YTRING

Gunnar Karlsen og Vibeke Tellmann svarer på John Magnus R. Dahls kritikk av ex.phil-fagets innhold.
Gunnar Karlsen og Vibeke Tellmann svarer på John Magnus R. Dahls kritikk av ex.phil-fagets innhold.

Unyansert om ex.phil

Vibeke Tellmann og Gunnar Karlsen svarer på John Magnus R. Dahls kritikk av ex.phil-fagets innhold.

! Dette er en ytring. Innholdet i teksten er forfatterens egen mening.

John Magnus R. Dahl retter til dels hard kritikk mot deler av pensum og innhold i ex.phil i sitt innlegg til På Høyden 15.september. Kritikken er primært rettet mot den delen av ex.phil som omhandler språk og argumentasjon, og igjen bare en liten del av denne. Samlet sett utgjør argumentasjonsteori 34 sider av et pensum på om lag 500 sider og er tema for 2 av 11 forelesninger ved ex.phil-variantene på fire fakultet ved UiB; HF, KMD, PS og SV.

Ex.phil består således av mye mer enn argumentasjonsteori, og denne delen av kurset spiller primært en rolle som et praktisk hjelpemiddel for studentene i det videre arbeidet med seminaroppgavene. Studentene på seminarmodellen arbeider med argumentasjon anvendt på relevante debatter langt utover det som presenteres i forelesninger og lærebok, og de får individuell veiledning på oppgaver som ofte anvender dette.

Dahl trekker frem flere grunner til at han mener ex.phil ikke holder mål. De er alle knyttet til læreboken Språk og argumentasjon (Gunnar Karlsen, Fagbokforlaget 2015). Dette er en kortfattet fremstilling, der målet har vært å introdusere noen sentrale begreper som studentene deretter tar med seg inn i arbeidet med seminaroppgavene sine. Mye av kritikken som fremmes overser nettopp denne ambisjonen om å forenkle noe svært komplekst, nemlig argumentasjon i naturlig språk.

Hans første poeng er at fremstillingen av argumentasjonsteori blander sammen evaluering og analyse, og at det presenteres en uegnet modell for tekstanalyse som igjen leder til at ex.phil «underminerer en gullstandard for teksttolkning», nemlig velviljeprinsippet. Dette baseres på ett enkelt argument i et eksempel på s.46, der det introduseres et moment som ikke eksplisitt er til stede i tekstutdraget. Hensikten med å introdusere et motargument i eksempelet i boken må ses i lys av at det søkes å gi et så enkelt som mulig eksempel der alle de ulike argumenttypene skal presenteres. Ved å lese dette argumentet som et eksempel på et rent hypotetisk motargument gir Dahl selv en lite velvillig lesning av læreboken. Han overser samtidig at det som står i argumentet kan være et eksempel på et implisitt forhold som utgjør nødvendig bakgrunnskunnskap for i det hele tatt å forstå argumentasjonen, noe som også er utdypende forklart i boken (s.47).

Dahl kritiserer til slutt boken for mangel på referanser. Det er korrekt at en modifisert versjon av Toulmin-modellen ligger til grunn, men mye stammer også fra Arne Næss. En gjennomgang her er med hensikt valgt bort i en kortfattet innføringsbok. Han trekker deretter en helt urimelig konklusjon fra dette når det påstås at en retorisk effekt er at «denne modellen blir presentert som den autorative, og kanskje einaste, argumentasjonsmodellen som finst» og en absolutt sannhet. Men for å oppnå en slik retorisk effekt må det overses at det i innledningen til kapitlet sies at det «presentere[s) en skisse til en fremgangsmåte for å analysere hovedtrekk i debatter» (s.37) og i gjennomgangen av eksempelet fremgår at dette er en måte argumentasjonen «kan analyseres» på (s.36), underforstått – det finnes andre.

Det er vanskelig ikke å lese Dahls kritikk som å hevde at ex.phil generelt ikke holder mål. Når han kommer til denne konklusjonen på bakgrunn av en ganske selektiv kritikk av bare en liten del av kursets pensum og innhold, er det nærliggende å spørre om måten det her argumenteres på er en form for stråmannsargumentasjon. Vi kjenner oss ikke igjen i den ufullstendige fremstillingen som gis av ex.phil og pensum, og de konklusjonene som trekkes synes å være fattet på et tynt grunnlag.

Likevel peker Dahl på noe viktig. Hans motivasjon for å komme med kritikken virker, i hvert fall delvis, motivert av erfaring fra egen undervisning, der han opplever en konflikt mellom det studentene har lært på ex.phil og det de senere skal lære. Dette ønsker vi å ta med oss videre, for ex.phil skal forberede studentene, ikke gjøre ting vanskelig senere i studiene. En mulig lærdom av diskusjonen over er også at det er underliggende faglige forskjeller i hvordan filosofi og medievitenskap/retorikk tilnærmer seg argumentasjon, og ulikt fokus på hvor strengt teksten alene skal danne bakgrunn for argumentasjonanalyse. Dette er spørsmål som vi imøteser en videre diskusjon om, og hvordan de kan tilpasses innholdet i ex.phil.

Til slutt i innlegget sitt antyder Dahl at ex.phil har vokst til et monster som lever sitt eget liv. Da overser han at det har skjedd endringer siden han selv tok faget for 12 år siden og at det er endringer underveis nå. Ex.phil er et fag under utvikling, der det siste steget er utprøving av studentaktive læringsformer gjennom prosjektet Godt forberedt, som er støttet av UiBs insentivmidler for studiekvalitet. Og forslaget om et langt faglig seminar med diskusjoner om ex.phils innhold er noe vi gjerne ønsker velkommen.

Vibeke Tellmann, førsteamanuensis, leder av Utvalget for examen philosophicum, Institutt for filosofi og førstesemesterstudier

Gunnar Karlsen, førsteamanuensis, faglig koordinator ex.phil, Institutt for filosofi og førstesemesterstudier