Kjærlighet mellom kvinner

Lützen (1986), Brantenberg m.fl (1986), Hellesund (2002) og Skjoldhammer (2018) er blant dem som har skrevet om kjærlighet mellom kvinner. Sitatene i denne teksten er hentet fra Lützens Hva hjertet begjærer, der hun med grundighet – og en god dose humor – har gravd frem kilder som kan fortelle oss om kvinnekjærlighetens historie.

«…samme kjærlighet som en engel føler…»

Kvinnen bak disse ordene er Margaret Fuller (1810-1850), som i dagboken sin skrev:

Det er så sant at en kvinne kan være forelsket i en kvinne (…). Vissheten om dette gleder meg, for det er den samme kjærligheten som en engel føler. Den er styrt av samme lov som kjærligheten mellom mennesker av motsatt kjønn; den er bare helt intellektuell og åndelig. (Memoirs II, publ. 1852)

På 1800-tallet var idealet for borgerskapets kvinner å være begjærløse.

Denne begjærløsheten gjorde kjærlighet mellom kvinner ikke bare akseptert, men anerkjent som renere og vakrere enn kjærligheten mellom kvinner og menn. At dette ikke var knyttet til seksualitet, eller ønske om fysisk forening, gjorde at følelsene kunne beskrives åpent og uhemmet.

Også forfatteren George Sand (f. Aurore Dupin, 1804-1876) brukte engel-metaforer i sin beskrivelse av kvinnekjærligheten:

Tause engel, legg din hånd på min skulder som er varm av kjærlighet, enda ingen mann har lagt sin munn mot den; bare din parfymerte ånde, ditt fuktige hår, kan avkjøle den. (Sand 1926)

Kvinner var ansett som moralsk overlegne i samfunnet. Kunstmaleren Rosa Bonheur refererte til sin far, som sa det slik: «kvinnens oppgave er å oppløfte menneskeheten, å være de kommende århundrers Messias» (Klumpke 1909).

Men helt guddommelig og begjærløs var kvinnekjærligheten kanskje ikke alltid likevel. George Sand skrev til sin kjære Marie:

Mandag, morgen eller aften, i teatret eller i Deres seng, må jeg komme og kysse Dem, min dame, ellers gjør jeg noe vanvittig. (Sand 1833)

Farlig begjær

Mens borgerkvinnene fremsnakket sin egen begjærløshet, fantes det også forestillinger om en helt annen type kvinne-elskende kvinner, fulle av farlig begjær. 

I novellen Kvinnen med de gyldne øynene (1835) beskriver Honoré de Balzac relasjonen mellom en adelskvinne og den unge Paquita. Adelskvinnen blir rasende når det viser seg at Paquita har vært sammen med en annen, og knivstikker henne så blodet flyter i leiligheten. Balzac skriver:

Markisens hår var revet opp, hun var dekket av bitt hvorav noen fremdeles blødde, og den istykkerrevne kjolen avslørte halvveis de oppklorede brystene. Hun så aldeles praktfull ut.

Charles Baudelaire sier det slik, i diktet Les Fleurs du mal (1857):

(Delphine) slukte henne med begjærlige øyne,

Lik et kraftig dyr som vokter på sitt bytte

Etter først å ha satt tennene i det.

Disse kvinneskikkelsene var nok basert på fri (mannlig) fantasi, heller enn reelle kvinnekarakterer i samtiden. Men sammenligningen mellom kvinne-elskende kvinner og rovdyr kommer igjen også senere.

Kvinneparenes tid

Kvinner hadde vært ansett som moralsk overlegne, men intellektuelt underlegne. De hadde ikke stemmerett og ble holdt utenfor utdannelsessystemet. Opprøret mot dette handlet både om urettferdigheten i å være umyndiggjort, og en tanke om at kvinner med sin moralske overlegenhet kunne bidra til å gjøre samfunnet bedre.

Kampen ble kronet med hell. Med tilgang til utdanning og yrkesliv fulgte en ny økonomisk selvstendighet, noe som ga kvinner som ønsket det mulighet til å skape et hjem sammen, ikke ulikt et ektepar av motsatt kjønn.

