Halsnøy klosteret ved Manuskript- og librarsamlingen

Halsnøy klosteret var trolig det eldste augustinske klosteret i Norge, og sikkert det rikeste av alle de norske klostrene.

Klosteret led samme skjebne som alle de andre klostrene i Norge etter reformasjonen - de ble stengt.

Men klostergården fortsatt å være det administrative senteret for lensmann, fogd, sorenskriver og andre lokale og regionale myndigheter, og til i dag er bruksnummer 1 av klostergården en av de største i distriktet, selv om selve klostergården siden 1956 er blitt forvaltet av Sunnhordland Museum.

Den skriftlige produksjonen fra Halsnøy dekker et millennium og den var inspirasjon for et samarbeid mellom UiB og Sunnhordaland Museum. Etter et første seminar i mars ved Universitetsbibliotekets Spesialsamlinger, ble det arrangert et seminar om «Arven etter Halsnøy kloster: Skriftlege kjelder gjennom tidene» på selve Halsnøy den 28. og den 29. september 2023. På dette seminaret var ikke fokuset bare manuskriptproduksjonen fra middelalderen, men også etterreformatorisk skrifthistorie.

Relevant materiale ved Manuskript- og librarsamlingen kommer hovedsakelig fra de siste århundrene og består først og fremst av diplomer og andre typer dokumenter som handler om saker vedrørende grunneiendom.

Kildene i vår samlingen dokumenterer det enorme arealet som utgjorde klosterets grunneiendommer, og vitner om at det rikeste klosteret i middelalderens Norge var nettopp Halsnøy!

Det eneste originale diplomet fra middalderen dateres den 22. mars 1482 og forteller om konflikten som abbeden Peter Brugge hadde med eierne av en våg på Fjellberg rett nord for Halsnøy. Denne saken viser både at abbedene også hadde administrativ myndighet og at den lokale befolkningen kunne kjempe for å bevare sine rettigheter mot en religiøs institusjon med stor økonomisk makt.

Etter reformasjonen overføres denne makten fra de geistlige til sekulære myndigheter. Halsnøy klosteret slås sammen med Hardanger i et len som styres av den danske kongens lensmann.

Så, i vårt neste originale diplom, datert den 16. oktober 1599, er det befalingsmannen Mats Jørgenssøn som er hovedaktør i en kunngjøring av et jordskifte vedrørende gårdene Mykletun og Rykken. Dette diplomet er bare ett av de to dokumentene som vitner om Jørgenssøns korte mandat som sannsynligvis varte bare mellom 1598-99.

Slike informasjoner viser at de etter-middelalderske diplomene er av stor verdi for rekonstruksjonen av den norske historien. Men, de har ikke trukket til seg samme interessen fra forskere som diplomene fra middelalderen. Det er viktig å påpeke at diplomene etter 1570 ikke er transkribert i et korpus slik som de middelalderske diplomene i det store verket Diplomatarium Norvegicum. Ambisjonen for fremtiden må være å produsere et sammenlignbart verk for dokumentene fra de etterreformatoriske århundrene.

Vi har et diplom til fra perioden 1539-1660. Det er datert den 18. juni 1655. Sorenskriveren og seks lagrettemenn i Hardanger befarer og takserer gårder i Kinsarvik og Ulvik. Blant eierne er Volchard Broderssen, ombudsmann over Halsnøy kloster og Hardanger len.

Volchard kom fra Tyskland og var siden senest 1654 forvalter på vegne av lensmann Peder Juel og hans enke Dorthe Sehested. Men, det er ikke mye mer vi kan si om diplomets innhold fordi det er bare delvis bevart.

Broderssen døde i 1660, samme år at eneveldet ble innført.

For landeiere i Norge betydde dette at gårdene deres ble krongods og kunne selges for å støtte det danske absolutte monarkiet.

Under eneveldet var den første lensmann for Halsnøy kloster og Hardanger len Christoffer Urne, en mektig dansk embetsmann (rikskansler mellom 1646 og 1660), som sikkert var årsak til at Halsnøys-godset ikke ble solgt sammen med alle de andre gårdene som tilhørte krongods.

Men Urne var ikke til stedet i sin lens periode mellom 1659 og 1663. I sitt sted sendte han Johan Frimann som «føgd og fullmektig». Frimann skal dominere Halsnøy i det andre halvdel av 1600-tallet som forpakter for tre lensmenn.

Han er også hovedperson i det neste diplomet, datert 11. juni 1664, sikkert det mest imponerende blant dokumentene diskutert her. I dette gir Christian Urne, sønnen til Christopher Urne, til Frimann tre odler i Romsdal og Bergenhus. Her kalles Frimann «forvalter over Halsnøy klostergods og Hardanger amt».

Frimann er også sentral, og nevnes som fogd, i et dokument fra 1684 som inneholder tre ulike diplomer. Det omhandler en søknad ved Laurits Johansøn Erdall fra 15. november 1683 som vil flytte sin sag på grunn av fjellskred sommeren 1662 til et nytt sted som ligger på hans egen odelsgrunn (Fuglåen, ved gården Ædna i Odda sogn). I denne saken er det Fogd Frimanns anmodning datert den 1. desember 1683 som gjør at Laurits Lindenow, kanselliråd og amtmann over Bergenhus amt, gir tillatelse den 10. mars 1684 til Laurits Johansøn Erdall (Ørdal) å flytte sin sag.

