Spesialglimt: Aqua Vivarium

Det nye studenter praktiserer denne uken (fadderuken), er noe man begynte å eksperimentere med i vitenskapen allerede på 1600-tallet – legge ting på sprit, på engelsk såkalte «wet specimens».

Bergens Museums hovedgrunnlegger, W.F.K. Christie, hvis skulpturportrett man kan se på Muséplass holdende landets grunnlov, var levende interessert i natur- og kulturhistorie. Den aktive innsamlingen av gjenstander til museet innebar også av at innbyggere kunne sende inn eksemplarer av underlige fisker og potensielt nye arter til museet. Den langtekkelige postgangen var ikke noe hinder, for Christie var godt opplest og sendte ut instrukser blant annet med hvilke arter som var ønsket til museet, og hvordan de skulle bevares i «brændevin». I våre samlinger finner vi utallige små og store håndskrevne dokumenter etter Christie.

"Akvarienes beboere"

Det vitenskapelige miljøet ved Bergens Museum utviklet seg i flere retninger, men den marine forskningen ble tidlig et betydningsfullt fagfelt hvor fagmiljøet fikk etablert Marinbiologisk stasjon på Marineholmen i løpet av 1890-årene. Her åpnet mulighetene seg for å ha levende eksemplar av flere arter, både i innendørs akvarier og kummer, og utendørs dammer.

I tidsskriftet Naturen kan man lese nøyaktige beskrivelser av interiøret og tekniske løsninger, samt lengre presentasjoner av «Akvariernes beboere» som Jørgen Brunchorst beskriver i detalj.

Akvariets opprinnelse

På midten av 1800-tallet utviklet man forståelsen av samspillet i det marine miljøet, og så gjennom eksperiment i akvarier at planter var livsnødvendige for at fisken skulle få tilstrekkelig med oksygen. Til forskjell fra de livløse fiskene konservert på glass fikk man i løpet av 1800-tallet utviklet konseptet med å bevare levende planter, fisker og sjødyr i akvarium, og holde de levende over lengre tid uten at man regelmessig måtte bytte vann.

Teknisk sett er akvariet et vivarium, et sted hvor man har levende skapninger i et tilnærmet naturlig miljø for å kunne gjøre nødvendige undersøkelser. Når man klarte å skape et naturlig miljø for fisker og sjødyr måtte det differensieres mellom vivarium for sjødyr og landdyr. Dermed ble det vanlig å kalle det et aqua vivarium. Philip Henry Gosse omtales som oppfinneren av akvariet, han tok regelrett en sjefsavgjørelse og sa at aqua vivarium var for omstendelig å si, og kalte det et aquarium ved å trekke sammen de to ordene.

Gullfiskbollen

I de private hjem ble også akvariet tatt inn, uten noen nevneverdig intensjon om forskning, men det trendet, var eksotisk, og gav mennesket nok en følelse av å være herre over naturen. Samtidig finnes det vel knapt noe mer meditativt enn å beundre fisker i et akvarium.

Blåst glass gav oss gullfiskbollen, dog ikke nødvendigvis det beste habitatet for en gullfisk. På nettsiden vår Marcus kan vi se et spesielt bilde fra Bergen på slutten av 1800-tallet, et familieportrett hvor gullfiskbollen fikk en fremhevet plass under fotograferingen, foreviget av Knud Knudsen.

Større akvarium med glassflater i ulike geometriske former ble svært populært i London, etter at det første publikumsakvariet åpnet på 1850-tallet i Regent’s Park med det passende navnet Fish House. Publikumsvarianten var oftest laget med støpejern, og sto som et frittstående møbel blant inventaret.

«The book of the aquarium and water cabinet»

I takt med den økende interessen ble det også skrevet flere bøker om temaet, ofte nydelig illustrerte, og flere av disse finnes i våre samlinger. «The book of the aquarium and water cabinet» fra 1856 er skrevet av Shirly Hibberd.

Som vanlig når man er på skattejakt i samlingene dukker sidespor og digresjoner opp, og det må nevnes at bokens tidligere eier var svensken Johan Julius Åstrand som i mange år arbeidet og bodde med sin familie på toppen av Nordnes, nemlig på Observatoriet. Her utførte han blant annet astronomiske og meteorologiske observasjoner gjennom flere tiår.

Det er mest sannsynlig Åstrand med familie som er avbildet i Marcus, fotografert av Sophus Tromholt.

Tilbake til akvarieboken. Forfatteren Hibberd var en dedikert og populær hagebokforfatter som også skrev bøker slik som «The seaweed collector : a handy guide to the marine botanist.» Motivasjonen bak den store produksjonen av hagebøker var ikke bare salgstall, men også at denne typen kunnskap skulle være tilgjengelig for alle. Hans interesseområder plasserer ham langt forut for sin epoke, all tid han var vegetarianer, opptatt av miljø­­­ og dyrevelferd.

Til og med den lille gullfisken slår han et slag for og forklarer leserne hvorfor gullfiskbollen ikke er egnet som hjem for den lille fisken. Akvarieboken hans er en grundig håndbok i akvariehold, tydelig inspirert av Gosse i enkelte partier, men som han også skriver så var den økte populariteten ikke korresponderende med økt mengde informasjon av kvalitet.

På mange måter hadde Hibberd en nytenkende tilnærming til både matauk og hagearbeid, og mente at alle skulle kunne dyrke blomster, frukt og bær i egen hage, også i tette bymiljø, og det skriver ham inn som en tidsaktuell forfatter verdt å løfte frem.

Selv om Bergen til tider kan minne om livet i et aqua vivarium kan man med gode råd og håndbøker legge til rette for et godt liv med nok lys og næring, og for eksempel bruke spesialsamlingens kilder til forlystelse.