Til minne om: Wilson!

Ralph Wilson: 1952 – 2021

Den 14. juli i år kom beskjeden om at Ralph Wilson var gått bort. Dette etter lang tids sykdom.

Ralph ble født den 12. februar i 1952 i Bergen. Tiden innom sine 69 år brukte han nøkternt og dedikert i omkring Bergen. Han var vel det mange ville kalle for en ekte bergenser med stort B. En mann med et sterkt og bankende hjerte for den historien og kulturen, som formet og former denne byen.

I forsøket på å oppsummere Ralph Wilsons arbeids- og interesseområder, har man fått seg en sak for: Mannens virke var ganske utømmelig og enestående. Ralphs entusiasme samt vitensbegjærlighet medførte til igangsettelsen av et betydelig virke innen prosjektene: Bryggens Venner og Stiftelsen Bryggen, Det Glade Bergens Culturattache, Frelsensameen, Statsraad Lehmkuhl. For å nevne noen. Men også etableringen av Bergen Tekniske Museum var katalysert av han. Likeledes var han medgrunnlegger av Bergens Elektriske Sporvei, og sterk forkjemper for å få Trikken tilbake til byen. I 1970-årene deltok han i etableringen av lokalavdelingen av Norsk Jernbaneklubb. Her initierte han arbeidet med bevaringen av Nesttun- Osbanen.

Mannens interessefelt var likesom hans kunnskap ikke smalt: Han var enormt kunnskapsrik, med en hel særlig vitensbegjærlighet og sans for historie, herunder lokal-, teknologi- og kunsthistorie, men også slektshistorien hans. Hans personlighet var, utover hans optimisme og nysgjerrighet, også kjennetegnet ved en særlig vennlighet, en underfundig og lun humor, og et glimt i øyet, det gjorde han til et mye avholdt menneske. Et møte med han var på mange måter som å treffe en mann av en annen tid. Et ganske særlig menneske.

Wilson i Spesialsamlingene

Det vidstrakte kjennskapet til både lokalhistorie og slektshistorien hans, samt vissheten om disses betydning gjorde han til en dedikert viderefører av dette for ettertiden. I 1967 overrakte Kulturhistorisk Selskap i Bergen en større samling av fotografi til Billedsamlingen, inneholdende en større mengde fotografier fra familien hans, innsamlet av innsamleren Gustav Brosing. Senere i 2005 donerte Fylkesarkivet i samråd med Wilson og andre etterkommere samtlige samlinger til Spesialsamlingene ved Universitetsbiblioteket. Samlingene inneholdende skriftlige dokumenter, kunst på papir og mye annet, ble gitt til Manuskript- og Librarsamlingen. En større samling av enkelte spillefilm og en større fotosamling bestående av en lang rekke ulike samlinger, ble donert til Billedsamlingen. Senest i 2019-2020 donerte Ralph en større boksamling av bl.a. konserveringsfaglige bøker fra morens hans, samt egne faghistoriske bøker til Manuskript- og Librarsamlingen.

I mange år heretter kunne man finne Ralph sittende på Billedsamlingen, der han nøysomt og konsentrert gjennomgikk og videregistrerte samlingene fra familien sin. I løpet av 2019-2020 bidrog han til videreformidlingen av farfarens hans, Truls Wiel Wilson, spillefilm til Norgesfilm prosjektet «Bergen – i all beskjedenhet». Klipp fra disse filmer, i form av tidlige fargefilm, utgjorde større, særlig iøynefallende og skjønne deler av denne filmen.

I arkivene gir dette seg nå så nydelig og iøynefallende, vakkert til kjenne i form av hans sirlige, særlig pene håndskrift og konsekvente orden. Arkivene står nå tilbake og gjør seg vakkert til kjenne for den passerende, som et fint, poetisk og stille vitnesbyrd over Ralphs særpreg og virke. Innholdet i samlingene – likeså.

