Spor av kvinner i middelalderskrift

Med sirlig skrift og uvanlig pen initial åpner skriveren med gudshilsen, og fortsetter med sitt navn og status. At skriveren i tillegg identifiserer seg med kvinnenavn er et friskt pust blant alle de mannlige skriverhendene som utgjør samlingene av diplomer vi har fra middelalderens Norden.

Dokumentet beretter om Abbedissen og Confessor generalis ved Munkeliv klosters utleie av klosterets tomt i Bergen mot 10 skillings årlig tomteleie. En transkripsjon av innholdet kan finnes i Diplomatarium Norvegicum, og er tilgjengelig på nett. Biblioteket forvalter også orginal transkripsjon av diplomet utført av Bergen museums grunnlegger, Wilhelm Frimann Koren Christie.

For å kunne ordentlig verdsette et slikt funn som dokumentet fra 1495 er, vil jeg gjerne få begynne med en utdypning om hva diplomer er og hva som gjør akkurat dette diplomet så spesielt.

Diplomer

Skriftlige historiske kilder fra Norges middelalder kan gjerne være i form av bøker, brev, eller også rettsgyldige dokumenter slik som diplomer. Disse diplomene ble brukt nesten som vi benytter kontrakter eller kanskje vitnemål den dag i dag. Avtaler ble nemlig notert av skriftkyndige på pergament, altså dyrehud, og senere papir, og bevitnet av tillitspersoner som så markerte dokumentet med sitt segl i voks. På den måten kunne man unngå tvister om eiendom, arv eller salg fordi man kunne henvende seg til vitnene om man var i tvil.

Tekster fra middelalderen er dessverre generelt ikke alltid like lett å datere, og forskerne bruker ofte lang tid på å analysere skrift, innhold og materiale. Det som derimot skiller diplomer ut, er at skriveren gjør dateringen kjent gjennom dag, dato og merkedag, ja, til og med gjeldende regjeringsstyre! I tillegg innleder de ofte også teksten med sitt eget navn og tittel, hvilket er akkurat hva vår skriver har gjort i diplomet fra 1495.

Sigiller og rettsgyldighet

Dette diplomet har hele to segl, som begge er i veldig god stand. Den første har en oval form, mens det andre er rundt. Begge har en tykk bivoksbase med naturlig gyllen farge, formet som en skål for å romme et lag farget voks. Det er nettopp i den fargede voksen man kan se motivet fra stempelet som er trykket inn.

Det ovale seglet har en tydelig kvinnefigur som holder en bok i hendene, hvor andre kanskje vil forvente å se en mindre, rundere bylt, lik Maria med Jesusbarnet. Dette, derimot, er faktisk et motiv av Marias bok i bebudelsen, som gjerne kan leses mer om i Professor Laura Miles’ bok The Virgin Mary’s book at the Annunciation (2020). Motivet er nært knyttet til den birgittinske ordenens klosterkonvent og ble benyttet som abbedissens personlige segl. Det andre, mer runde seglet, er generalkonfessorens segl, den mannlige lederen av munkene, underlagt abbedissen. Dette seglet har ingen menneskefigur men et sentrert kors omgitt av uthevede prikker, eller bloddråper, som skal symbolisere Jesus’ lidelse.

Et slikt jordebrev som dette diplomet er, hvor gods og tomter ble leid ut eller solgt, måtte nemlig ha begge disse seglene for å være rettslig gyldig, og bevitner da om en overseelse fra klosterets høyeste hold.

Digitalisering av dokumenter

Et av prosjektene som nå foregår ved Manuskript og librarsamlingen er fotografering av nettopp slike diplomsegl. Tidligere prosjekt har fokusert på selve diplomene hvor disse har blitt digitalisert og tilgjengeliggjort gjennom marcus.uib.no. Bildene er av høy kvalitet og er publisert sammen med et utdrag av teksten. Person- og stedsregister er en annen type informasjon som ofte finnes i diplomene, og ved å knytte slike markører sammen vil man lettere kunne finne dokumenter eller annen produksjon som kan hende hører sammen gjennom skriver eller slekt. Det vil også være mulig å knytte sammen informasjon fra de forskjellige arkivene på tvers av landegrenser, på grunnlag av et meget ønsket samarbeid.

