Marmorert kunnskapsvandring

Disse håndlagde skjønnhetene finner man overalt i boksamlingene på biblioteket, både utenpå boken, på sidene og inni. Der forfatter, og i enkelte tilfeller også bokbinder, er identifisert, står det marmorerte papiret og glitrer som oftest med et anonymt opphav. I tillegg gjør gjerne den målbevisste letingen etter ord og mening i det lingvistiske innholdet at man glemmer håndverket og kjærligheten som er lagt ned i tilvirkningen av boken. Hvert eneste ark med marmorert papir er unikt, selv om mønster og farger gjentas, er ingen like. Hver minste detalj er der fordi en person plasserte malingsdråpen eller formet mønsteret som ble foreviget på ett enkelt ark.

I korte trekk består prosessen av at man har et kar med vann tilsatt et stoff (gjerne avkok av en spesiell type mose eller alge) som gjør at malingen man drypper på overflaten ikke blander seg eller synker ned. Med forskjellige farger og redskaper som dras gjennom malingen, kan man danne rytmiske mønstre (eller psykedeliske landskap). Når marmoreringskunstneren er fornøyd med mønsteret i vannbadet, legges arket forsiktig oppå og trekkes opp igjen i en jevn bevegelse. Fargene og mønsteret er nå forflyttet til papiret og foreviget. Skal man lage et nytt ark må hele prosessen med drypping av farge på overflaten gjentas. Det var også vanlig å marmorere snittet på boken (kortsidene utenom ryggen på boken), og da dyppet man hele den sammenpressede bokblokken forsiktig ned i badet. Det fantes også egne kasser laget spesielt for å dyppe bare snittet på bøkene.

Med handelsruter og «krydderruter» beveget også kunnskap om papirproduksjon og farging av papir seg fra øst til vest. Når det første bladet med marmorert papir ble produsert er det ingen som vet helt sikkert, men den japanske teknikken suminagashi er dokumentert på 1100-tallet. Ulike bøker oppgir forskjellige land i Europa som stedet hvor den første produksjonen fant sted etter at teknikken ble kjent her.

Suminagashi betyr blekk som flyter, og er nå en teknikk vi forbinder med duse farger. I likhet med på norsk, er det marmor som er roten i ordet på både italiensk, fransk og engelsk, og ikke uten grunn, man kan lett se likheten mellom papirkunsten og det levende spillet av organiske former og linjer man finner i blankslipt naturstein. På tyrkisk derimot kalles det ebru, av persisk, og betyr «skyer» eller «skyete», og som også gir et flott ordbilde på de marmorerte drømmelandskapene. Den tyrkiske ebru-teknikken står for øvrig på Unesco sin liste over immateriell kulturarv.

I flere europeiske land bygde seg opp en sterk håndverkstradisjon hvor enkelte mønstre nå også er «typiske» for det enkelte landet. Her hjemme var det ikke egne laug for marmoreringskunstnerne, og bokbinderen laget enten marmorert papir selv eller importerte det, da oftest italiensk eller tyrkisk, noe som også medførte en fortollingsavgift. I England derimot hadde marmoreringskunstnerne en helt annen status og var organisert i egne laug, og produksjonen av marmorert papir var svært så myteomspunnet. Mark Kurlansky beskriver i boken Paper paging through history hvor alvorlig det var: «They often worked at night in laboratories at secret location, toiling behind locked doors and covered windows.» Derfor ble det nok temmelig upopulært når Charles W. Woolnough publiserte boken The whole Art of Marbling i 1853!

Utfordringen med såkalt handlingsbåren kunnskap og immateriell kulturarv er at det vanligvis overføres til neste generasjon gjennom muntlig overlevering og praktisk opplæring, og er noe man vanskelig kan lese seg til.

Når den kjente marmoreringskunsteren Marie-Ange Doizy for alvor begynte å lære seg teknikken var det et enda eldre bokverk hun oppsøkte, nemlig det eksepsjonelle verket av Denis Diderot og Jean le Rond d'Alembert: Encyclopedie, ou Dictionnaire raisonné des sciences, des arts et des métiers. Det ble utgitt nesten hundre år før Woolnoughs bok, men skapte en helt annen grad av furore av andre årsaker.

Dette praktfulle og enorme bokverket hadde som mål å ta for seg all kunnskap, organisere den og gjøre den tilgjengelig for alle. Verkets tredje utgave fra 1770-årene er bevart nesten komplett med både tekst- og illustrasjonsbind ved Manuskript- og librarsamlingen.

Denis Diderot ble fengslet på grunn av arbeidet med verket, noe han til tross fortsatte ukuelig med etter løslatelsen. Dessverre, allerede ett år etter at det første bindet ble publisert, ble publikasjon forbudt i 1752 og det ble vedtatt at den skulle brennes. Jesuittene beskyldte blant annet Diderot for å «forkynne ytringsfrihet» i tillegg til andre vederstyggeligheter. Iherdige støttespillere klarte både å ta vare på manuskriptene og å få myndighetene til å omgjøre den dramatiske dommen. Dramaet gjorde ikke verket noe mindre populært, tvert imot, år for år ble nye bind gitt ut og ny kunnskap delt med verden. Det siste illustrasjonsbindet kom ut i 1772 og satte et punktum for den over tyve år lange tankevekkende prosessen, som skrev Denis Diderot og redaktørkollega Jean le Rond d'Alembert inn i bokhistorien.

Gjennom prosjektet «The Encyclopedia of Diderot & d’Alembert Collaborative Translation Project” har store deler av de over 70 000 artiklene blitt transkribert og oversatt. I artikkelen om nettopp encyclopedia, skrevet av Diderot selv (men oversatt til engelsk gjennom nevnte prosjekt), skinner hele motivasjonen for verket gjennom: “Indeed, the purpose of an encyclopedia is to collect knowledge disseminated around the globe; to set forth its general system to the men with whom we live, and transmit it to those who will come after us, so that the work of preceding centuries will not become useless to the centuries to come; and so that our offspring, becoming better instructed, will at the same time become more virtuous and happy, and that we should not die without having rendered a service to the human race.” Det er noe så vakkert ved dette sitatet, og det er så allmenngyldig for vår tid hvor behovet for kunnskap fremdeles er stort og desinformasjonen er for lett tilgjengelig.

Marmoreringskunsten beskrives utførlig i oppslagsverket, og de fantastiske illustrasjonene er veldig detaljerte og visualiserer de flerfoldige manuelle stegene som tilnærmingsmåten fordrer, og benevner hvert eneste verktøy som er en del av produksjonsrekken. Det interessante er at både verktøy og fremgangsmåte er nesten identisk i dag, men selvsagt er farger og tilsetningsstoffer mye lettere å få tilgang på gjennom industrialiserte prosesser.

For dem som ønsker å avansere malingen av påskeegg opp noen hakk, eller sette i gang med et kreativt påskeprosjekt, så finnes det utallige inspirasjonsvideoer for alle ambisjonsnivå på nett.

Og, kanskje du allerede følger oss på instagram? Da er du gjerne kjent med «tag’en» eller nøkkelordet #marbledmonday, hvor bibliotek og spesialsamlinger verden over, hver mandag publiserer nydelige mønstre med øyeblikksbilder og avtrykk av et levende flytende kunstverk.