Gåten Ingeborg Holm

Barndom

Ingeborg Magdalene Nilsdatter Holm vokste opp på Holm i Bindal, helt sør på Helgelandskysten. Hun vokste opp i en fisker- og småbrukerfamilie, som den syvende av ni søsken. Fra hun var liten fulgte hun faren i hans arbeid på gården:

Hun blir gutte-jenta som heller hjelper til med arbeid ute i vær og vind og lærer ting det ikke er vanlig for jenter å lære. Hun slipper nok lettere unna tradisjonelt husarbeid fordi de eldre søstrene skjøtter dette. Og det er ikke mange brødre i barneflokken, så behovet for flere til «mannfolkarbeid» er der. (Sæter 2020: 17)

Ingeborg var sterk allerede som barn, og faren skal ha sagt til henne: "Du, Ingeborg, e den likaste glunten (gutten) eg har".

Familiens gård var ikke så stor, men det var den største av gårdene på Holm, med rundt 40 mål dyrket mark. Faren ble selveier i 1874 og eide også en nordlandsbåt. Familien hadde både hest, kyr og sauer. Alle barna ble født hjemme, uten hjelp av lege eller jordmor, og alle overlevde, noe som var uvanlig for tiden. Det var et omfattende arbeid som skulle gjøres på gården: fra fjøsstell og husstell til gjeting, vedhogst og slakt. Faren, og etter hvert brødrene, var borte på fiske i lange perioder hvert år, da var det kvinnene i familien som drev gården. Ingeborg er blitt beskrevet som særlig dyktig på matlaging, snekring og jordbruk.

Arbeidserfaringen og -kapasiteten skulle komme Ingeborg Holm godt til nytte videre i livet. Hun begynte på skolen i 1901, da det var 12 ukers lovfestet undervisning, og ble konfirmert i 1908. I 1913, nitten år gammel, fikk hun jobb som tjenestejente i Trondheim, og flyttet hjemmefra.

Arbeidsliv og politisk engasjement

Det var i en turbulent tid Ingeborg Holm flyttet inn til byen. I 1913 fikk kvinner stemmerett; i stortingsvalget året før hadde Arbeiderpartiet vokst fra å ha noen få representanter til en gruppe på 23. Det var oppgangstider, med økt sysselsetting, men prisstigningen gjorde at reallønnen gikk ned. I Trondheim vokste arbeidet for arbeiderrettigheter, for retten for å organisere seg, for høyere lønn og kortere arbeidstid.

Ingeborg jobbet som tjenestejente noen år, men skiftet så arbeidsfelt til hermetikkindustrien. Fra 1916 av jobbet hun for Trondheim Preservering. Her ble hun kjent med Dagny Andreassen, som skulle bli en viktig person i livet hennes.

Det var harde arbeidsforhold. Kvinnelønnen lå på omtrent halvparten av mennenes, med en tariff for kvinner i hermetikkindustrien på 30 øre i timen. Hermetikkarbeiderne organiserte seg i 1923, og Ingeborg ble kasserer og senere leder (1930-1936) i den nye Hermetikkarbeiderforeningen. 1923 var også året da Arbeiderpartiet ble splittet og Norges kommunistiske parti (NKP) dannet. Ingeborg meldte seg inn i NKP, og forble medlem livet ut. Hennes eget motto var: "Det bi ailler fred på jorda så læng nån e oinnertrøkt og fattig" (Sæter 2020: 10).

Hermetikkarbeiderforeningen var en avdeling under Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN). Ingeborg Holm var delegat til NNNs landsmøte i 1930 og det påfølgende i 1932. Disse arenaene var mannsdominerte, i 1930 var fem av 83 delegater kvinner - tre av kvinnene tok ordet i løpet av landsmøtet; Ingeborg var på talerstolen åtte ganger. I 1932 var det tre kvinnelige delegater av totalt 86. Denne gang var Ingebord den eneste kvinnen som tok ordet; hun var til gjengjeld på talerstolen 15 ganger.

Ingeborg Holm var ikke redd for å ta ordet, hun hadde stor arbeidskapasitet og et stort nettverk. I tillegg til jobb og fagforeningsarbeid, ble Arbeidernes kvinnekor en viktig sosial og kulturell arena for henne. Hun var med fra starten, var formann en periode, og bidro ofte med taler til korets fester. Holm beskrives ellers som en god historieforteller, og som en som likte å kle seg ut. Det finnes bilder av henne utkledd som "jernbanemann" og som mannlig konduktør med sigar. Som person beskrives hun som sosial, morsom og omsorgsfull, men også som skarp og direkte.

