Diplomets vitner – underskrift i strek og voks

For å kunne vise til egne eiendeler og for å kunne vitne om for eksempel kjøp eller salg av eiendom, men også andre hendelser ble det tidlig nødvendig med en markering som tydelig refererte til eieren av denne merkingen. Rettslige og økonomiske forhold og hendelser ble skriftlig dokumentert i det vi i dag kaller for diplomer. Diplomer er aktstykker (brev eller dokumenter) fra middelalderen som ble skrevet etter bestemte regler. Slike dokumenter er grunnbrev, jordebrev, kontrakter, men også andre type vitnebrev om for eksempel draps- eller stridssaker. For å bekrefte ektheten av et dokument som beskriver en slik hendelse har en oppnevnt lagmann og vitner til saken gitt hver sitt kjennemerke (jf. Magnus lagabøters landslov som stadfester nødvendighet for dokumentbekreftelse). Et slikt kjennemerke i middelalderens diplommateriale ble ikke gitt gjennom en personlig underskrift som vi bruker i dag, men gjennom segl.

Seglets figurinnhold er knyttet til en bestemt person eller institusjon (som fungerer som juridisk person) og dermed et personlig kjennetegn. Vitenskapelige studier av segl kalles sigillografi eller sfragistikk - som analyserer momenter av det kunstneriske designet av et segl, men også produksjonen av selve seglet, samt den rettslige, administrative og sosiale konteksten eiermerke ble brukt i. Seglstudier brukes også til sosial- og personhistoriske undersøkelser, der for eksempel bumerker som var inngravert i seglet ble «arvet» i varianter gjennom flere generasjoner. [1]

Bumerke er et kjennetegn og knyttes til norsk gårdsbruk, der bønder markerte det de eide og «ble anbrakt på hus, redskaper, bruksting og dyr (femerker)» (bumerke – Store norske leksikon (snl.no)). Disse merkene besto av enkle streker uten farge og tar gjerne utgangspunkt i eierens navn ved bruk av en rune (de fleste bumerker i seglmaterialet viser slik figurinnhold, jf. også Norske Sigiller fra middelalderen). Dette ser vi for eksempel i et segl på diplom datert til 25. februar 1457 fra Berg (DN IV, nr. 939) og er knyttet til Brynjulv Trondsson som blir nevnt som vitne i diplomet (jf. Ugulen 2006: 292).

Bumerkene skiller seg fra våpenmerker. Disse består ikke kun av enkle streker, men mer komplekse figurer. Et våpenmerke tyder gjerne på høyere status og tilknytning til aristokratiet, et eksempel på det er et segl som henger ved et vitnebrev fra 08. august 1472 (DN IV, nr. 973). Dette seglet hører til Andres Nilsson (Nikolasson) som var rådmann i Bergen i 1449-1472 (jf. Ugelen 2006: 173).

Merker og segl som en del av diplomatikken må selvfølgelig sees i sammenheng med teksten på diplomet som refererer til vitnene som signerte dokumentene, og som på den måten hjelper oss å identifisere hvem som eide hvilket segl. For å kunne gjennomføre en slik gjenkjennelse og identifikasjon trengs det databaser over segl – og med dette en fyldig dokumentasjon av materialet, med utfyllende relevant metadata, for å kunne gjøre seg nytte av databasen. Denne typen dokumentasjon er en viktig del av arbeid som allerede begynte ganske tidlig, noe vi faktisk kan se tegnet inn på diplomet datert 21. februar 1314 - en tidlig variant av segldokumentasjon.

Selv om vi ikke får en veldig nøyaktig avtegning av seglet som henger ved diplomet fra 1314, så gir tegningen i hvert fall et inntrykk på en generell form av det som fremstår som en hjort på det (heldigvis) bevarte seglet.

Dessverre er det ikke alltid mulig å analysere et segl, siden segl blir ekstra skjøre med tiden. I dag er det ofte kun bevart fragmenter av seglet, og ofte ligner disse bare en voksklump uten noen detaljer fra selve avtrykket. Et fint eksempel for å illustrere den ulike tilstanden blant seglene er et diplom datert til 1439 fra Vossevangen (DN IV, nr. 875). Her blir tilstanden gradvis dårligere fra segl nummer tre helt til høyre til segl nummer én til venstre.

Enda vanligere er middelalderske diplomer uten segl eller seglremmer. Men i kolleksjonen hos Manuskript- og librarsamlingen ved UBB har vi likevel til sammen 80 diplomer som fremdeles har segl bevart! Disse blir dokumentert med relevante metadata for hvert segl og avfotografert i det pågående segl-prosjektet ledet av Juliane Tiemann (faglig leder for digital utvikling, UBB) og Alexandros Tsakos (faglig leder for Manuskript- og librarsamlingen, UBB). Dokumentasjonen foretatt i dette prosjektet er ganske omfattende og tar høyde for de fleste aspektene ved materialiteten til seglene, som gir mulighet for videre forskning på det digitale materialet. I prosjektet tar vi utgangspunkt i tidligere dokumentasjon og katalogpresentasjon av norske segl ved enkeltinstitusjoner som for eksempel publisert i ‘Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim’. Det som er påfallende med slike publikasjoner er at de oftest fokuserer på figurinnholdet på seglet og tar dermed kun hensyn til rectosiden (forsiden) av objektet. Men også versosider (baksiden) på segl kan inneholde ganske mye informasjon som to eksempler fra segl-databasen med forskjellig preging viser (se også ‘Materiality Matters. New Approaches to Medieval Sealing Culture’).

