Harald Sæverud og Peer Gynt-musikken

Jeg skriver til deg for å be deg om noe som er så stort, så vanskelig, så krevende og samtidig så revolusjonerende at jeg tror du du er den eneste som ikke bare vil greie det, men vil ha lyst på det, og fryde deg over å gjøre det! Det gjelder kort sagt: Ny musikk til Peer Gynt!

Slik lød bestillingen fra daværende teatersjef ved Det Norske Teatret Hans Jacob Nilsen til Harald Sæverud i 1947. Å kaste et nytt blikk på Norges nasjonale epos var imidlertid blitt foreslått tidligere. Allerede i 1944 kommenterte en dansk kritiker at Peer Gynt er et “antiromantisk Værk”, og to år senere spør Hans Heiberg i Verdens Gang om det ikke snart er “på tide å ruske litt respektløst opp i dette nasjonalklenodiet og se hva som kom ut av det?” Harald Sæverud skulle fylle 50 år i 1947, hadde allerede opparbeidet seg en sentral posisjon i det norske musikklivet, og som medstifter av den norske forgreningen av det internasjonale selskapet for samtidsmusikk var han en soleklar kandidat til å sørge for tonesetting av denne oppruskingen. 

Nilsen ville opprinnelig kun ha musikk til 9 scener for å gi mer plass til selve teksten, og Sæverud var i utgangspunktet noe motvillig til hele prosjektet. Han våget ikke røre ved noe så institusjonalisert som Griegs tonesetting, og i tillegg reagerte han på noen av scenene som Nilsen ønsket musikk til. Heldigvis ombestemte han seg, og resultatet ble musikk til totalt 26 scener. I likhet med Grieg samlet også Sæverud musikkens «greatest hits» i to suiter som kan fremføres som ren instrumental-musikk, og allerede ved å sammenligne titlene aner vi at Sæveruds musikk formidler noe av det «beske» som Hans Heiberg antydet i VG: 

Sæverud sin sans for humor kommer også til uttrykk i satsen som åpner suite #2, og som ble skrevet som et preludium (= forspill) til hele stykket. I tillegg er åpningen av suite #1 – Fa’ens Femsteg – skrevet i en hurtig 5/4-takt. De fleste vil nok være enig i at det er djevelsk vanskelig å danse til fem slag i takten.

Skal vi trekke frem én enkelt sats som illustrerer avstanden fra Griegs nasjonalromantiske fargepalett til Sæveruds antiromantiske modernisering, kan vi se nærmere på Blandet Selskap. Dette er forspillet til fjerde akt, scenen hvor Peer befinner seg på stranden i Marokko. Griegs tonesetting – den velkjente Morgenstemning – er basert på understrengene til hardingfelen: H – G# - F# - E.

Med denne harmoniseringen skaper Grieg et bilde av Peer Gynt som en karakter som lengter hjem igjen til Norge. Hardingfelen klinger som et dust ekko av hjemlandet som kaller på ham. 

Sæverud derimot lager i Blandet Selskap et sammensurium av bruddstykker av ulike nasjonalsanger, som nærmest snakker i munnen på hverandre. Melodiene er gjenkjennelige, men ingen av dem blir spilt fullt ut. Nasjonalsangene representerer alle deltagerne i Peer Gynts selskap på den marokkanske kysten, og den masete karakteren i denne to minutters satsen kan antyde at Peer satt igjen med en heftig bakrus.

Etter premieren 2. mars 1948 satt lovordene løst i rikspressen, og både Aftenposten, Dagbladet, og VG slo fast at dette var en suksess. Pauline Hall, som stiftet foreningen Ny Musikk sammen med Sæverud og satt som formann fra 1938 til 1961, kommenterte ytterligere i Dagbladet at Sæverud sin oppgave var radikalt annerledes enn Grieg sin bestilling direkte fra Ibsen, og at en direkte sammenligning vanskelig lar seg gjøre. 

Anmeldelsene av årets oppsetning av Peer Gynt med Edvard Griegs musikk synes å være noe delt. Kanskje er det på tide å løfte frem Harald Sæverud sin tonesetting igjen?