UNGDOM!

UNGDOM! ble utgitt av unge Grinifanger og hjemmefrontfolk, og redaktørene var Paul Dietrichson og Thomas Wyller, med Erik Egeland som redaksjonssekretær. Alle tre er i dag kjent for helt andre meritter, men her var de altså forenet i felles skjebne som tidligere fanger på Grini.

I forordet skriver redaktørene at «Det var i den mørkeste tiden under okkupasjonen at tankegnisten til et ungdomsblad ble tent i oss. Vi følte at krigens avslutning ville bety en ny grotid for menneskene – at det samhold som kamptiden skapte for enhver pris måtte bevares og videre utdypes. På den grunntanke bygget vi våre planer – i den ånd legger vi i dag UNGDOM! fram for våre lesere.»

Tidsånden bestemmer innholdet?

Det første nummeret av UNGDOM! er skrevet av tidligere motstandsfolk og fanger fra Grini. De fleste temaene er av en slik karakter som man kanskje finner igjen i et politisk medlemsblad i dag. I tillegg har bladet forbausende mange reklameannonser. Alle sammen appellerer til gjenbyggingen av landet vårt, og til ungdommelig mot og initiativ.

Det første bidraget i UNGDOM! er «Vi vil stemme!» der man støtter forslaget om å senke stemmerettsalder fra 23 til 21 år, noe som ble en realitet i 1946. En fin start på en optimistisk framtid.

Videre finner vi en artikkel om bygdeungdommen skrevet av sekretæren i Noregs Ungdomslag, Kristoffer Sælid. Han skriver blant annet at tilbudene til landsungdom forsvant helt under krigen og da ble det «magasinlesing, sviving etter vegane, innhaldslaust prat, kortspel og likesæle».

UNGDOM! inneholder også bidrag både for og mot dødsstraff. Dette var en aktuell problemstilling som ble ivrig diskutert i forbindelse med landsoppgjøret. Her var det steile fronter, og begge leire var preget av følelser og en kamp om rettferdighet. Kåre Gilhus skriver avslutningsvis i innlegget sitt for dødsstraff at «vi må aldri glemme våre døde kamerater, enten de døde under pinsler, av sult eller i gasskamre. Deres ønske er vår lov. Rettferdighet - din fyldest skje!»

Som et motsvar skriver Daisy Schelderup at vi ikke må glemme hvor stor del av vår motstand som ble gjennomfør med åndelige midler, at «det gir oss lov til å stole på vår kulturs styrke» og at «de beste har seiret».

Motstandsmannen Rolf Evensen spør leseren i sitt innlegg om hvordan vi skal forholde oss til de yngste nazistene, og hva som skal til for å gjøre dem til gode demokratiske samfunnsmedlemmer. Hans svar på spørsmålet sitt er at «All ungdom som har vært medlem av naziorganisasjoner, bør vi gi en sjangse til å bli positive medlemmer av samfunnet. Istedenfor å hate dem, bør vi prøve å betrakte dem som en ungdom som har hatt en sjelelig sykdom, og denne skal den øvrige norske ungdom hjelpe dem til å overvinne.» En fristende holdning å ha til mennesker som er fundamentalt uenig med en, men som neppe ville fungert i dag.

Et annet interessant bidrag er artikkelserien «Kontraspionasje og opprydning blant angiverne på Grini», der redaksjonen kan garantere at stoffet er helt autentisk, og at lederne for de forskjellige illegale gruppene er blitt enige om å ikke uttale seg til andre nyhetskilder. Her får vi vite mye om det organiserte livet på innsiden av fangeleiren, om hvem som var angivere og hvem man kunne stole på. Denne kunnskapen ble også gitt videre til de nye fangene som kom inn i leiren, og det var så vanntett og godt organisert at det skjedde ingen ulykker, fortelles det.

Bladet har også små leserbrev, og til og med en liten oppmuntrende artikkel av hopper Birger Ruud der han ønsker bladet UNGDOM! velkommen. Inn imellom alt alvoret finner vi blant annet bidrag om dansk humor, om ungt teater, og en liten novelle oversatt fra engelsk. Det hele kan virke litt lite gjennomtenkt, og at målet om å levere fra seg riktig antall sider er viktigere enn selve bidragene.

Thomas Wyller skriver i boken Vilje og Visjon: Ungdom 1945-1946 at bladet bærer preg av at de var «En flokk krigsaktiviserte unge studenter med borgerlig Oslo-bakgrunn, uten kontakt med arbeidslivet, med bonde- og fiskermiljø, uten enhver erfaring fra det felt de hadde gitt seg innpå. Ikke hadde de noen basis i organisasjonslivet, politisk erfaring savnet de nærmest alle, og hva visste vel de om redaksjonsarbeid, om trykktekniske finurligheter, om layout, annonsesamling, salgsopplegg og forretningsførsel?»

Optimisme og alvor

UNGDOM! ble lagt ned allerede i 1946, men til tross for et litt haltende uttrykk og mangel på redaksjonell kontroll var dette et spennende funn. Dette er ikke et blad folk flest kjenner til, og det er heller ikke digitalt tilgjengelig på Nasjonalbiblioteket.

Det å lese UNGDOM! utgitt av ungdom som knappe to måneder tidligere levde et liv i krig og fangenskap, gir oss et tidsbilde og en forståelse av den mentaliteten som rådet i månedene rett etter frigjøringen. Ungdommene var preget av framtidsoptimisme, av behovet for å bidra til en ny og bedre virkelighet, og ønsket at «Tiden som kommer, må stå i frihetens og fellesskapets tegn».

Samtidig er UNGDOM! preget av et dypt alvor. Thomas Wyller oppsummerte arbeidet med UNGDOM! slik:

«Glede: over en tid som muliggjorde eksplosiv utfoldelse. Stolthet: over at bladet sto for noe som var ekte, sunt, fruktbart. Vemod: delvis over at vi ble beseiret av en barsk virkelighet. Men først og fremst ved følelsen av å ha tapt noe vesentlig på veien fra ungt menneske til voksen mann.»

Kilder:

UNGDOM! 1.juli 1945, arkivet til Språksamlingene.

UNGDOM! 1945, samleutgave.

Wyller, Thomas. Vilje og visjon: Ungdom 1945 - 1946