En Liten og Smuk Historie om Skillingsviser

Vår hovedoppgave består i korte trekk i å bevare vår felles kulturarv, og tilgjengeliggjøre den for forskere og studenter. Kanskje det kan fremstå som kjedsommelig når man med brillene på nesen sitter og gjør et oppslag i biblioteksystemet etter en bok som senere vil bli lest på lesesalen. Heldigvis er det også anledning for oss som daglig ærbødig passerer bokhyller med hundreårig historie, å lære mer om samlingene.

Det fordrer kunnskap om egne samlinger når man skal invitere studenter inn i de glemte historiene. Å studere egne samlinger er grunnleggende for å kunne løfte frem viktig materiale som kan risikere å forbli hvilende i en mannsalder.

En bevisst samlingsforvaltning innebærer at man gjør det mulig for forskere å danne et mer komplekst historiebilde basert på flere kilder. Den jobben består blant annet av ulike porsjoner med kunnskap, kunnskap om å søke kunnskap og iblant også litt uventet hell.

Forsømt kulturarv

I 2019 ble vi kontaktet av forsker Siv Gøril Brandtzæg ved NTNU i forbindelse med prosjektet «Skillingsvisene 1550-1950. Den forsømte kulturarven». Prosjektet har som mål å kartlegge og løfte frem skillingsvisene, og forske på rollen visene hadde i samfunnet. Skillingsvisene ble allmuens litteratur, og det har indirekte påvirket denne litteraturens status helt frem til vår tid. Dette ble også tydelig for oss når vi etter Brandtzægs henvendelse begynte å se nærmere på egne samlinger.

Skillingsvisene ble opprinnelig trykket på ett stort ark som ble brettet til et hefte med fire sider. Dette trykket ble solgt for en skilling. Et skillingstrykk kunne være så mangt, alt fra kistebrev til skillingsviser, hvor sistnevnte var spesielt populære og trykket i et stort antall. Prisen gjorde at veldig mange hadde råd til denne litteraturen. Teksten var skrevet på vers ment for å synges, og innholdet hadde en snerten og bred appell.

Etter en gjennomgang av samlingene hos Universitetsbiblioteket i Bergen (UBB) avdekket og bekreftet vi for det første at skillingsvisene ikke var noe høystatusmateriale ut fra tidligere katalogisering. Metadataene var til dels mangelfulle og gjorde at vi måtte gå grundig til verks for å kartlegge omfanget i samlingene for å kunne digitalisere og gjøre dem tilgjengelig i Marcus.

Hva handlet så skillingsvisene om? Alt! Om livet, kjærligheten, underligheter og historiske hendelser. Noe som kan minne litt om dagens tabloidjournalistikk. Visene kategoriseres i utallige tematiske grupperinger, kjærlighetsviser, fiskerviser, drikkeviser med mer. I samlingene ved UBB finner vi blant annet kjærlighetsviser slik som «Pigen, som vilde gifte sig», og «Vise om Pigen, der ikke vilde giftes». I en tid hvor sjøveien var den viktigste transportåren var forlis også et yndet tema, den ene historien mer tragisk enn den andre. I tillegg til historiefortelling hadde også skillingsvisene en nyhetsfunksjon i samtiden da det var få etablerte aviser.

Smukke viser om mord

Til tross for de ofte bisarre historiene ble det gjerne gitt ut to eller tre viser i samme hefte, et såkalt flervisetrykk, under den hyppig brukte tittelen «To smukke viser». Et eksempel på denne noe absurde praksisen ser vi i flervisetrykket «2 smukke Viser» hvor den første visen er «Mordet i Sogn den 5te Januar 1883. Manden Iver Andersen Espesæter myrder Pigen Brita Hansdatter Hoperstad.» etterfulgt av visen «En ny Navneskik. Krøterne vil ha'e Folkenavne.».

For den som katalogiserer skillingsvisen er ofte datering en utfordring. Det var viktig med tanke på omsetningen at opptrykte skillingsviser bevarte sin aktualitet og forble ferskvare. Tittelen startet ofte med «En ny vise», eller enda bedre, «En splinterny Markeds-vise». Sistnevnte er også et eksempel på en annen måte de bevarte nyhetsfaktoren. Det var vanlig å ikke legge til årstall for trykking, og denne visen er overbevisende nok «Trykt i dette Aar». Allikevel kan vi anslå tidsperiode ut fra papir, stil og formgivning. Brorparten av Skillingsvisene ved UBB er fra 1800-tallet, som også representerer den perioden hvor de hadde høyest popularitet. Noen er svært velbrukte, med tydelige, nærmest rørende bruksspor, andre er godt bevart.

En berikende oppdagelse

Som nevnt er det tidligere katalogisering som fremdeles er vår inngang i samlingene, og den gamle katalogen bestod av små kartotekkort pent organisert i små lange skuffer. Disse ble skrevet inn på data og er fremdeles utgangspunktet for søk. Det er årsaken til at mangelfull katalogisering kan gi oss gledelige oppdagelser.

Inntil nylig trodde vi at den eldste skillingsvisen med bekreftet trykkeår var fra 1801. I forberedelsene til et (smittevernvennlig) miniseminar om skillingsviser i høst, arrangert av UBB i samarbeid med Brandtzæg, gikk vi ytterligere gjennom samlingen. I en liten eske, vel plassert i spesialmagasinet, lå tilsynelatende to bøker.

Den ene boken var en «vanlig» bok med utgitte skillingsviser. Den andre viste seg å kun være skjelettet av en bok, for det lå en nydelig rød bokperm i boksen som kun fungerte som en beskyttende omfavnelse rundt en håndfull løse skillingsviser fra 1700-tallet, de fleste unike. Disse er hovedsakelig religiøse viser slik de tidlige skillingsvisene var. I tillegg fant vi en spesiell vise om bybrannen i Bergen i 1756 som det finnes et opptrykk av ved NTNU. På forsiden av skillingsvisen får man et inntrykk av religionens betydning i samfunnet, for her oppfordres Bergens innbyggere til «Eftertanke om Guds retfærdige Vrede og Straf».

Samarbeid på tvers av disipliner og institusjoner er utbytterikt og tilfører en merverdi til forståelsen av samlingene, som igjen vil gagne fremtidige forskere og studenter som vil foreta et dypdykk i vår felles kulturarv.