8. mai – frigjøringsdagen; men også en nasjonalsosialistisk avis…

Når vi feiret 75 år med frihet i 2020 satte vi opp en digital utstilling, «Fortellinger om freden», som forsøkte å gir et bredere perspektiv på resultatet av frigjøringen. Nettutstillingen inneholder også en pedagogisk tidslinje med de ulike fasene av okkupasjonen, og mye av kildematerialet er hentet fra Spesialsamlingene.

Blant aviser og tidsskrift som forvaltes av Manuskript- og librarsamlingen finner vi også de såkalte illegale avisene. De ble utgitt ulovlig med livet som innsats i det okkuperte Norge og vitner om motstanden på tvers av befolkningen.

Bjørn-Arvid Bagge, seksjonsleder for Spesialsamlingene, publiserte samme år som nettutstillingen «Fortellinger om freden», en lærerik video om de illegale avisene, vel verdt et gjensyn i år:

Bevart ved Spesialsamlingene finner vi også aviser og tidsskrift som representerer den andre siden, både under krigen og mange år etter Landsvikoppgjøret. Dette materialet er ofte tung lesning, og man kan kanskje stille spørsmål ved hvorfor dette skal løftes frem når vi nærmer oss fredsmarkeringen.

Det fascistiske partiet Nasjonal Samling hadde sitt beste valg ved Stortingsvalget 1933 med 2, 2 prosent av stemmene. De mistet mer og mer oppslutning de neste årene, og i kommunevalget 1937 fikk de 1422 stemmer, det vil si 0,06 prosent av de avgitte stemmene. 54 651 personer ble registrert som medlem i NS en eller annen gang under krigsårene. Noen ønsket tysk seier, noen var opportunister som så muligheter som de ikke ville hatt i fredstid. I 1943-44 gikk det dårligere for Tyskland og mange meldte seg ut. Nasjonal Samling ble oppløst i 1945, men noen er tro mot sine nazistiske oppfatninger livet ut.

Det er viktig å gjøre tilgjengelig for forskning ulike medier som ble distribuert under og etter krigen, som vitner om hvilken form informasjon og propaganda ble formidlet. Her ser vi også hvordan ideologien er gjennomtrengende selv ved formidling av populærvitenskapelige tema som ikke er krigsrelaterte. Fremfor alt er det viktig å se hvilke tendenser som har vært levende i samfunnet fram til nyere tid. De tre avisene og tidsskriftene vi nå publiserer på marcus.uib.no er Ragnarok, 8. mai og Folk og Land.

Det nasjonalsosialistiske månedstidsskriftet Ragnarok ble utgitt fra 1934 til 1945. Hovedredaktøren var Hans S. Jacobsen som ledet opposisjonen innenfor den norske nasjonalsosialistiske bevegelsen som var imot Quisling. Heftet fra juni 1940 inneholdt faktisk så sterk kritikk at det ble inndratt av den tyske pressesensuren, og det finnes heller ikke i våre samlinger.

Selv om tidsskriftets innhold åpenlyst støtter en nasjonalsosialistisk ideologi, gir det samtidig innsyn i stridene som ellers er lite kjent og som belyser ukjente deler av det norske samfunnet i disse mørke årene. Det er bemerkelsesverdig at noen av medlemmene av Ragnarok-gruppen gikk inn i motstandsbevegelsen etter at Quisling hadde fått full støtte av de tyske okkupasjonsmaktene.

Avisen 8. mai og Folk og Land har sitt opphav i Kristiansund hvor lærer Nils Vikdal gav ut stensilen 'Skolenytt' i 1947 – i et forsøk på å renvaske lærere som hadde vært medlemmer i det NS-styrte 'Lærersambandet'. I 1948 startet han avisen 8. mai. Tidligere Nasjonal Samling medlemmer skrev regelmessig i avisen, hvor de blant annet forsøkte å «rehabilitere» Vidkun Quisling, frontkjempere og folk som ble dømt i Landssvikoppgjøret. Det må påpekes at avisen omtaler det konsekvent som rettsoppgjøret. Etter Nils Vikdals død i 1952 skifter avisen navn til «Folk og land» og redaksjonen flyttes til Oslo. På det meste har den faktisk mellom 6-7000 abonnenter. Først i 2004 ble den lagt ned.

Gjennomgående både i 8. mai og Folk og Land viser avisene sitt udemokratiske sinnelag, og i artikkel etter artikkel blir vestlige og norske politikere (før, under og etter krigen) angrepet, sjikanert eller forsøkt latterliggjort. Det samme gjelder andre offentlige personer og institusjoner, og ytringer slik som at NATO er en totalitær organisasjon som søker verdensherredømme er noe av det mindre ekstreme av alt som ble skrevet.

I artiklene kommer det også fram at de forsøker å «bevise» at Tyskland bare tok i bruk «føre-var prinsippet» slik at de ikke selv skulle bli angrepet, med forklaring at det var England som begynte bombingen. Konsekvent er ordbruken når alle historiske hendelser gjennomgås, og Nürnberg-prosessen omtales som en oppvisning i løgn og bakvaskelse.

De benekter Holocaust, og i en artikkel fra 1958 kan man lese om «Jødene og de mystiske tall. Må Stalin overta ansvaret for over halvparten av fantomtallet 6 millioner?». Videre skriver de «den uhyrlige løgn om at tyskerne drepte 6 millioner jøder», og presterer å argumentere for at Stalin drepte 3,5 millioner jøder, imens Tyskland «beviselig» drepte ingen. Til tross for alt som ble offentliggjort i etterkrigstiden endrer ikke skribentene i avisen oppfatning, og til og med i nr. 4 i 1964 gjentas påstanden «løgnen om gassing av fanger i konsentrasjonsleirene», blant annet basert på uttalelser fra den venstreorienterte franske professoren Paul Rassinier, han som nå er blir sett på som selve opphavet til Holocaust-benektelsen.

Allikevel ser det ut til at redaksjonen hadde de en form for selvjustis, det vil si, de skjønte kanskje at å ha for mange panegyriske omtaler om Vidkun Quisling eller Adolf Hitler ikke vil gi dem høyere oppslutning, men i 1970 (vi har dessverre ikke denne årgangen) klarte ikke en skribent å holde inne sitt sanne selv: «Men en ting bør vi i hvertfall være enige om. Nemlig at med Adolf Hitler gikk historiens største personlighet etter Kristus bort.»

Uttalelsene er både latterlige og smertefulle, men det er viktig å ha kunnskap om forsøket på å omskrive historien, og hvordan dette fremdeles påvirker kontroversielle ideologier den dag i dag.