Sean O’Fahey sitt arkiv om Darfur og krigen i Sudan

Sommeren 2013 velger jeg Darfur vest i Sudan som tematikk på masteroppgaven min i historie. Dette er fordi jeg ønsket å gå i dybden på hvorfor en stat velger å benytte paramilitære, hvilke mekanismer blir brukt for å mobilisere dem og hvordan dette skiller seg fra konvensjonelle kriger. Hva problemstillingen skulle være var ennå ikke klart, men jeg var sikker på at dette ørkenområdet på størrelse med Frankrike vest i Sudan skulle utgjøre fundamentet i masteroppgaven min. Kimen til denne ideen kom da O’Fahey foreleste om sitt virke i Darfur. Det gjorde såpass inntrykk at jeg der og da bestemte meg for at dette skulle være tema for masteren min.

Veilederen min, Anders Bjørkelo, gjorte meg oppmerksom på at O’Fahey hadde donert en stor mengde usorterte kilder om Darfur til UiB våren 2013, og når august kom stilte jeg på O’Faheys kontor i Øysteins gate 3, hvor jeg møtte en entusiastisk greker ved navn Alexandros Tsakos som sorterte hele det donerte kildematerialet til O’Fahey. Avhandlingen min tok for seg konflikten i Darfur og arkivet inneholdt store mengder kilder om dette.

O’Fahey sitt arkiv om Darfur

O’Fahey sitt arkiv om Darfur inneholdt en rekke relevante kilder. I avhandlingen brukte jeg i hovedsak FN-bulletiner eller situasjonsrapporter som skildret hvilke grupper som var i konflikt og hvem som utførte krigshandlinger. I tillegg var det en rekke korrespondanse mellom O’Fahey og FN om fredsavtaler. Det var særlig hans kompetanse på bruksrett på jordbruksland (hakura/hawakir på arabisk) de etterspurte, da den historiske konflikten i Darfur besto av de som hadde land og de som ikke hadde land.

UiB og Universitetet i Khartoum har en lang historie sammen, noe som nok er overraskende for mange. Sean O’Fahey var sentral i å knytte bånd mellom UiKh og UiB, en mulighet han hadde på grunn av sitt omfattende arbeid i Darfur.[1] Men Norges rolle i Sudan er større enn kun den enestående akademiske koblingen, samarbeidet og utvekslingen av kilder og manuskripter. Norge var også pådriver for fredsavtalen som resulterte i et uavhengig Sør-Sudan. Hilde Frafjord Johnson var en nøkkelperson i den såkalte «Troikaen» som fremforhandlet avtalen som åpnet for muligheten til folkeavstemning og påfølgende oppsplitting av landet.[2]

Den 15. april ble det ett år siden den siste i rekken av borgerkrigene i Sudan brøt ut. Nå kan vi spørre oss hvorfor den brøt ut, om den utgjør et unntak eller følger samme mønsteret av borgerkriger i Sudan, og hvordan kan Sudan-samlingen ved Universitetsbiblioteket i Bergen kan belyse situasjonen?

Ett år med borgerkrig

Striden i dag står mellom det sudanske militæret på den ene siden, og de såkalte «Rapid Support Forces». Det var disse to gruppene som sammen veltet Omar Bashir 11. april 2019, mangeårig diktator og aktiv støttespiller for både hæren og militsene. Sammen med pro-demokratiske krefter installerte de så en teknokratregjering som skulle lede landet inn i demokrati. Denne regjeringen veltet de overnevnte gruppene i et nytt kupp 17. november 2021, før de 15. april 2023 barket sammen etter en langvarig maktkamp.

Krigsutbruddet i 2023 er en historisk fortsettelse av konflikter som strekker seg tilbake til 1980-tallet i Darfur. I kamp med lokale opprørsgrupper (Sudan Liberation Movement og Justice and Equality Movement) mobiliserte regimet i Sudan lokale grupper til militser. Samtidig er det på sin plass å påpeke at mekanismene som spiller inn i dette krigsutbruddet strekker seg tilbake til 1970- og kanskje til 1960-tallet i Sudan. Disse er mønstrene som jeg, ved hjelp av kildematerialet donert av O’Fahey, analyserte i masteroppgaven min fra 2014. Hva slags historie avdekker disse kildene?