Fortsatt var nære relasjoner mellom kvinner ansett som verdifullt og respektabelt (om enn gjerne ansett som et nest-beste alternativ). Kvinner kunne derfor uttrykke kjærlighet til sin livspartner åpent og uredd.

Forstanderinnen Thora Esche sa det slik:

Endelig, den 7. november 1883, sendte Guds menighet i Danmark fra Horne-samfunnet, som før nevnt, den første troende kvinne som jeg har levd et langt, velsignelsesrikt samliv med. Hun har stått ved min side, trofast, utholdende, med aldri sviktende kjærlighet (…)

Mange kvinner fant sin hylle i yrkeslivet som lærerinner, og på pikeskolene utviklet det seg nære relasjoner, både mellom elever, lærerinner og skolebestyrere.

At elevene fikk varme følelser for sine lærerinner, ble ikke nødvendigvis sett på som noe negativt. En lærerinne ved grevinne Moltkes skole uttrykte det slik:

(…) man måtte slettes ikke bli redd hvis elevene svermet litt for en, det kunne godt, hvis det ikke ble overdrevet, bidra til å gjøre arbeidet kjært for dem, og derved lettere. 

Noen ganger kunne imidlertid følelsene bli veldig sterke. I den selvbiografiske romanen Olivia (Bussy 1949) uttrykker hovedpersonen:

Jeg vet bare at jeg plutselig lå på kne foran henne, at jeg kysset hendene hennes og hulket frem om og om igjen: Jeg elsker dem! Jeg elsker dem!

Lærerinnens ansvar ble da å håndtere dette klokt, med den riktige balansen mellom vennlighet og avvisning.

Gradvis var ikke begjærløshet lenger sett på som en iboende egenskap hos kvinner, men kjønnsdriften ble ansett som å ligge under fornuften og viljens herredømme. Sømmelighet ble et valg. Og viljestyrken kunne koste. Olivias lærerinne reflekterte:

Hele mitt liv har vært en kamp – men jeg har alltid seiret – og jeg har vært stolt av min seier. Nå er jeg ikke lenger sikker på om ikke et nederlag ville vært bedre for oss alle sammen – foruten at det ville vært så meget behageligere.

Kjærlighet mellom kvinner kunne også forstås innenfor en ramme av ulikhet i makt, status eller alder.

Henriette Skram beskrev utdanningspioneren Natalie Zahle som «denne store kvinne som jeg har elsket og tjent hele mitt liv», mens Zahle omtalte Skram som sin pleiedatter, enda det bare var 15 år mellom dem.

Gusten og blodsprengt

I skjønnlitteraturen skjedde en endring i beskrivelsen av kvinneelskende kvinner. De hadde vært vakre, men farlige. Nå ble de styggere og latterligere.

I romanen La femme de Paul (1881) skildrer Guy de Maupassant en gruppe kvinner i en båt:

Hun som rodde, var liten, tynn og falmet, kledd i matrosdress og med håret stukket opp under en vokshatt. Overfor henne lå en tykkfallen kvinne på ryggen i bunnen av båten. Hun var kledd som en mann, i hvit flanellsjakke, og lå og røkte med ett ben på hver side av roersken. Hvert åretak fikk barmen og vommen hennes til å disse.

Catulle Mendès’ roman Mephistophéla (1890) omhandler baronessen Sophor d’Hermelinge, en lite tiltalende kvinne:

I fullt dagslys er ansiktet hennes gustent, med runde øyne, stålgrå og blodsprengte, uten vipper og bryn. (…) «Hun er dyster i sine grufulle gleder, farlig pervers og perverterer uten nåde, uten lidenskap, uten charme. (..) Hun beseirer dem, tar dem, bøyer dem med despotisk sikkerhet, hennes blikk befaler, hennes tause munn gir ordrer, hennes kalde begjær er som en ispigg. (s. 123)

Mendès skriver om grevinne Sophor at hun begjærte andre kvinner som et dyr, rasende av sult. August Strindberg, på sin side, bruker også en dyremetafor når han skildrer sin egen kone som kvinne-elsker:

Derefter setter hun seg ansikt til ansikt med piken, kryper tett inntil henne, og mens hun kaster begjærlige blikk på venninnes svært velutviklede bryster, rykker det merkelig i munnviken hennes, slik at det minner om en krybbebiter med krampe som trekker leppene tilbake. (s. 129.)

