En påskesang om (is) og ild

En egen sang ble gitt ut om denne tragedien, nemlig «En Vemodig Sang Om den Ulykkelige Ildebrand i Bergen». Melodien til sangen var de sørgelige tonene fra «Vaagn Op Og Slaa Paa Dine Strenge», opprinnelig en tysk salmemelodi fra Hamburg.

Både visen og byens avis, Efterretninger fra Adresse-Contoiret i Bergen, rapporterte i etterkant detaljert om den grusomme hendelsen. Rett før klokken fire om natten, noen timer inn i 2. april, skjedde det som ikke burde skje. En brann startet i Skrivergården, og da gatepartiet rundt var svært trangt, skjøt ilden av gårde i stor fart. Ja farten var så stor at kun et kvarter etter at brannvarslingsskuddene var skutt opp, sto allerede fire store toetasjes tømmerhus i full lue. Flammene var så sterke at ingen kunne nærme seg dem med brannredskaper. Flere hus fylt med tømmer plassert i området ga ilden ytterligere føde.

Da dagen var omme

Is var det antagelig ikke den 2. april – det hadde ikke snødd i Bergen på vel 1 ½ uke. Men været var stille, noe som gjorde at vinden ikke spredte gnistene av den voldsomme ilden i alle retninger.

Det var likevel allmenningene som stanset ilden mest. Skadene var imidlertid store. Allerede kl. 12 var hele området fra Murallmenningen til Nyallmenningen (i dag; Holbergsallmenningen) oppbrent, og det samme var den øvre og nedre side av Markeveien. Flere sjøboder var også vekke.

Strandsiden var de rikes område, så de var de som led mest denne gangen. Det var deres hus og eiendeler som nå ble slukt av flammene, og det var husene som var forsikret, ikke eiendelene. Ilden tente også så fort at mange heller ikke rakk å plassere eiendelene sine i brannkjellerne under huset. Ilden var dessuten så sterk at mange av kjellerne falt sammen.

Skadeomfanget vokste som dagene gikk. Til sammen forsvant 106 hus, gårder, pakkhus og sjøboder, tilsvarende en verdi på først 100 000 riksdaler, senere oppjustert til 200 000. Skadene var så store at selv Oslo-avisen Nordske Intelligentz-Sedler rapporterte om ulykken den 10. april.

Syndebukker og fremmedhat

Hvorfor ilden oppsto, fant man aldri ut av. Dermed var det grobunn for alt av konspirasjonsteorier. Med på å egge opp stemningen var et anonymt skrift skrevet av sognepresten til Korskirken Nicolaus Christian Friis. Han mente at brannen var påsatt av tyske soldater som lå i byen. Anklaget ble også tyske innflyttere eller de med tysk avstamning.

Det ble hissig stemning av slikt, og ikke bare blant dem som var for eller imot tysker-teorien. Det ble også dårlig stemning mellom Strandsiden og Bryggesiden, og mellom alt og alle. Allerede den 5. april ble det derfor kunngjort at det etter kl. halv ett om natten var ulovlig å oppholde seg ute i annet enn lovlig ærend. Ukjente og såkalt «løse» og «ledige» personer som gikk i gater, smug og på avbrente tomter, ville bli arresterte.

Det var heller ikke slik at alle hadde hjulpet hverandre under brannen: avisene var fulle av notiser om stjålne eiendeler det nå ble utlovd dusør for å få tilbake. Men noen var også helter: Jan Christensen, Johann Diderich Dunselmann og Simon Andersen Holm mottok alle hvert sitt sølvbeger av byen for den heltedåden de hadde utført gjennom å rive kobbersmed Treublers antente hus på Murallmenningen – alt for å stoppe brannen.

En ulykke kommer sjelden alene

Ordtaket var svært så riktig i 1771. Det var fjerde gang i løpet av 1700-tallet at byen var hjemsøkt av brann. Den i 1702 hadde tatt nesten hele byen, og den i 1756 hadde også rasert alt fra Torgalmenningen til Tollboden. Det var ikke så rart da, at det i sangen ble sukket «Skiønt Byen føler end det Saar, den fik for næsten femten Aar».

Samtidig var tidene svært vanskelige. Det var sterk nedgang i både i utenrikshandelen og næringslivet generelt, og kornhøsten sviktet; det var til slutt mangel på alt, og bergenserne sultet. Prøvene på barkebrødet de åt ble til og med sendt til kongen, slik at han fikk se misæren selv.

Brannen gjorde også sitt. Det var nemlig de rike som støttet de fattige mest – og nå kunne de ikke bidra med noe. Ingen, uansett bakgrunn, verken kunne, eller ville, betale inn fattigskatten. Det ble trusler og slåsskamper, og de fattige fikk det verre. Hjelpen måtte innskrenkes til sengeliggende og foreldreløse barn – ja det gikk så langt at plakater hvor man truet med mord dersom ikke inndrivelsen av skatt opphørte, ble hengt opp. Bander med fattige regjerte byen. Ingen påske ble derfor helt som den i 1771, hvor «Herrens Vredes Lue» slo om seg.