Det samme gjelder for bilder tatt fra siden som kan vise til forskjellige lag i seglet, ofte en bivoksbase med lakk utenpå. Hvis man ikke dokumenterer slik data om materialiteten så kan man gå glipp av nyttig informasjon i brukskonteksten som for eksempel kan knyttes til status på grunn av at visst materialer er dyrere enn andre.

Dette tar vi hensyn til i segl-prosjektet der den faglige prosjektlederen har laget et skjema med relevante metadata samt en nøkkel/veiledning til dokumentasjon og digitalisering av segl (se hjemmesiden til prosjektet for utfyllende informasjon om arbeidssteg samt kontaktinformasjon). Prosjektets første fase omfatter segl som hører til diplomer datert fra 1245 til 1570. Dette gir et resultat på 194 separate segl (tilhørende til sammen 64 ulike diplomer) som hver har fått en unik identifikator i databasen. Hvert segl blir fotografert på recto- og versosiden og et bilde fra siden der det lar seg gjøre. Denne databasen omfatter nemlig også en del vokssegl som ikke henger ved seglremmer slik som det er vanlig i de eldste dokumentene. Norske vokssegl fra middelalderen kan også være trykket på selve dokumentet.[2] I samlingen finner vi slike påtrykte segl særlig på papirdiplom, som f.eks på et diplom datert 14. mai 1542 fra Vereide og et diplom datert 10. desember 1570 fra Hordaland.

Tilstanden til segl på papirdiplomer varierer mellom bevart vokssegl og bare spor på papiret etter seglet, og har på samme måte som segl festet på seglremmer ulik bevaringstilstand. På de fleste papirdiplomene er det kun fettete rester igjen, men noen segltrykk viser like mye detalj som de vedhengende seglene, som er tilfellet på diplom datert til 8. september 1566 fra Bu (sammenlignet her med et vokssegl fra 1564).

En database over middelalderens segl i samlingene til Universitetsbiblioteket, som tar hensyn til veldefinerte metadata, er et grunnleggende og nødvendig arbeid som ikke bare gjør materialet tilgjengelig for allmenheten, men danner grunnlaget for videre forskning på og rundt segl. Med tanke på en standard for framvisning og også koding av segl arbeider prosjektdeltakerne videre i prosjektet for å bidra til samlingsdokumentasjon og forskning rundt segl i Norge og internasjonalt. For mer informasjon rundt prosjektet viser vi til vår informasjonsside. For studenter og forskere åpner en slik database muligheten for å forske på forskjellige aspekter av det norske diplommaterialet og for å sette materialiteten av de enkelte delene av et diplom i en historisk og sosial kontekst. Forskningen kan skje uten å nødvendigvis utsette materialet for mye håndtering, og både studenter og forskere kan samle inn data for forskjellige undersøkelser før de kommer for å studere originalmaterialet nøyere på lesesalen til Manuskript- og librarsamlingen.

Resultatene av prosjektet blir etter hvert tilgjengeliggjort gjennom formidlingsportalen til Spesialsamlingene: Marcus.

Litteratur:

H. Blom, S. Becken og A. Bjønnes (2010): Segltegninger fra hyllingene i Norge 1591 og 1610: tegninger av segl og bumerker på fullmaktsbrevene fra diplomkapitlene, geistligheten, borgerskapet og allmuen, samt på hyllingsbrevet fra adelen i forbindelse med hyllingene ved Akershus slott. Norsk slektshistorisk forening, Olso.

H. Cappelen (2005): Bumerker i Norge, Oslo.

K. Haukanes og J. Haukanes (1944): Segl og bumerke frå Hardanger, Oslo.

H.J. Huitfeldt-Kaas, O. Kolsrud og Chr. Brinchmann (1899-1950). Norske Sigiller fra middelalderen, Kristiania - Oslo.

H. Nissen og M. Aase (1990): Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim = : Seals in the University Library of Trondheim, Trondheim.

M. Spath og J. Kemper (2020): Materiality Matters. New Approaches to Medieval Sealing Culture, Brussel.

L. Strømme (1943): Bumerke frå Sunnmøre, Oslo.

A. Tønnesen (1968): Helsingørs bomærker, København.

A. Tønnesen (1985): Bomerker og runer, Heraldisk Tidsskrift 51/23, København.

J. R. Ugulen (2006): «…alle the knaber ther inde och sædescwenne…» Ei undersøking i den sosiale samansetjinga av den jordeigande eliten på Vestlandet i mellomalderen. Doktorgradsavhandling, Universitetet i Bergen.

Nettsider:

Diplomatarium Norvegicum (uio.no)

Segl-prosjekt | Universitetsbiblioteket | UiB

Diplom 1465: https://youtu.be/JORQ9V_rxLs

___________________

[1] Med variant menes det at det gjerne har blitt tilføyd noe i bumerket ved arving. Slike generasjonsmerker er ofte knyttet til en gård (jf. Strømme 1943; Haukanes 1944; Tønnesen 1968, 1985). Les avhandlingen til Jo Rune Ugulen (2006) for mer informasjon om sosiale aspekter og bruk av våpenmerke og bumerke, og Cappelen (2005) for bumerker generelt.

[2] De tidligste papirdiplomene i samlingen er fra tidlig 1400-tallet, for eksempel papirdiplom datert til 15. mars 1414 fra Tønsberg med påtrykte segl.