Disse samlingene inviterer til en ganske enestående, inspirerende, tankevekkende og også eventyrlig reise inn i et særegent landskap av øyeblikk. Alle samlingene utgjør en betydelig verdi innom samlingene på Spesialsamlingene, der materialet utgjør et ganske nyansert perspektiv over flere av de fasettene som var med til å definere særlig tiden i 1880-årene til 1950årenes, men også videre mot 1990årenes Bergen.

Et tre med sterke grener

Med donasjonen til Spesialsamlingene, sikret Ralph Wilson med sin dedikerte innsats en videreføring, videreformidling og bevaring av slektens historie. Men også hans aktive arbeid med prosjektene rundt i Bergen by var en forlengelse av familiens historie. Arbeidet hans med bevaringen av Bergen-Os jernbanen var en direkte videreføring av grandonkelen hans imponerende ingeniørarbeida fra slutten av 1800talet.

Åpner man opp for Ralphs Wilsons slektshistorie utfolder det seg et svært tre med «sterke grene». Navn som Kaland, Kooter og Krohn utgjør noen av disse. Alle velkjente navn i det høyere borgerskapets rekker av «betydelige» familier innom Bergen og Norge i 1880 - 1950årene. Forblir man på grenene, tettere på Ralph Wilsons kjernefamilie, er det uunngåelig ikke å la seg bemerke av Ralphs’ farfars bror, Ralph L. Wilson. Med all respekt for Ralphs kunnskap syns det da kun rimelig å også snu lyset mot denne mannen.

Ralph Lindequist Wilson: 1872-1951

Ralph Lindequist Wilson ble født i 1872, som sønn av Georg Alexander Wilson (1833-1889) og Emilie Wilson (1842-1936). På Stend i Fana utenfor Bergen vokset han her opp som den eldste av i alt tre sønner (Truls Wiel Wilson (1886-1956) og Alexander Wilson (1882-1936).

L. Wilson utdannet seg i en tidlig alder i ingeniørfaget ved Hambro skole. Som bare 19 år gammel gutt klarte han i 1891 å få arbeid som ingeniør ved byggingen av Nesttun-Os jernbanen. L. Wilson skulle også i en tidlig alder søke utfordringer utenlands. Etter jobben ved Nesttun-Osbanen, gikk neste reisen hans til Flushing, New York. Her videreutdannet han seg, hvilket bl.a. skulle skaffe ham en plass for deltakelse som konstruktør i forarbeidene for Verdensutstillingen i Chicago i 1893.

Samme år reiste han tilbake til hjembyen Bergen, der han begynte arbeidet hans innen veig- og broanlegg i byen. Fra 1900 fikk han jobb ved Bergen kommune, hvor han gjennom flere år skulle jobbe som avdelingssjef innom vann- og kloakkvesenet. I årene 1909-1941 satte han for alvor sitt preg på byens infrastruktur. Han utarbeidet flere ulike systemer innom vann- og kloakkvesenet, herunder vannforsyningen til det kommende Haukeland sjukehus. Arbeidet hans skulle vise seg å bl.a. bidra til en markant forbedring av levestandarden for byens befolkning. Senere skulle han bidra til gjenoppbyggingen av deler av Bergen etter bybrannen i 1916.

L. Wilsons særpreg på byen er i dag fortsatt synlig i det bergenske bybildet, bl.a. i form av de grønne brannhydrantene, «Brann», designet og konstruert av han i 1913.

Fotografen Ralph L. Wilson

Likesom den yngre mannen Ralph Wilson var Ralph Lindequist Wilson en mann med et hjerte av mange interesser og en bred palett av kunnskaper. Kanskje utenlandsoppholdet i USA i 1891-1893 hadde gitt han kjennskapet til fotografering og vekket en interesse for dette i han? I løpet av 1890’årene, trolig omkring 1895, begynte han uansett for alvor, dedikert å fotografere verden omkring seg.

