En gang i tiden var fyring med kull et miljøtiltak

Arkiver kan by på overraskelser. Jeg sitter med et arkiv fra Språksamlingene som skal ordnes – arkivet etter Hans Dethloff. Arkivet inneholder boks på boks med alfabetiserte stedsnavn. Så, på slutten dukker det opp en samling private brev. Først en brevveksling med forfatteren Olav Duun, deretter korrespondanse om en avholdt melkekonkurranse. Hva er egentlig dette for noe? Flere av brevene er dessuten skrevet på baksiden av reklamemateriell for legemidler og hygieneartikler: Alt fra fabelaktige øyedråper til såpeprodusenten som har utvidet sitt sortiment med den nye «Oval».

Hvem var Dethloff?

Min interesse for Dethloff var vakt. Hvem var denne Hans Gottfried Dethloff? Ifølge Norsk biografisk leksikon giftet Dethloff seg med Elise Stoltz i 1898. Hun var lege og arbeidet med bekjempelse av tuberkulose sammen med Klaus Hanssen. I studietiden møtte hun Hans Gottfried, som også var lege. Han var øyelege, hun var Bergens første kvinnelige allmennpraktiserende lege.

I en artikkel i VestNytt fredag 12. april 2019, står det om en bautastein som folket på Rong i Øygarden reiste i takknemlighet til ekteparet Dethloff. Takknemligheten gjaldt alle velferdstiltakene paret satte i gang for strilebefolkningen. Og Dethloff-paret var aktivt: Elise var formann i Bergens kvindesaksforening og bergensavdelingen av Norske kvinners sanitetsforening. Hun var også tilsynslege og medlem av kontrollkommisjoner, og i 1913 fikk hun Kongens fortjenestemedalje i gull. Hans Gottfried var sekretær for norsk blindeforbund fra 1909, og ble utnevnt til ridder av St. Olavs orden av første klasse i 1928. Paret bygget dessuten en sommerstue i 1916, nemlig Dethloff-hytta på Ono i Øygarden. Det går en tursti dit i dag.

Jordspørsmålet

Nok en mappe dukker opp i Dethloff-arkivet. «Jordspørsmålet i Øygarden», står det utenpå. Denne handler om Øygarden, Herdla og Rong, og om torv som ble brukt til brensel av fattige øyboere. Jeg leser og lærer om torv. Torv er det øverste laget av jorden som er full av røtter og planterester. Den gir næring til jorden under, holder på fuktighet og verner jorden mot vær og vind. Torven gjør jorden fruktbar, selv på utsatte steder. Uten torven blir jorden sårbar. Jorden vaskes bort ved neste regnskyll, eller tørker ut og blåser vekk i neste storm. Ute på øyene der det ikke vokste trær som kunne brukes til brensel, skar og tørket bøndene torv, og brant dette i stedet. Og strilene var smertelig klar over hvilken vei det bar, men torven var det eneste de hadde for å tilberede mat og holde varmen.

Etter noen år med torvtaking var det bare øde svaberg tilbake. Livsgrunnlaget for husdyr og folk krympet inn. Hele 90 mål med landskap og beitemark ble ødelagt hvert år! Dethloffs ultimate mareritt er skissert i et brev av 18.11.1926, stilet til «hr. redaktør»:

«Kuene dør -». «Ja, men ser du ikke for fint græset blir?» «Jo, men kuene dør jo», ropte jeg over til ham igjen – og saa vaaknet jeg. Jeg hadde ligget og drømt om jordspørsmaalet i Øygarden.»

Et brev til landbruksministeren datert 16.12.1933 forklarer problemet videre:

«Siden jeg i 1898 kom til Bergen har jeg hvert eneste aar ferdes i baat ute i øygarden her […]. I al denne tid har jeg været vidne til hvorledes jorden fra aar til aar har minket, slik at lyng- og græsbakker efterhvert er blit til bare graa bergflater som stadig brer sig mere og mere. Jeg har inspisert fjøsene paa gaarden og set hvorledes talet paa beistene [kuene] har minket; og jeg har set hvorledes beitesmarken er blit mindre og mindre, og talet paa smaler [sau] er tat av ustanselig […]»

Det var altså en økologisk katastrofe under oppseiling. Dethloff så folk brenne sitt eget livsgrunnlag, og det gikk inn på ham. Han skriver også om det i et brev til Hr. professor Hagem ved Bergens Museum 04.01.1931:

«[…] jeg har nu, aar efter aar siden 1916, sittet og set ødeleggelsens vederstyggelighet – og fattigdommen – bre sig, sett de graa stenflatene ete om sig, saa jeg er blit ganske mismodig».

Dethloff tar affære

Dethloff ble mismodig. Men han var også handlekraftig og skrivefør. Dethloff skrev derfor i aviser, til lokale bønder, skogassistenten, og ordføreren. Han skrev også til Fylkesmannen og Statsminister Nygaardsvold. Og han ble hørt. Det ble oppnevnt en statlig nemnd som tok tak i problemene: Komiteen for myr- og jordvern i kystbygdene.

Dethloff ble da også takket varmt for sin innsats i brevform, blant annet den 17.09.1936 av Anton Rong i Herdla formannskap:

«[…] Eg skal for det første få lov å si Dere en takk for den store interesse De i årenes løp har vist dette arbeidet bl.a. ved stadige innlegg i dagspresen […] Deres innlegg i pressen leses altid av Øygarsfolk med megen interesse da man vet med sikkerhet at De kjenner dette folk fult ut […].»

Og så var det kullet da. Ifølge Dethloff var det nemlig kullet som kunne avverge den økologiske katastrofen, for med tilskudd til innkjøp av billig kull, ville befolkningen slutte med torvtaking. Når forholdene er ille nok, kunne altså selv brenning av kull være en forbedring for miljøet. I det minste lokalt.

Kilder:

Dethloffs private korrespondanse på arkivportalen:

https://www.arkivportalen.no/entity/no_SPR_arkiv000000025529?ins=SPR

Dethloff og torvtaking på Marcus:

1. «Brev frå Olav Duun» publisert på Marcus: https://marcus.uib.no/instance/collection/ubb-spr-a-1003-03-y-l0001-0001

2. «Jordspørsmålet i Øygarden» publisert på Marcus: https://marcus.uib.no/instance/collection/ubb-spr-a-1003-03-y-l0001-0008

3. Torvmyr. Tjeldstø, Øygarden https://marcus.uib.no/instance/photograph/ubb-bs-ok-15279.html

4. Torvonn. Tjeldstø, Øygarden https://marcus.uib.no/instance/photograph/ubb-bs-ok-15280.html

Øvrige nettressurser:

https://ut.no/sted/14201853/dethloffhytta

https://nbl.snl.no/Elise_Dethloff

VestNytt, fredag 12. april 2019 https://www.pressreader.com/norway/vestnytt/20190412