Militser og paramilitære i et land rammet av borgerkrig

Dagens borgerkrig er i hovedsak en kulminasjon av verktøy som den sudanske staten har benyttet seg av i alle interne konflikter den har vært involvert i, og som har hatt enorm påvirkning på land som Tsjad og Libya. Sudans hær er innehaver av en rekke paradoksale bragder som er relevant å belyse. Hæren er en av de største i Afrika, en av de som har hatt størst prosentandel av statsbudsjettet tildelt seg og en av de militærene som i teorien har mest erfaring med «anti-gerilja» strid. Allikevel har den sudanske hæren i liten grad klart å oppnå målene i konfliktene med Sør-Sudan. Dette resulterte i en utstrakt bruk av grupper vi enten kan omtale som militser (lokalt mobilisert på bakgrunn av etnisk tilhørighet) eller paramilitære grupper (formaliserte militser eller væpnede grupper rekruttert utenfor rammeverkene av en konvensjonell hær). Å bruke slike grupper i strid mot opprørsstyrker og deres antatte støttespillere (i praksis alltid sivile) har vært en ryggmargsrefleks i sudansk sikkerhetspolitikk.

En slik gruppe er de berømte Janjaweed: det er et begrep brukt av bofaste grupper i Darfur på de nomadiske militsene som var involvert i kvegkriger. Hva ordet egentlig betyr er det ikke konsensus om, men «djevel på hesteryggen» ser ut som en dekkende oversettelse. Murahilin (de som vandrer) og fursan (riddere) er andre lokale begrep på nomadiske militser involvert i kvegkriger eller kamp om beiteland mot primært bofaste eller semi-nomadiske grupper. Disse gruppene er en del av historiske konflikter i området, som verken var uvanlige eller nødvendigvis totale kriger. Det fantes en rekke mekanismer for å løse opp slike konflikter, som i stor grad hadde holdt konfliktene lokale. Rapid Support Forces vokste nettopp ut av lokale militser i Darfur, rekruttert for å kjempe mot opprørsstyrker i 2003, og er i dag en organisasjon som innbefatter en væpnet styrke minst like stor som hæren. Lederen, Hemedti, har tjent gode penger på private forretningsforetak over grense i land som Libya, Tsjad, den Sentralafrikanske Republikk og i Darfur, samt som leiesoldater for Emiratene i Jemen.

Verktøyet med å mobilisere militser fra etniske grupper er ikke et sudansk fenomen, men det kan være interessant å forstå hvordan det er mulig. Svaret er knyttet til europeisk kolonialisme og særlig til Storbritannia, et tema Sean O’Fahey har dekket i «Darfur and the British» og «The Darfur Sultanate, A History». Den britiske kolonimakten, til forskjell fra den franske, ønsket i så stor grad som mulig å benytte seg av eksisterende maktstrukturer i områdene de koloniserte. Sudan som blir uavhengig i 1956 har både parlament og demokrati, mens landets administrative oppbygging er uendret fra de forskjellige før-koloniale statene som eksisterte i området. Selv om delstatene i Sudan hadde guvernører på topp, var det sheikh, omda, nazir, sultan og shartay som styrte lokalområdene. Dette er jordeiende adel som den dag i dag nyter stor makt i Sudan. De var også de første som ble kontaktet når borgerkrigene brøt ut, og som selv sto og delte ut AK-47 og andre våpen til sine stammer. I den andre borgerkrigen, som fikk et religiøst tilsnitt, når det ble erklært jihad mot Sør-Sudan, var det religiøse ledere og de samme adelsfolkene som sto og delte ut våpen.

Krig trenger våpen og soldater

Innførsel og fordeling av våpen står som en grunnstein i denne sikkerhetspolitikken og vil være relevant for å belyse krigen. Tilgangen på våpen i Sudan er stor, men de kommer fra en rekke forskjellige kilder. Igjen møter vi et paradoks ved at hæren er ansvarlig for mengden våpen som er i hendene på ikke-statlige aktører, både opprørsgrupper og militser/paramilitære. Disse våpnene er i stor grad kjøpt fra Kina, eller har ankommet landet via en rekke av nabostatene til Sudan. Mengden våpen i private hender er et grunnleggende sikkerhetsproblem i dagens Sudan (og Sør-Sudan), men rasjonale for å ha dem er en selvoppfyllende profeti. Sivile på landsbygden i Darfur, Kordofan, Blå Nilen og andre deler av landet har våpen fordi hæren ikke er tilstedeværende og derfor ikke kan beskytte dem. Den samme hæren som er en av de største i Afrika, og som er ansvarlig for å fordele våpen til «lojale grupper». De samme «lojale gruppene» som i dag kjemper mot hæren, den samme hæren som i 2003 la fundamentet for at disse gruppene kunne eksistere.