Ved siden av jobben på hermetikkfabrikken tok Ingeborg Holm etter hvert vakter som renholder ved jernbanen, og gikk etter hvert over til en fulltidsstilling der. Under krigen ble jernbanen et sted for motstandsarbeid, hvor informasjon og dokumentasjon med kreative løsninger kunne fraktes over lengre avstander.

I tysk fangenskap

I februar 1945, bare noen måneder før krigens slutt, ble Ingeborg Holm arrestert, etter å ha blitt angitt av en nabo for illegalt arbeid. Et bilde tatt 12 år tidligere skulle nå få store konsekvenser for henne. På bildet poserer hun utkledd som en slags soldat, med hvit skjorte, svart belte og slips, knebukse og mørk lue. Hun hilser med hånden mot pannen og holder et antikt våpen. Bildet er tatt på hyttetur med venninner. Det blir funnet under en razzia i etterkant av arrestasjonen, og blir brukt som bevis både for at kommunister driver våpenøvelser i området og at Ingeborg er sentral i dette.

Flere aviser slår opp bildet av Ingeborg med den antikke riflen. Aftenposten skriver 23. mars 1945 at "en kvinnelig jernbanefunksjonær tilstår samarbeid med sovjet-russiske utsendinger for å ødelegge jernbanen." Adresseavisen trykker 10. april bildet på forsiden og skriver "Bolsjevikherredømmet i Norge har lenge vært forberedt". Avisen beskriver Ingeborg Holm som eksempel på farlige mennesker som står bak parolene i den såkalte heimefronten, og som en ulv i fåreklær: medlem i en kvinneliga for fred, men samtidig med på å forberede borgerkrig og brodermord i landet. På et møte i Trondheim tordner NS-leder Henrik Rogstad mot den livsfarlige kommunisten Ingeborg Holm.

Etter arrestasjonen ble Ingeborg ført til et kvinnefengsel i Munkegata 1, der hun ble sittende i en måned. Fra 12. mars 1945 satt hun fengslet på Misjonshotellet, og ble værende der frem til frigjøringsdagene. Til ukebladet Allers (nr. 36-37/1980) har hun fortalt om tiden i fengsel. De to første dagene satt hun i en mørkecelle, deretter ble hun ført over til en annen celle, som var iskald og uten vindu. Det som var av mat, var elendig, og det fantes ikke noen bøtte, fanger måtte gjøre fra seg på gulvet. Hun blir utsatt for grov tortur under forhørene, og får skader som skal følge henne resten av livet.

Henry Rinnans gissel

Så kom frigjøringsdagene i mai. Men mens andre kunne feire friheten, fortsatte Ingeborgs fangenskap. Sammen med en medfange, 34 år gamle Magnus Caspersen, ble hun tatt som gissel av Henry Rinnan og hans gruppe under deres fluktforsøk i fjellområdene mot Sverige. I et portrettintervju i Adresseavisen i forbindelse med hennes 86-års dag, 8. mai 1980, forteller hun om det som skjedde.

Like før midnatt 7. mai kjørte følget avgårde. Utenom de to gislene var det personer fra Rinnan-gruppen, deres ektefeller og sjåfører, i alt 25 personer. Etter hvert ble bilene parkert og gruppen fortsatte til fots. Nettene var frostkalde, om dagen gikk de mye og i ulendt terreng, Holm og Caspersen i tynne klær, dårlige sko og med store skader etter torturen de hadde gjennomgått. Om natten ble de begge bundet på hender og føtter. Flere fra Rinnan-gruppen rømte fra flukten, og Caspersen klarte også å rømme den tredje dagen. De som var igjen delte seg i flere grupper, Ingeborg var i gruppen som ble stanset sist.

Det tok noen dager før jakten på Rinnan-gruppen ble satt i gang; først på kvelden 10. mai begynte politiet å søke etter dem. Samtidig begynte avisene å skrive om saken, og de fulgte saken tett frem til alle var tatt og Ingeborg frigitt. Etter åtte dager - 15. mai - ble den siste gruppen stanset. Ingeborg klarte å gå på egne bein de rundt 5 kilometrene ned til nærmeste bebyggelse, og hun ble møtt av folk som sto som en velkomstkomite langs veien; det var jubel, latter og gråt. På kvelden ble det holdt fest. I 17. mai-toget to dager senere går Ingeborg Holm fremst, sammen med ordføreren.

Men senere ble det stille rundt henne. Avisene skrev ikke mer om hennes historie i tiden som kom. Bergen Arbeiderblad skrev 09.06.45 om Magnus Caspersen, omtalt som «mannen som klarte å rømme», men det står ikke noe om Ingeborg. I romanen Leksikon om lys og mørke (Stranger 2018), skrives det at Rinnan tok med seg ett gissel, Magnus Caspersen. Ingeborg er ikke nevnt.

