences, and Humanities. Qato har også bidratt kunstnerisk til utstillinger som ‘A Future Collective’ ved Venezias arkitekturbiennale (2018) og ved Performance Space i New York (2018).

I sitt bidrag «Welcome Men of Peace», presenterer Ilana Feldman den konfliktfylte dobbeltheten knyttet til ankomsten og tilstedeværelsen av FNs fredsbevarende styrker i Gaza i 1957. Feldman er professor i antropologi, historie og internasjonale relasjoner ved George Washington University. Forskningen hennes tar ofte utgangspunkt i palestinske erfaringer gjennom å se på styresett, humanitært arbeid, politiets virksomhet, tvangsflytting og statsborgerskap.

Øyvind Vågnes belyser Joe Saccos bruk av arkivfotografi fra flyktningeleirer som historiske referansepunkter og som inspirasjon for hans journalistiske tegneserier i teksten «“I understood what I was about to draw”: Joe Sacco on UNRWA Photography and the making of Footnotes in Gaza.» Øyvind Vågnes er professor i medievitenskap ved Universitetet i Bergen, en av redaktørene for Journal of Visual Culture (Sage), kritiker, oversetter, samt forfatter av flere skjønnlitterære romaner. Joe Sacco er tegneserieskaper og journalist, kjent for sin banebrytende journalistikk i tegneserieformat fra konfliktområder, deriblant Palestine (1996), Safe Area Goražde (2000), Footnotes in Gaza (2009) og Paying the Land (2020).

I essayet «Eucalyptus in Gaza – A Tragedy in Hula Valley» viser Yazid Anani hvordan FNs treplantingsprogram har bånd til tidligere kolonialisme i regionen. Yazid Anani er forsker, kunstner og kurator, særlig opptatt av urban endring, nykolonialisme, kunst i offentlige rom og formidling. Anani har tidligere vært tilknyttet Institutt for arkitektur ved Birzeit University og ledet the Academic Council of the International Art Academy Palestine. Han er for tiden sjefskurator og leder for Public Programmes ved A.M Qattan Foundation i Ramallah.

Nadi Abusaadas essay «The Image and the Imaged» lar leseren legge merke til hvordan tilsynelatende hverdagslige elementer i bildene – hus av sement, menn som planter trær, et barn som undervises – peker mot en infrastruktur som bygges opp for å vare, og en flyktningekrise som kom til å vare i 70 år. Nadi Abusaada er arkitekt og historiker, for tiden postdoktor ved ETH Zürich og tidligere postdoktor ved the Massachusetts Institute of Technology (MIT). Abusaada er en av grunnleggerne av Arab Urbanism, et nettverk og en plattform dedikert til urbanisme i den arabiske regionen.

______________________________

Følg gjerne Billedsamlingen på sosiale medier:

Instagram: uib_billedsamlingen

Facebook: Billedsamlingen