De borgerlige kvinneparene med sin rene, opphøyde kjærlighet, og de begjærlige kvinnene med dyriske trekk, var helt ulike mennesketyper. Til den nye seksualvitenskapen kom på banen og truet med å putte dem begge i samme bås: den homoseksuelle kvinnen.

Trang til maskuline gjøremål

Begrepene «kontrærseksualitet» og «homoseksualitet» ble tatt i bruk i medisinske kretser rundt 1860, men ble først kjent blant folk flest utover på 1900-tallet.

I seksualvitenskapen ble den homoseksuelle kvinnen beskrevet slik:

…hun føler seg som en mann, liker å ha hårfrisyrer og klesdrakt med maskulint tilsnitt, har bare trang til maskuline gjøremål, spill og fornøyelser, m.m. (Kraftt-Ebing 1886)

Hun kunne for øvrig like å røke og drikke, og vise absolutt manglende lyst til å utføre kvinnelig arbeid.

Nå ble kjærlighet mellom kvinner knyttet til maskulinitet – hos den ene parten, vel å merke. Med usedvanlig talent for forføring kunne de mandige kvinnene lure uskyldige ofre inn i sitt nett. Legen Edvard Ehlers uttrykte det slik i 1907:

Men hva de kanskje ikke har lagt merke til, er at vi innenfor kvinnelig homoseksualitet møter det fenomen at meget få heteroseksuelle kvinner i lengden kan motstå disse kvinnenes forføringslyst og evne, for de er enda sterkere enn de mannliges. Det går visst litt fredsommeligere for seg; de søker ikke sine ofre på gater og streder, de sniker seg innpå dem under skinn av å være en venninne.

De negative karakteristikkene til tross: med definisjonen av «den homoseksuelle kvinnen», fantes også et tilbud om en identitet og et fellesskap.

Kjærlighet i skapet

Å ta til seg en homoseksuell identitet var et stort skritt. Det var en identitet som avviker. Mange undertrykte derfor disse følelsene, eller holdt dem innenfor hjemmets fire vegger.

Diana Frederics (1939) beskriver det slik:

Vi ønsket å leve et normalt familieliv og være lykkelige sammen. Vi ba ikke om noe fra noen. (…) Vi måtte tåle og stålsette oss mot simple kommentarer fra uvitende bekjente som skitnet til homoseksualiteten med sin hån.

Noen innredet hjemmet med to soverom, diktet opp mannlige kjærester eller giftet seg med menn. Det fikk betegnelsen å leve i skapet.

Et skap kan være et trangt sted, men det fantes også større og mer luksuriøse skap. Den britiske forfatteren Vita Sackville-West (1892 -1962) hadde forhold til en rekke kvinner gjennom livet, og har etterlatt seg en stor samling vakre og lidenskapelige kjærlighetsbrev. Hun var gift med en mann, som selv var homoseksuell, og skapte seg et liv der hun kunne leve ut sin kvinnekjærlighet relativt fritt. Men også den privilegerte Vita levde i et samfunn som ikke anerkjente hennes kjærlighet som like verdifull som andres. Hun hadde imidlertid tro på at fremtiden ville forstå slike som henne bedre, at kjønnene ville bli likere hverandre og forhold mellom personer av samme kjønn ikke lenger bli sett på som like unaturlige. Da, skriver hun, tror jeg psykologien hos mennesker som meg vil bli interessant.