Ingeborg Holm vitnet i fem straffesaker under landssvikoppgjøret i perioden 1945-1947, mot Gerhard Flesch, Hermann Dragass, Willi Paetow, Hans Birger Egeberg og Henry Rinnan. Gerhard Flesch, som var leder for Gestapo i Trondheim 1941-45, ble dømt til døden for drap og grov tortur, og henrettet 20. februar 1948. Hermann Dragass ble også dømt til døden, for landssvik og tortur. Saken mot Willi Petow ble henlagt og han ble utvist til Tyskland i 1947. Hans Birger Egeberg fra Rinnan-gruppen ble dømt til døden og henrettet 4. oktober 1945. Henry Rinnan selv ble også dømt til døden, og henrettet 8. februar 1947.

Det illegale arbeidet

Hvordan var Ingeborg Holms rolle i den organiserte motstandskampen? Om dette spriker kildene.

NRK Trøndelag Radio har 09.09.14 et innslag i serien Historiske Trondheim med Ingeborg Holm som tema. Serieskaper Trine Søraa, som er lærer, Trondheimsguide og lokalhistorieentusiast, formidler her at Ingeborg ikke var med i noe organisert motstandsarbeid, så vidt man kjenner til – «hun hadde ikke annet på samvittigheten enn at hun abonnerte på avisen Ny Tid».

Historiker John Atle Krogstad opplyser imidlertid at Ingeborg Holm var en del av det illegale nettverket til kommunistene. Til G. Sæter forteller han: Odd W. Jacobsen ga på detaljnivå opplysninger til meg om kontaktene i det illegale nettverket til kommunistene i 1940-41. Jeg laga så et organisasjonskart på kladd som ikke er tatt med i hovedoppgaven. Det var flere titalls navn. Ingeborg Holm er et av navnene i denne oversikten. (Sæter 2020: 185). Odd W. Jacobsen hadde en lederrolle i partinettverket, særlig fra januar 1941. Han ble imidlertid arrestert i oktober samme år, og arbeidet ble deretter reorganisert. Sæter har ikke funnet dokumentasjon på Ingeborgs rolle etter dette.

Selv gir Ingeborg Holm ulike fremstillinger i ulike sammenhenger. Til Friheten 7.5.1965 sa hun at hun hele tiden frem mot arrestasjonen deltok i motstandsarbeidet på jernbanen. Til Aktuell 7.3.1970 uttalte hun: «Gestapo ville at jeg skulle røpe mine kollegaer og medlemmer i den gruppa jeg tilhørte, men da fikk de heller slå meg i hjel». Til Allers ga hun i 1980 denne versjonen:

Jeg hadde vaskejobb på jernbanen, blant mine arbeidskamerater var det mange motstandsfolk. (…) Dette var vel min største «synd» under krigen. Noe illegalt arbeid gjorde jeg ikke. Ikke av betydning. Vi hadde en radio skjult oppe ved Rosenborg skole, som for øvrig var litt av et tyskerrede. Vi satt og lyttet på nyhetene fra London mens bandittene trampet forbi noen meter unna. Jeg kunne jo ikke tie stille med det som kom fra London, men spredte nyhetene så godt jeg kunne til arbeidskamerater som kom til meg som «middagsgjester». Disse spredte meldingene videre. Jeg visste hva motstandsgutta drev med. Jeg mante dem til forsiktighet, i begynnelsen av 1945 hadde tyskerne fått alt for mange av oss. (Allers 1980/nr. 36–37, gjengitt i Sæter 2020:181).

I et større intervju i Adresseavisen, samme år, gjengir hun imidlertid historien på en måte som stemmer bedre overens med oppslagene i Friheten og Aktuell på 60- og 70-tallet:

Ingen ble angitt. De fikk heller slå meg i hjel før jeg anga noen. Men jeg kjente mange aktive motstandsfolk, og jeg var selv medlem av en gruppe. Hvis jeg hadde sprukket, ville jeg ikke fått flere gode dager. (Adresseavisen, 08.05.1980, s. 20)

Allers-journalisten og Holm kan ha misforstått hverandre når det gjelder spørsmålet om illegalt arbeid. Eller Holm kan i denne sammenhengen ha definert «illegalt arbeid» som noe annet enn «videreformidle nyheter, være med i en gruppe». Men det virker underlig at NRK Trøndelag i 2014 ser helt bort fra Ingeborgs beskrivelser av eget motstandsarbeid i både Friheten, Aktuell og Adresseavisen.

