Rektorkandidat Hagen - en akademisk fasadepusser?

Eilert Jan Lohne

Pensjonist, Institutt for filosofi og førstesemesterstudier

I Platons dialog Staten introduseres det et viktig skille, skillet mellom skinn og virkelighet. Vi kan alltid diskutere hva et slikt skille består i, men vitenskapelig virksomhet forutsetter at vi i det minste forsøker å gripe verden slik som den egentlig er. Og sannheten (om virkeligheten) kan ofte ligge langt fra hva vi tror - eller ønsker at den skal være. Men samtidig er sannheten sjelden entydig, og i hvert fall ikke evig. Derfor må «viljen til sannhet» (Kant) alltid ledsages av en etisk forsvarlig argumentasjon (saklighet).

Avisoppslagene om Olsen/Knudsen-saken har så langt vist at UiBs evne til etisk argumentasjon overfor andre myndigheter (fylke, departement) har vært - skal vi kalle det? mangelfull. Så får det bli opp til den pågående granskningen å slå fast om Olsens ettermæle skal være «avgått» eller «avskiltet».

Her ønsker jeg å stille noen spørsmål til Olsens mulige etterfølger, prorektor og rektorkandidat, Margareth Hagen. Bakgrunnen for spørsmålene er hennes innlegg i BT i januar i år – også publisert i nye På Høyden, samt hennes deltakelse i en sak som Khrono/gamle På Høyden ved flere anledninger har satt søkelyset på.

La oss starte med BT. Her sier Hagen at «UiB har lagt mye arbeid ned i å gi innsyn i dokumenter (…) som ny rektor er jeg tydelig på at vi også i denne sammenheng skal stille krav til åpenhet (…) vi forvalter intellektuelle og økonomiske verdier på vegne av fellesskapet. Det stilles særlige krav til oss som representerer en av samfunnets bærende institusjoner. Dette ansvaret tar jeg som ny rektor på stort alvor, og jeg vil være bevisst på å forvalte det godt i fremtiden» (min utheving).

Det virkelighetsbeskrivelsen som Hagen her gir, både av UiB og av seg selv, høres unektelig vakker ut. Men målt opp mot en sak som Khrono/gamle På Høyden, ved flere anledninger, har satt søkelyset på, er den virkelige tilstanden ved UiB kanskje noe mindre flatterende.

Saken jeg sikter til er oppropet «Forsvar doktorgradens plass i Akademia», omtalt i Khrono/gamle På Høyden 13.06.19. I dette oppropet, som ble underskrevet av ti professorer/dekaner, settes det et søkelys på det faktum at en opprykks-komite hadde tillatt seg å degradere en godkjent doktorgrad i sin opprykks-behandling. Og da ut fra det syn at «det (er) stor forskjell mellom å godkjenne en innlevert doktorgradsavhandling som god/tilfredsstillende, og det å tilskrive en slik avhandling særskilte vitenskapelige meritter».

En slik degradering av en doktor (philos.)-avhandling mente underskriverne var en formell feil. De avsluttet derfor oppropet med følgende: «Vi vil derfor på det sterkeste anmode Universitetet om å la denne saken bli gjenstand for grundig diskusjon (underskrivernes utheving).

Anmodningen ble ikke tatt til følge. UiB neglisjerte også lenge det som regnes som vanlig høflighet, nemlig å gi de to initiativtakerne til oppropet et svar på deres oversendelsesbrev av 08.02.19. Svaret fra rektor/direktør kom først 04.06, altså lenge etter den fristen som Forvaltningsloven setter.

Av dette kan vi kanskje slutte at UiB ledelsen ikke har hatt tilstrekkelig respekt hverken for vanlig høflighet eller for loven? Selv tillater jeg meg å tro at rektors svar aldri ville ha kommet hvis det ikke var for at Khrono/gamle På Høyden i mellomtiden hadde satt søkelys på saken. I et intervju med Khrono/gamle På Høyden (13.06.19) unnskylder universitetsdirektøren svar-forsinkelsen dels med at oversendelsesbrevet «kom inn på en avvikende måte», dels med at UiB først måtte innhente «en juridisk vurdering».

Til den første unnskyldningen: brevet ble sent både elektronisk og pr. post. Hva er det som er så «avvikende» med en slik oversendelsesform? Og når det gjelder den «juridiske vurderingen»? Den har UiB «unndratt fra offentlighet». På godt norsk: hemmelig-stemplet. Jeg har ikke kompetanse til å vurdere det juridiske grunnlaget for en slik hemmeligstempling. Men jeg får det ikke til å passe med den «åpenhetslinjen» som Hagen tilkjennegir i BT.

Når det gjelder det substansielle innholdet i rektors sterkt forsinkede svarbrev viser jeg til initiativtakernes «tilsvar» i Khrono/gamle På Høyden 02.07.19: «Når det gjelder selve svaret kan vi ikke se at det var et svar på den problemstillingen vi tok opp».

Før jeg forlater rektor Olsens svarbrev, tillater jeg meg en liten detalj: Oversendelsesbrevet til UiB v/rektor hadde to avsendere. Svaret fra Olsen ble bare sendt til en av dem. Igjen: et brudd på vanlig høflighet?

I 2016 tok jeg opp akkurat den samme problemstillingen som oppropet («Forsvar doktorgradens plass i Akademia») siden har pekt på. Jeg tok den opp i form av et «Åpent brev til rektor Dag Rune Olsen og dekan Margareth Hagen» (Khrono/gamle På Høyden 18.08.16).

Den gangen fikk jeg et relativt raskt tilsvar: «Åpent svar til Eilert Jan Lohne» i Khrono/gamle På Høyden, 23.08.16. Men i dette tilsvaret fikk jeg ikke svar på den problemstillingen jeg tok opp, noe som var skuffende all den tid jeg innstendig ba om å bli imøtegått dersom jeg tok feil. I stedet fikk jeg en del av det Arne Næss, i sin elementære argumentasjonslære, kaller for «tendensiøst utenomsnakk». Men Olsens/Hagens «sluttsats» var prisverdig klar: «Universitetet er ikke opptatt av velpolerte fasader».

I lys av Hagens innlegg i BT synes denne sluttsatsen å være en lite presis beskrivelse av tilstanden. For å si det mildt.