Til minne om Arvid Erdal

Arvid begynte på instituttet som student allerede på 50-tallet og ble ansatt som stipendiat ved Kjernefysisk laboratorium, Fysisk institutt i 1959. Han ble amanuensis i 1962, og har i sin lange karriere hatt en lang rekke tillitsverv ved UiB og han var også instituttleder i to perioder hos oss.

Mange av oss kjenner ham som "mannen med van de Graaffen”. Van de Graaff-generatoren ble bygget rett etter krigen, før den brant ned og ble bygget opp igjen. Arvid var da hovedfagsstudent og arbeidet med uttesting av den nylig gjenoppbygde van de Graaff generatoren. Han ble etter hvert en nøkkelperson i svært mye av forskningen gjort på Kjernefysisk laboratorium, for eksempel i PIXE eksperimentet på slutten av 70 tallet.

I de senere årene var Arvid den eneste som kunne operere van de Graaffen. Han stod for kjøring av den til han var 86 år gammel, og han hadde omvisninger i Kjernefysisk laboratorium helt frem til i vår. Arvid var i hele sin karriere en engasjert kjernefysiker, glødende opptatt av sitt fag. Van de Graaffen var hjertebarnet hans, og hans lidenskap og ekspertise har holdt akseleratoren i live i mer enn 70 år. Van de Graaff maskiner har vært arbeidshester i eksperimentell kjernefysikk siden 1935, og med Arvids bortgang går også en epoke i kjernefysikk mot slutten, ikke bare i Norge, men kanskje i hele verden.

Arvid var i tillegg en av de faste medarbeiderne på studentlabben i fysikk frem til 2020, lenge etter han ble pensjonist. Alle studentene som gjennom et halvt århundre har tatt laboratoriekursene i fysikk har gode minner om Arvid og spesielt eksperimentet i van de Graaffen. Der målte vi halveringstiden til en sølvfolie vi hadde gjort radioaktiv, noe som var utrolig spennende! Arvid var dessuten en svært engasjert underviser på laben og mange studenter har plukket opp god fysikk- og statistikkforståelse gjennom hans fremragende pedagogiske bidrag. Han var opptatt av studentene skulle ha praktisk kunnskap, og at de ikke bare skulle kunne håndtere data og elektronikk. «Det må være lov å bruke huet», sa han.

Helt frem til pandemiårene kom Arvid daglig på kontoret klokken 0715, bortsett fra tirsdager hvor deltagelse i orkester ble prioritert. «Jeg avspaserer etter lunsj, det tillater jeg meg», brukte han å si.

Arvid bidro mye til det sosiale miljøet på instituttet vårt, med morgenkaffen og lunsjen som naturlige rammer for gode samtaler. Han hadde en lun og fin humor, og alltid med en god historie på lager, ofte om tidligere tider ved instituttet. Han kunne for eksempel fortelle om hvordan han som ung student gikk på fest sammen med Bjørn Trumpy, universitetets første rektor og instituttets første leder. Eller om hvordan han, når han selv var instituttleder, på kreativt vis fikk lagt på et lag med betong rundt Van de Graaffen etter de hadde målt skremmende høye nivåer av radioaktiv stråling rundt bygget.

Arvid var en ivrig amatørmusiker, og var på orkesterøving senest 14 dager før hans bortgang. Han spilte i Universitetets Symfoniorkester og senere i Bergens Turnforenings Orkester, der han også var noteforvalter. Han var en habil fløytist og gledet oss alle med flott fløytespill på julelunsjen gjennom mange år. Og notene var alltid i orden, mye fordi han hadde fått avtale med Bjørn Trumpy om å bruke instituttets kopimaskin ved behov, en avtale han hardnakket påsto at aldri har blitt opphevet!

Med Arvids død har vi mistet en svært god kollega som har vært med oss siden instituttets første dager, og med ham har vi også mistet en del av historien vår. Vi kommer til å savne hans engasjement og fagkunnskap, og ikke minst hans gode historier og hyggelige selskap.

Kolleger ved Institutt for Fysikk og Teknologi

Ved Johan Alme, Bjarne Stugu, Dieter Röhrich, Øyvind Frette og Kjetil Ullaland