Fra Frimanns epoke stemmer også tre dokumenter til, som er signert av Christen Nielssen Reff. Han introduserer en ny administrativ tittel i samlingen vår, nemlig «sorenskriver over Halsnøy kloster og Hardanger len». Disse tre diplomene er kunngjøringer av et skifte for en eiendom arvet i 1670 og to avkall av det samme land i 1670 og 1671. Sannsynligvis er disse eiendommene ikke del av Halsnøys godset, men befinner seg i området under sorenskriverens mandat.

Vi merker at Hardanger kalles et amt i 1664 og et len i 1670. Den første tittelen samstemmer med endringer i Norges regions-forvaltning som eneveldet innførte i 1662 da lener ble til amter. Den andre tittelen gjenspeiler en usikkerhet i disse første årene etter eneveldets administrative endringer (kanskje det må understrekes at det ene dokumentet er produsert i København, mens det andre i Halsnøys region); og for det andre viser bruken av len i 1670 sikkert til Halsnøys og lensmannen Christian Urnes særstillinger i forhold til økonomi og staten i disse årene. Det ser ut som at Halsnøy og Hardanger len bestod til 1686 da etterfølgeren til Urne døde. Det er også verdt å påpeke at amt-systemet varte i Norge til 1919, da amter ble til fylker.

Det neste dokumentet i samlingen vår dateres til 1744 og ble produsert i hovedstaden København. Det er en veldig spesiell gjenstand både fordi det kombinerer trykt og håndskrevet tekst og særlig på grunn av innholdet.

Opprinnelig var dette en «Placat og Jorde-Bog Over Den Hans Kongel. Majest. tilhørende og udi Norge beliggende Halsnøklosters Gaard og Gods, samt derunder liggende Leedinger, Tiender og Grundelejer, med videre, Som, med de herefter til Slutning anførte Conditioner, i Følge Hans Kongel. Majests. Allernaadigste Resolution af 2 Julii 1744. paa de Tider og Stæder, som, ved hr. Stiftbefalningsmand à MOINICHEN, forud bliver bekjendgiorte, ved offentlig Auction, skal bortsælges.»

Det vil si at dette «Placat» annonserer salg av Halsnøys klostergods som skulle finne sted i Bergen. Flere slike trykte placater må ha vært produsert, slik at de interesserte kunne vite hva selges og til hvilken pris.

Men, eksemplaret i samlingen vår inneholder også resultatene av auksjonen! Vi kan lese hvem som bød hva og hvor høyt budet var – eller om det fantes noe bud i det hele tatt.

Totalt ble det lagt ut for salg 333 gårder, fordelt på 32 ulike skipsrederier, fire fogderier og to stifter.

Men, hva skjedde egentlig i 1744? Ble alle disse 333 eiendommene solgt? De neste diplomene i samlingen vår gir en fin innsikt i resultatet!

I diplomet datert 3. mai 1747 fra Halsnøy kloster, ser vi «Andreas Heiberg, fogd i Sunnhordland og Hardanger, utsteder bygselseddel til Ole Olsen Fatland og Halver Alvaldsen på gården Vatnedal med Lille-Vatnedal i Skånevik skiprede som ligger under Halsnøy kloster.»

Hvis vi finner Vatnedal i «Placat», så leser vi at det kom «intet bud» for denne gården. Det vil si at gården fortsatt tilhørte Halsnøy – eller rettere sagt kongen!

Ti år senere er situasjonen likevel annerledes. Diplomet fra København datert 5. desember 1758 er signert av selve Kong Frederik V. Han utsteder skjøte til Lars Olsen på gården Råen i Granvin skiprede i Hardanger som hadde tilhørt Halsnøyklosters gods. Lars Olsen har nemlig kjøpt gården på auksjon for 14 riksdaler, 84 skilling.

I 1744 ble Røen solgt sammen med gården Kongsthun for 92 riksdaler til «Hr Cancellie Raad Fleischer». Det dokumentet viser klart at auksjonen fra 1744 ble kansellert og at i den nye auksjonen, som fant sted i 1758 var prisene mye høyere. Det gir noen privilegier å være konge…

Etter endt auksjon i 1758 satte kongen sin signatur på skjøtene, men endring i eierskap fortsatte selvsagt med tiden. Et slikt eiendomssalg ser vi i diplomet datert 17. februar 1762: «Erik Haldorsen Årtun selger og skjøter til Jens Undall en jordpart i gården Årtun som han hadde kjøpt på auksjonen over gods tilhørende Halsnøykloster. Salgssummen var 100 riksdaler.»

I 1744-auksjonen stod det at denne gården ble «indsatt for 20rd», men det kom «intet budd». Merk forskjell i prisen: fra 20 til 100 riksdaler, en økning av 500%!

De to siste diplomene i samlingen vår vitner om to pantsettinger av eierparter i gårdene «som tidligere tilhørte Halsnøykloster» og besegler at Halsnøy klostergods tilhørte fortiden…

…men Halsnøys historie fortsetter, for allerede i 1758-auksjonen kjøpte fogden Andreas Juel klostergården. I to hundre år tilhørte gården familie Juel, og fremdeles er familien bosatt på Halsnøy. I samlingen vår har vi et par utrolig spennende dokumenter av Juel-familiens legende (ubb-ms-1123), men de vil vi presentere ved en annen anledning…

 Videre lesning:

Bård Gram Økland, Jane C.S. Jünger og Ingvild Øye (red.), Halsnøy kloster. Til kongen og Augustins ære, Oslo: Spartacus Forlag 2013.