Amatørfotografiets fremferd

L. Wilson begynte sitt fotografiske virke i en tid, preget av moderniseringens hastige inntog. Med den økede modernisering fulgte en kraftig vekst innen teknologiske muligheter. Dette skulle bl.a. bety at tilgangen til teknisk utstyr, som kameraer, skulle bli både nemmere og billigere hen mot starten av 1900talet. Prisen på fotografisk utstyr var dog fortsatt ikke liten, derfor var tilgangen først og fremst stadig forbeholdt det «bedre» borgerskapet.

Økningen skulle dog bety at det skjedde en markant endring i det fotografiske kulturlandskapet i løpet av de første tiårene av 1900-tallet. Som følge av strømninger i 1800-tallets USA, slo fotografer seg nå sammen i Europa og etablerte klubber for de mere interesserte, og seriøse fotografer: Amatørfotografklubbene. I Norge så de to første klubbene, Rjukan Kamera Klub og Oslo Kameraklubb dagens lys i 1921. Ti år senere ble Bergen Kameraklubb opprettet.

Klubbene dannet en ramme, hvor ambisiøse og dyktige amatørfotografer kunne samles og utveksle, diskutere og utvikle kreative ideer, stille ut verkene sine, og likeledes holde konkurranser. Medlemmene bestod typisk av selvstendige næringsdrivende, funksjonærarbeidere eller ingeniører. Herunder L. Wilson, som skulle bli trofast medlem frem til sin dødd i 1951.

En avansert palett av motiver

Samlingene til Ralph L. Wilson utgjøres av en bred palett av motiver og formater. I årene fra 1895 til 1951 avdekket han emner som turisme, landskapsfotografi, byfotografi og prospekter, turistdestinasjoner, nasjonalsymboler, reklamefotografi og det nære familieliv. Fotografiene rundt familien, hjemme og på reiser i inn- og utlandet, var sammen med fotografiene av Bergen by, hans foretrukne motiver, og utgjør størstedelen av samlingene. Særlig fotograferingen av byen gjør han til en del av en gruppe, som utgjør betydelige og viktige historiske Bergensfotografer. Men også innom det mere kunstneriske fotografiet gjør han seg bemerkelsesverdig.

Håndverkets mester

Reisen inn i Ralph L. Wilsons samlinger gir ikke bare innsikt i en dedikert fotograf, som mestrer komposisjon, øyet for betydelige detaljer, øyeblikket og det gode motiv. Denne giver også innblikk i arbeidet fra en fotograf, som mestrer det teknisk-fotografiske håndverket ypperlig.

Ralph L. Wilson hadde, som tidligere beskrevet, med sine utlandsopphold i USA allerede i en tidlig alder, vist at han ikke ville begrense seg. I 1907 mottok han et stipend til mer utdanning, hvorpå han reiste til München samme år, for å bli ferdigutdannet teknisk ingeniør. At han her også ervervet seg ny teknisk viden om fotografiske teknikker, kunne trolig tenkes.

Uansett hadde han allerede rundt 1910-årene kunnskapene til å kunne utføre den mer avanserte, og ganske teknisk krevende fargefotografiske teknikk: autochromet. Autochromet, en tidlig, men avansert, fargefotografisk teknikk, ble utviklet i Frankrike i 1903, og vant fra 1907 for alvor innpass på de fotografiske markeder rundt i Europa og USA. Det tok dog flere år før teknikken ble utbredt i Norge. L. Wilsons tekniske kunnen har i denne historiske sammenhengen gjort, at han betegnes som trolig en av de første, som utførte fargefotografiske prosesser i Norge.

Kunstneriske strømninger innom fotografiet

I årene mot 1800tallets slutt og til begynnelsen av 1900-tallet kjempet fotografer en kamp for anerkjennelsen av fotografiet som selvstendig kunstform. Forfatteren Charles Baudelaires (1821-1867) definisjon av fotografiet, som utelukkende hjelpemiddel for kunst og vitenskap ved Parisalongen i 1859, hang fortsatt som en tung kritikk over fotografenes krets. Kunstneriske strømninger med inspirasjon hentet fra maleriet begynte som følge å vinne terreng innen den fotografisk praksis.