Nære relasjoner

Ingeborg Holm levde som ugift og hadde ingen barn. Hun var i flere sammenhenger tydelig på at hun ikke var spesielt interessert i menn. I portrettintervjuet med Adresseavisen i 1980 står det: «Gift er hun aldri blitt», og Ingeborg blir sitert på at hun «ha ailler savna nån stakaill (liten gutt) hell». En mangeårig nabo og venn sa det på denne måten: «Ingeborg ville ikke høre om mannfolk; de var noe hærk» (Sæter 2020:257).

Dagny Andreassen ble imidlertid en viktig person i livet hennes. De to ble altså kjent da Ingeborg begynte i jobben ved Trondheim Preservering i 1916, og sto hverandre nær til Dagny døde i 1976.

Dagny Elise Andreassen ble født i Bodø i 1893, og flyttet til Trondheim som barn. Hun hadde ni søsken, og flere av søstrene fikk jobb på preserveringensfabrikken, etter hvert også Dagny. Ingeborg ble godt kjent med Dagnys familie, og motsatt. Dagny eide en hytte ved Jonsvollvatnet i Trondheim, og her tilbrakte de to mye av fritiden. De var aktive friluftsmennesker og gikk mye på ski; noen av slektningene mener å huske at Dagny aldri var på hytten uten at Ingeborg var med. I feriene ble gjerne Dagny med Ingeborg hjem til Holm, mens julaften feiret de alltid sammen hos Dagnys familie. I likhet med Ingeborg var Dagny engasjert i Hermetikkarbeiderforeningen, fra 1930 – 1939 som kasserer. Ingeborgs grandnevø beskriver Dagny som motsatt type av Ingeborg; rolig og stille (Sæter 2020:271).

Da hun ble eldre, ble Dagnys helse dårligere og hun trengte hjelp til mange gjøremål. Ingeborg hjalp henne mye, helt frem til hun døde. "På Dagnys hytte fikk Ingeborg utfolde seg med skikkelig mannfolkarbeid", forteller en slektning. "Snekret og malte. Hun gledet seg over å holde på med sånt. Og her kunne hun dyrke grønnsaker og høste inn bær. Det var noe som passet Ingeborg" (Sæter 2020:117). Det siste halvannet året bodde Dagny på aldershjem. Ingen navn er oppgitt i dødsannonsen, men hun minnes som en kjær tante og god venninne.

Politisk engasjement

Ingeborg Holm var politisk engasjert hele livet. Som fagforeningsleder stilte hun som innleder og debattant på en rekke møter og konferanser. I 1933 ble hun nominert som nr. 4 på NKPs stortingsliste for Trondheim og Levanger. Året før ble hun medlem i Tilsynsnemda for arbeidskontoret, og senere skulle hun bli oppnevnt til flere komiteer og utvalg. I tre perioder var hun vararepresentant til bystyret i Trondheim (1935-37, 1952-55 og 1956-59). I Norsk Jernbaneforbund var hun tillitsvalgt fra 1945, og leder for Renholdsarbeiderforeningen fra 1948-1950. Hun deltok på medlemsmøter i NKP og møtte opp til uformelle diskusjoner over en kaffe på partikontoret på lørdager. Gikk fra dør til dør og solgte Friheten. I 1963 fikk hun medalje for 40 år i partiet. 8. mars og 1.mai-arrangementer deltok hun på helt frem til året før hun døde.

For sin egen del kjempet Ingeborg Holm en langdryg kamp for å få krigsinvalidepensjon, noe hun først fikk innvilget da hun var 80 år gammel. Hun døde i 1984, 90 år gammel. Mange møtte opp i bisettelsen, og i tillegg til kranser fra familien ble det lagt ned kranser fra blant andre Arbeidernes kvinnekor, Krigsinvalideforbundet, NKP og Norsk Kvinneforbund. Hun er gravlagt på Holm i Bindal, hvor hun vokste opp.

I 2021 ble Ingeborg Holm som en av 40 kvinnelige pionerer innlemmet i Wall of Feminism i Trondheim.

Litteratur:

Sæter, G. 2020. Torturert og tatt som gissel - gåten Ingeborg Holm. Oslo: Solum bokvennen

"Fredsdagen lå hun bundet i Verdalsfjella". Adresseavisen 08.05.1980

"Historiske Trondheim: Ingeborg Holm". NRK Radio 09.09.2014

"Ingeborg Holm ble torturert og tatt som gissel, men hun ga seg ikke". frifagbevegelse.no 11.09.2020 (lest 16.03.2023)

"Ingeborg Holm (1894 - 1984)". Lokalhistoriewiki.no (lest 16.03.2023)