Abbedissen i Munkeliv kloster

Skriften i diplomet her tilkjennegir budbringeren som selveste Birgitte Alreksdatter, abbedissen ved Munkeliv kloster, øverste leder for klosterets tilhørende nonner og munker. En stilling som, i et samfunn hvor kvinner ble sett på som mindre verdt enn sitt mannlige motstykke, satte henne i en maktposisjon med tilhørende selvstendighet og ansvar for konventet og gods, og ikke minst en stemme som kunne strekke lenger enn sin egen konvent.

Det at selve teksten skiller seg så sterkt ut, med sine oppreiste bokstaver innledende initial og tydelige fremstilling fra samtidens nesten standariserte kursive diplomskrift er ikke så rart. For er det noe birgittinerne er kjent for er det jo deres skriftproduksjon i form av manuskripter, bønnebøker og, nettopp, diplomer. I Vadstena kloster i Sverige, grunnlagt av den hellige sankt Birgitte, og selve moderklosteret til Birgittinerne, fikk både munker og nonner opplæring i lesing og skriving, hvorpå begge avdelingene skrev bøker. En liknende praksis er ikke urimelig å forvente ved Munkeliv kloster i Bergen, da vi sitter igjen med fragmenter av manuskripter, diplomer og psaltere, produsert ved dette klostervesenet.

Dette tok også Åslaug Ommundsen, professor i klassiske fag ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier ved Universitetet i Bergen, opp i denne ukens mandags foredrag på Bryggen Museum. Foredraget handlet om håndskrifter eid av kvinner i middelalderens Bergen med tittelen Dronninger blant bøker – handskrifter i kvinneleg eige i mellomalderens Bergen, hvor hun fortalte kort om et av de penere bevarte psalterene skrevet og illustrert av en Birgitta Sigfusdatter ved Munkeliv kloster cirka rundt år 1450.

Det er også i senere tid knyttet en særegen skriftvariant til Vadstena kloster, passende kalt for Vadstenaskrift, som er en kombinasjon av hva som kan kalles bokskrift og den kursive diplomskriften. En slags hybrid. Kan det forklare hvorfor vårt diplom skiller seg så sterkt ut fra andre norske diplomer på den tiden?

Hvem har egentlig skrevet diplomet?

Nå skal ikke jeg påstå at en slik stor og viktig person av høy status som det abbedissen var, faktisk skrev avtalene sine selv, til tross for å være både lese- og skrivekyndig. Om administreringshierakiet og prosedyrene ved Vadstena kloster kan legges til grunn, kan hun altså ha hatt to hjelpesøstre som kunne gjøre slik arbeid for henne. Abbedissen kunne da dikterte for dem og de igjen ferdigstilte det endelige pergamentet, selv om det er veldig fristende å si at skriveren og avsenderen må jo være én og den samme.

Jeg vil derfor påpeke trekkene i et annet, eldre diplom, også signert i abbedisse Birgitte Alreksdatter navn. Dette diplomet ble skrevet en gang etter at Munkeliv kloster brant i 1455, og hele konventet ble flyttet til Hovedøya utenfor Oslo. Det er datert 1. februar 1474 og befinner seg i Køpenhavn den dag i dag.

I selve teksten kan man nemlig se slående likheter i utførelsen av ord og bokstaver, men likevel med nok forskjeller til å se at det ikke er samme skriver nå man tar en ekstra nøye titt. Denne forskjellen kan jo selvsagt ligge i de 20 årene som skiller de to, en abbedisse som har forbedret diplomskriften sin gjennom kanskje et titalls viktige brev, eller kanskje hun derimot har hatt to forskjellige assistenter til å hjelpe seg. En i Oslo, og senere en i Bergen?

Uansett utelukker ikke dette at kanskje i hvert fall ett av dem er ført i hennes (fjær)penn.