Våpen vokser som kjent ikke på trær, men er importert av staten på lik linje med hvordan andre stater gjør det den dag i dag. Våpenembargo har minimal effekt, særlig siden innførselen av våpen via et lederløst Libya, et SAR i lommen på Putin, et Tsjad som har egne interesser i regionen eller hvilken som helst av de andre nabostatene. Også her må Europa og USA ta sitt ansvar sammen med Kina, som med sin manglende geopolitiske spisskompetanse tilrettelegger for porøse grenser og ustabile stater i regionen. Et brutalt og illustrerende eksempel på hvordan modernitet og våpen har skapt den kaotiske situasjonen er blodpenger. Tradisjonen tro betaler en blodpenger til familien til en person som har blitt drept i kamp, stort sett betalt i krøtter eller dyr. I dag har det, som mange andre meklingsverktøy, kollapset i møte med at hundrevis av mennesker blir drept.

Konklusjon

I avhandlingen min er det særlig to ting som går igjen. Det ene er forsøk på å skape fred i Darfur og situasjonsrapporter som beskriver lokale forhold. Fredsavtaler, «Tribal Reconciliation Conferences» og andre forsøk på mekling mellom de etniske gruppene som kriget i Darfur tar for seg de grunnleggende problemene som finnes i marginene av Sudan. Det er tilgang til jord, tilgang til beitemark, reell politisk representasjon, et maktapparat som forsvarer rettighetene sudanske borgere uavhengig av etnisk tilhørighet og økonomisk utvikling i marginene. Samtidig viser kildematerialet hvordan militser angriper sivile sammen med den sudanske hæren, fordriver dem i flyktningleirer, hvordan Darfur blir administrativt omorganisert for å sikre «lojale grupper» som majoritet i alle områder og den totale mangelen på lov og orden. «Human Rights Watch, Sudan: Janjaweed Camps still Active, 27.08.2004» viser starten på formaliseringen av styrkene som i dag utgjør RSF, ved å integrere dem i «Popular Defence Forces» eller det halvmilitære politiet. I kilden “UNCA, "Assessment Mission to Shattaya and Kailek, South Darfur, 5. July 2005," United Nations Civil Affairs (2005) skriver observatører fra FN at militssoldater er i leirer hvor de integreres i paramilitære og uniformerte styrker (men som fortsatt er underlagt en annen myndighet enn hæren). I «Draft Report: Assessment of conflict affected populations in Kabkabiya and Kutum Localities, North Darfur State, September 2004” er det en oversikt over “belligerents” som opererer i området. Denne kilden illustrerer situasjonen i Darfur i 2004. I tillegg til den regulære hæren og opprørsstyrkene, henvises det til «Popular Defense Forces» som i hovedsak er forgjengeren til dagens RSF, men som i hovedsak var mobilisert via islamistpartiet i Sudan. Samme kilde nevner «Popular Police Force» som også var et verktøy for å gjøre stammemilitser til formelle enheter (i praksis det RSF er i dag). «Tribal Militias», altså stammemilitser, blir i rapporten beskrevet som et fenomen med historiske og sikkerhetsmessige konnotasjoner, men i 2004 og i dag er disse tyngre bevæpnet enn hæren i mange tilfeller. «Banditry» nevnes som et sikkerhetsproblem i regionen, og i Darfur involverer dette væpnede ran utført av fattig ungdom av assorterte etniske bakgrunner. Til slutt får begrepet “Janjaweed» plass og blir beskrevet som «Generally, Janjaweed is applied to the arab militias fighting in conjunction with the GoS (in PDFs or otherwise) and/or independently fighting “non-arab” militias including Darfur Armed Oppositions Groups”. I dag er det regjeringsstyrkene de kjemper mot, men dette viser viktigheten av å forstå den historiske situasjonen disse gruppene har hatt i Sudan.

Uten O’Faheys relasjon til UiKh og oppsamling av alt dette kildematerialet ville denne konflikten vært vanskelig å belyse fra et norsk ståsted. Særlig FN-bulletiner og rapporter ville vært vanskelige å få tak i, samt uoversiktlige å jobbe seg igjennom. Takket være O’Fahey fantes alt dette materialet i Bergen, tilgjengelig og etter hvert sortert.

 ______________________________

[1] Se blant annet: The Darfur Sultanate: A History of Darfur and the British: A Sourcebook av Sean O’Fahey.

[2] Besto av Norge, USA og Storbritannia. Sudan var underlagt Storbritannia som koloni frem til 1956.