Poesi for gode sommerminner

Tomrommet må vi fylle med håp, og kanskje vi også kan bli inspirert av poesi og kunst?

Poeten, filosofen og historikeren Friedrich Schiller skrev på slutten av 1700-tallet innsiktsfullt om estetikk, men han gav også ut enkelte historiske verk. Det er noe håpefullt i det Schiller skrev i 1788 (oversatt til norsk i 1834): «Det Menneske eller det Folk, der engang ved en lykkelig Statsforfatning er bleven bekjendt med Menneskeværd, der er vant til at indsee den Lov, der skal dømme, eller ogsaa selv har skabt den, hvis Aand er bleven opplyst ved Virksomhed, hvis Følelse er bleven skjærpet ved Livsnydelse, hvis naturlige Mod er bleven hævet ved indre Sikkerhed og Velstand, et saadant Folk og et saadant Menneske vil vanskeligere, end andre, finde sig i en sløv despotisk Troes blinde herredømme, og tidligere end andre igjen søge at hæve sig.»

Esken er en del av en minneboks, en eldre variant av en minnebok, og er selvsagt hentet fra samlingene til Manuskript- og librarsamlingen. Minnebøkene ble ofte kalt for poesialbum. En minnebok er en veldig nær og kjær eiendel, hvor man kan invitere venner og familie til å skrive en liten hilsen, gjerne i form av et dikt eller vers. I denne boksen er det blitt skrevet på små kort som oftest er både signert og datert, noen bare med en liten tekst, andre er sirlig dekorert. Det står i våre dokument at den har tilhørt Karoline Reimers som giftet seg med Bjørnstjerne Bjørnson. Hun ble født i 1835, imens de eldste dateringene i minneboksen er fra 1833. Det er fremdeles en liten gåte, men kan hende hun overtok den etter sin mor som gikk bort tidlig, og fortsatte å legge i egne minnekort?

I samlingene finner vi også en annen minnebok, eller poesialbum, hvor den eldste dateringen er fra 1888. På forsiden og baksiden av innbindingen i skinn er boken dekorert med dust fargede blomster i tekstil. En gang i tiden var det også en slå på boken, men nå er kun metallbeslaget igjen. Av kjente navn som dukker opp står Bjørnstjerne Bjørnsons signatur sammen med en hilsen som refererer til en fjern ungdomstid. Gjennom hele boken finner vi tegninger, flere har ulike signaturer, enkelte av blyanttegningene er signert H.S. eller Helene Schultz. Boken skal ha tilhørt Olufine Andersen. En hilsen fra Michael går rett på sak «Jeg vil kun slå fast som en uomstødelig sandhed, at formler for al poetisk produksjon – understrømmen i det hele, er at hjerte rimer på smerte». På det etterfølgende sidebladet står et dikt skrevet av Laura M. Kling i juli 1893:

Det eneste, bedste, som livet eier.

Det eneste, som man bør lever for,

Det eneste som tilfælde opveier,

Et menneskes savn gjennem lange År,

Det eneste store varpå man kan byge,

Det stærke, man ikke kan rokke ved,

Det, som jør hjemmet lys og hyge,

Er, — Kjærlighed.

Ta vare på hverandre, lag gode sommerminner og legg dem i boksen.

Spesialsamlingene ønsker dere en god sommer!