Personligheter som englenderen Henry Peach Robinson (1830-1901) og Peter Henry Emerson (1856-1936) ledet i disse årene viktige trinn mot fotografiets autonomisering i kunstverdenen. Robinson med idealet om at fotografiet med praksis i bakgrunnen fra store mestre fra den tidlige malerkunsten kunne nå en estetisk, selvstendig form. Emerson hentet idealet for fotografiets selvstendiggjørelse innen den senere, mer nære fortids malerkunst. Herunder ble det argumentert for fototekniske effekter, som inntil videre hadde vært underkjent som mangelfull teknisk kunnen: deler av den fotografiske billedflaten kunne stå skarpt, mens andre deler kunne fremstå sløve og diffuse. Med solid kjennskap til kameraets teknikk, ble det lagt vekt på å kreere et fotografisk uttrykk, som markerte fotografiets særegenhet.

Med boken «Pictorial Effect in Photography» nedfestet, og fremla Robinson instrukser for hvordan fotografiet best mulig kunne utnytte prinsipper fra malerkunsten. Denne skulle få avgjørende betydning for den fotografiske estetikks videre utvikling innen Europa i de tre tiårene somfulgte år 1900. Først i form av den kunstneriske strømningen piktorialisme, senere i form av kubisme og surrealisme.

Kunstneren Ralph L. Wilson

Ralph L. Wilsons uttalte tekniske kunnen og levevis viser tydelig karakteristika av en moderne mann. Dykker man et steg dypere ned i hans samlinger, finner man andre vitnesbyrd om påvirkning fra den samtiden, det omgav omga han.

Flere deler av Ralph L. Wilsons samlinger viser inspirasjon hentet direkte fra både den tidlige og sene piktorialisme, samt den surrealistiske strømning innen fotografiet. Ikke bare motiv, kombinasjoner og lyssetting viser at L. Wilsons kunstneriske utfoldelse deler stilistiske fellestrekk med disse strømninger. Også de fotografiske teknikkene, som ble særlig anvendt innom disse kunstneriske uttrykk mestret han hederlig.

Ovenstående fotografiet viser et fint eksempel på Wilsons opptatthet av naturen og landskapsfotografiet som emne. Fotografiet utgjør også et godt eksempel på det maleriske fotografiet: tilføyelsen av nennsom håndkolorering antyder klare trekk til den samtidige inspirasjon fra malerkunsten. Fotografiet viser samtidig også L. Wilsons mestring av den fotomekaniske trykk-teknikken gummitrykk: en teknikk, hvor fotografiet etter fremkalling bl.a. etterbehandles med svamp eller pensel for å aksentuere deler av det fotografiske motiv. I samspill med dette bidrar det lyseblå fargevalg av påført akvarell til et, på en gang et både sart, poetisk, mystisk og utemmet, vilt, fotografisk uttrykk. Bildets forhold mellom lys og skygge viser også til det klassiske piktorialistiske begrep for teknisk kontrastforhold: chiaroscuro.

Fotografiet av L. Wilsons datter Edna Wilson (senere Edna Hille-Andresen) portrettert i naturen i form av en blomsterhage, viser også et fotografisk uttrykk med tydelige referanser til det piktorialistiske idealet. Portrettering av Edna, omfavnet av rododendron, legger seg tett mott de franske impresjonistiske maleres motiver. Den fotografiske anvendte teknikk for fotografiet er høyst sannsynlig bromoljetrykk: En fotomekanisk trykketeknikk, der et fotografis eksisterende billedsølv under trykkeprosessen erstattes av et lag fet trykksverte.

