Da damene dro – likestillingskrisen på Sampol

Ida-Elise Seppola Asplund

Masterstudent ved Institutt for sammenlignende politikk

Like sikkert som at bryggen er overfylt av øltørste bergensere på en solskinnsdag, vil gangene på UiBs fakulteter i mai være fylt av fraksjonering, debatt og politiske drakamper. For våren har ankommet, og det lukter valgkampsesong på høyden. Her følger noen refleksjoner fra en sampolstudent.

Vi studenter engasjerer oss generelt sett lite i universitetspolitikken. Det må vi bli bedre på, fordi de som styrer skuta på fakultetene har en innvirkning på vår hverdag. Det påvirker lesesalsplasser, undervisningstilbud og oppfølging av studenter, for å nevne noe. Det påvirker oss også på en mer indirekte måte. Hvilke undervisere vi møter underveis på studiet, hvilke forfattere vi leser og hvilke professorer vi ser former vårt syn på akademia. Fakultetene og instituttene bør være gode forbilder for studentene, og både gjenspeile og legge til rette for mangfold og likestilling. Dette har begge dekanteamene som stiller til valg ved det samfunnsvitenskapelige fakultet (SV-fakultetet) understreket som en viktig del av sin kampanje.

Som student ved Institutt for sammenlignende politikk (sampol), opplever jeg ikke at visjonen om likestilling er oppfylt. Her følger ett av flere eksempler. Det som møtte meg mitt første år som masterstudent var syv, kun mannlige undervisere, samt en stor overvekt av menn på pensum. Denne trenden fortsatte resten av masterløpet. Til eksempel utgjorde mannlige forfattere alene 80% av pensumlisten i det ene faget, 90% om man regner med artikler der menn var medforfattere. Når jeg stilte spørsmålstegn ved dette, var responsen fra emneansvarlig at kvinnelige forskere bare ikke var så interessert i dette temaet vi holdt på med da. Det kjøper jeg ikke. Når forskning viser at menn langt oftere: 1) setter andre menn på pensum, 2) publiserer med andre menn og 3) siterer andre menn, kan man ikke skylde på kvinners manglende interesse.

Heldigvis har institutt for sampol vært preget av mange dyktige og profilerte kvinnelige professorer. Men som kjent har dette endret seg denne våren. Etter debatten om sammenslåingen mellom institutt for sammenlignende poltikk og administrasjon- og organisasjonsvitenskap (admorg), forlot hele fem kvinnelige professorer sampol til fordel for admorg, grunnet en vedvarende og vanskelig arbeidssituasjon. Blant disse var det to forskingssenterledere, én kåret til fremragende underviser, og to som nylig hanket inn EUs prestisjefylte ERC Consolidator grant på to millioner euro hver.

Under den nylige dekandebatten på SV-fakultetet adresserte Team Strømsnes denne overgangen. Å bruke en intern personalsak for å score egne politiske poenger i en debatt er i seg selv spesielt. Enda mer spesielt er det å hevde at dette har skapt et rot og en konflikt som Askildsen og co må skylde seg selv, uten å reflektere rundt hvorfor det har blitt sånn. Strømsnes peker på sammenslåingskonflikten som eneste grunn. Men når hele fem kvinnelige professorer forlater instituttet, og sampol kun står igjen med to kvinnelige professorer (eller kun én dersom Strømsnes blir dekan), peker dette i retning av et strukturelt likestillingsproblem. Det bør også Strømsnes og co anerkjenne, isteden for å bruke tiden på personangrep. Begge teamene bør komme med konkrete tiltak for å bedre likestillingen og arbeidsmiljøet for kvinner på fakultetet.

Så hvor blir det av de kvinnelige forbildene på sampol, både på pensumlistene, og nå også blant professorene? Dette er essensielt for at unge kvinnelige studenter skal kunne se for seg en karriere innenfor akademia. Når fem fremragende kvinnelige forskere forlater sampol, er det først og fremst en trist personalsak, samt et tap for studentene, instituttet og forskningen. Det bør ikke være gjenstand for egen politisk vinning, men om noe, skape grobunn for en saklig debatt om likestillingsfokuset på sampol og akademia som helhet fremover.

Dette ble våren da damene dro, og likestillingen på sampol falt enda flere hakk.