En som ikke ble værende i skapet, var Radclyffe Hall. Med romanen Ensomhetens brønn (1928, til norsk 1949) løftet hun kvinnekjærlighetens kår frem i lyset. Hun kalte seg selv «invert». Med dette gikk den undertrykte selv i dialog med seksualvitenskapen. Ensomhetens brønn var en forsvarsroman, der den homoseksuelle subkulturen ble vist som motbydelig – «se hva vi er henvist til». Hovedpersonen hadde undertrykkerens blikk på seg selv, og beskrev seg selv og andre kvinne-elskende kvinner som anormale, vanskapte og heslige. Denne typen selvpinende holdninger var en strategi for å oppnå toleranse og aksept. Til tross for det heller dystre bildet den skapte av kjærlighet mellom kvinner, ble Ensomhetens brønn en bok som betydde mye for mange.

Nye tider

1800-tallets ideal om kvinnelig begjærløshet var for lengst forlatt, og ble etterfulgt av et nærmest motsatt ideal. Utover i det nye århundret ble sex sett på som sunt og naturlig, på linje med søvn og mat. Selvbeherskelse ble nå tolket som fortrengning, mens kyskhet og bluferdighet ble gammeldags snerpethet. Nå var det begjærløsheten som ble sykeliggjort, som frigiditet. Fra en tanke om at kvinnelig uskyld best ble bevart gjennom uvitenhet, ble seksualopplysning viktig for kvinners mulighet til å ta vare på sin egen og familiens helse. Økt seksualopplysning ga også økt fokus på seksuelle avvik og avvikere. Det ble viktig for folk flest å unngå adferd som kunne stemple dem som homoseksuelle.

I romanen Vi nærmer oss de fyrre (Spies 1950) sliter hovedpersonen Ulla med dette:

Avskyelige vrengebilder av sminkede menn med vrikkende hofter fór gjennom hodet på meg. Homoseksualisme hadde alltid vært et motbydelig ord for meg fordi jeg forbant det med mennesker som for en hver pris måtte skilte med at de var annerledes av frykt for at de ellers ville drukne i mengden. Var jeg sånn selv?

Etter hvert skilte man mellom homoseksuell legning og adferd, da forskning viste at det siste var relativt utbredt. Den medisinske forklaringen på sammekjønns-seksualitet ble dermed at det var en fase; en form for umodenhet der kjønnsdriften ennå ikke hadde funnet riktig retning. Det ble understreket at slike forhold mellom unge var helt normale. «Ekte» homoseksualitet var noe helt annet, med årsaksforklaringer i tidlig barndom.

Målet var å berolige og normalisere, men denne nye diskursen førte også til at kjærlighet mellom kvinner ble gjort mindre verdifullt. De som ikke «vokste fra det» ble nå sett på som litt umodne.

Hovedpersonen Gertrud i romanen Alting er en overgang (1957) er ikke mest bekymret for å være homoseksuell, men for å være barnslig. Hun sier til seg selv:

Var det ikke unaturlig – og latterlig – å bruse over av følelser sånn på denne måten, som en femtenårs jentunge? Når man nå engang var femogførti. Men på den annen side: det var vidunderlig å være forelsket.

En forklaringsmodell blir også at kvinne-elskende kvinner er ulykkelige og ensomme sjeler, som søker trøst i hverandre.

Med Gerd Brantenbergs Opp alle jordens homofile (1973) kom den første norske boken der en lesbisk forfatter skrev åpent om lesbisk liv. Åpenhet er bokens gjennomgående tema. Den er en høylyd og direkte protest mot alt hemmelighold og tabu rundt homoseksualitet - et opprør mot alle former for taushet, diskresjon og selvpåført usynlighet. Hovedpersonen har en klar lesbisk identitet, men dette er ikke en festtale om lesbiskhet som veien til kvinners frigjøring og lykke. Med humor, sarkasme, ironi og sans for det absurde får leserne en grundig innføring i det lesbiske livets mange sider, på godt og vondt.

Litteratur:

Lützen, Karin.1987 [1986]. Hva hjertet begjærer. Kvinners kjærlighet til kvinner 1825-1985. Oslo: Cappelen (overs. Kjersti Fjeldstad)

Brantenberg, Gerd. 1973. Opp alle jordens homofile. Oslo: Gyldendal