Fotografiet viser en ung Edna i de tidlige tyveårene. Fotografiets datering gir også et diskret hint om hvordan stilistiske karakteristika fra piktorialismen motsatt andre deler av Europa og USA, i Norge varte til langt inn i etterkrigstiden.

Også nærbildet av datteren Edna er stilistisk tydelig inspirert av samtidens piktorialisme: fotografiet ligner mer på en blyant- eller kulltegning enn på et vanlig fotografi. Fotografiet er egentlig et utsnitt, tatt fra et større, vanlig, sølvgelatin positiv og overført/omgjort til et bromolietrykk.

Wilsons autochrome fotografi av en enkel bukett håndplukkede markblomster i en keramisk vase er et delikat og nydelig eksempel på et klassisk Stilleben. En tradisjon med røtter tilbake i 1600-tallets malerkunst. Fotografiet viser en fotograf, som mestrer denne avanserte og tidlige fargefotografiske teknikken fullendt. Autochromet er komponert med en lyssetting, der nyansert fremhever det relativ enkelte objekts deltajrikdom og fargenyanser. Fotografiet er likeledes et fint eksempel på eksperimentering av det estetiske utrykket: buketten står skarpt i fokus, men alle andre deler er sløret og mer diffuse i utrykket.

Det litt senere håndkolorerte svart-hvit fotografi viser hvordan stilistiske trekk med inspirasjon fra surrealistiske strømning også inspirerte og fikk del i L. Wilsons kunstneriske utrykk. Fotografiet er sterkt stilisert, og motivet i form av de fremsatte objektene syns hverken å inngå i, eller danne en direkte forståelig sammenheng.

Gjenoverveielse av tittelen amatørfotograf

Ralph Lindequist Wilsons navn dukker opp i flere større publikasjoner innen fotohistorie i Norge. Først i Susanne Bonges bok «Eldre norske fotografer» i 1969, likeledes i Peter Larsen og Sigrid Liens bok «Norsk fotohistorie. Fra daguerreotypi til digitalisering» fra 2007. Larsen og Lien beskriver L. Wilson bl.a. som en fremstående amatørfotograf.

Hans fotografier er blitt brukt i flere betydningsfulle, lokalhistoriske bøker, herunder bl.a. flere Bergensbøker av tidligere nevnte Gustav Brosing. Ikke bare Billedsamlingen eier fotografier av han. På Nasjonalmuseet finner man i kunstfotograf- og kritiker Robert Meyers samling likeledes negativer av han. Også Sandefjordsmuseene fotosamlinger er innehaver av negativer etter han.

Ralph Lindequist Wilson var mange ting. Ser man på fotografienes tekniske kvalitet, kulturhistoriske verdi og estetiske uttrykk, ser man på noe ganske særegent. Lindequist Wilsons mestring av nyere avanserte fotografiske teknikker i samspill med hans estetiske sans og kunstneriske uttrykk, gjør han til mer enn bare en vanlig amatørfotograf. Søker man mot samtidens store, utenlandske mestre innom det kunstneriske fotografiet, Alfred Stieglitz (1864-1946), Edward Steichen (1849-1973), Adolphe De Meyer mfl. (1886-1946), syns han å gå i direkte linje av disses fotspor.

Kanskje man burde revurdere benevnelsen amatørfotograf. Og kanskje pioner da passende kunne stå sammen med navnet Ralph Lindequist Wilson?

Forevigelse av det «Wilsonske» ettermæle

Med tapet av Ralph Wilson er verden blitt en Wilson mindre. Et menneske av originalitet, og en ildsjel av «Wilsonsk blot.» Takket være Ralph Wilsons geist og bestandige videreførelse av en tradisjon vil en egenartet ånd ikke bare hvile i fred, men leve videre. Med de kjærtegne minner i både Billedsamlingen og Manuskript- og Librarsamlingens arkiver vil Wilsons historie, kunne leve videre til gavn, nytte og inspirasjon for de neste mange generasjoner.