SPESIALGLIMT

Kariol, Stalheim ca. 1895, fotograf Knud Knudsen (UBB-KK-1622-08831)
Kariol, Stalheim ca. 1895, fotograf Knud Knudsen (UBB-KK-1622-08831)

De unge Skysskarene - barnearbeid i Norge på 1800-tallet

I bysamfunnene på 1800-tallet var kuskene eller vognmenn voksne som hadde kjøring som sin levevei, men kommer en ut i distriktet så var det ikke alltid slik. Der treffer man “skydsguttene”.

Publisert Sist oppdatert

SPESIALGLIMT

Hver fredag presenterer de forskjellige delene av Spesialsamlingene, nemlig Manuskript- og librarsamlingen, Billedsamlingen, Skeivt arkiv og Språksamlingene, godbiter fra samlingenes spennende og varierte materiale i form av tekst, bilder og film.

I 1865 utgav Carl Fredrik Didriks Skisser af Reiselivet Norge. Her finnes flere tegninger av skyssgutter og skyssjenter. Mens tegningene er humoristiske og laget ut fra minner, blir introduksjonen av fotografiet mer objektiv i sin dokumentasjon. Fotograf Knud Knudsen (1832-1915) var en av pionerene innen norsk reisefotografi. På hans mange utflukter benyttet han seg av skysstjenesten for å komme seg rundt i landet. I hans fotografier brukte han ofte vogner, hester og skysskarer som modeller. Vi ser i hans samling at bildene støtter opp om de mange reiseskildringene om barnearbeidet i skyssbransjen. Bildene vist her er utsnitt av de originale fotografiene, for å best vise frem disse unge skysskarene.

I bysamfunnene var kuskene eller vognmenn voksne som hadde kjøring som sin levevei, men kommer en ut i distriktet så var det ikke alltid slik. Med den særegne skyssordningen vi hadde her i landet, var det en plikt for allmuen å skysse reisende, enten langs veien eller over vann. Dette ble kalt friskyss og ble drevet fra gårder langs ferdselsveiene.

I 1816 gikk en over til betalingsskyss som var mer gunstig for bøndene. Nå kunne de ta seg betalt for tjenesten. Utover 1850-tallet ble det mer vanlig at skyssen ble organisert gjennom skysstasjoner, enten ved at lokale bønder deltok i skysstrafikken, eller at de betalte andre for å utføre denne tjenesten for dem.

På disse skysstasjonene tok dette tilbudet form som reelt barnearbeid. Av barn som deltok var det nok mest gutter, men også jenter tok del. Disse unge små guttene kunne være helt ned i 7-8 års alderen, og satt bakpå hestevognene mens den reisende fikk styre hesten fra førersetet frem til neste skysstasjon. Var det mye bagasje, måtte skyssgutten gjerne sitte og balansere på toppen av all oppakningen. Etter endt reise kjørte guttene hest og vogn tilbake til opprinnelsesstedet.

Mange utlendinger har berettet om disse unge skyssguttene i sine reiseskildringer. Blant annet John Ross Brown fra USA som reiste i Norge i 1861. Han skrev:

“På hver stasjon blir den reisende forsynt med en knøttliten gutt som kalles skysskaren, vanligvis kledd i sin oldefars avlagte filler. Hans hode er prydet av en illrød nattlue, og føttene er enten nakne eller så godt som nakne.”

Mogen Brøndsted skriver om skyssgutten i boken Danske i Norge:

“Mange av dem er snaksomme og nysgjerrige, og man faar sig ofte en fornøilig Passiar med dem; hyppigt indleder Skydsgutten Samtalen med det lidt cermonielle Spørgsmaal: Hvor er den Kroppen ifra?”

Å være skyssgutt gav en viss status blant andre gutter og det vanket litt lønn på toppen av det hele. Det var kanskje også å foretrekke fremfor slitet hjemme på gården. Men det kunne bli lange reiser, da det gjerne tok en hel dag å nå neste skysstasjon.

Noen gutter var livlige og sang og plystret hele veien, andre var mer tause og mutte. Men oppi glansbildet og æren av å være skyssgutt kan det ikke bare ha vært lett. De skulle forholde seg til voksne mennesker som ikke alltid snakket norsk eller kunne kjøre hestevognen. Kjøring over fjellet i dårlige klær, og ofte i dårlig vær har nok vært en prøvelse. Vel fremme måtte gutten forhandle om betaling, før de deretter måtte reise den lange veien tilbake alene.

En reisende i 1860-årene skal ha beskrevet en skyssgutt som ble jaget av en hund. Han skal ha vært så skremt at han måtte sitte oppe i førersetet gråtende frem til neste skysstasjon. I Oplandenes Avis fra 1881, er det en liten beretning om forholdene til skyssgutten i artikkelen “Paa Pligtens vei”. Der skriver artikkelforfatteren underveis:

“Hvor langt har vi igjen til skiftet? spurgte Erling ide han drog skinluen bedre nedover Ørene. Knapt en halv Mil, svarede Skydsgutten, men den blir lang i sligt veir. Fryser du? Spurgte Erling, du har ikke Overflod af klæder. Nei svarede Gutten ide han fremviste et Par hullede Sko, hvor Sneen hadde funnet godt innpass, Varmt er det ikke i slikt veir – men saa har jeg ogsaa kjendt det verre, lagde han trøstende til. ”

Kilde:

Rogan, Bjarne. “Skysskaren - barn eller voksen? Hva bilder og reiseskildringer kan fortelle” fra Norsk Folkemuseums årbok 1981/82. Fylkesarkivet IKA Opplandene “Skysstrafikk”. Oplandenes Avis 19.10.1881