YTRING
Klimautslipp og forskerreiser
Koronapandemien har vist at det er mulig å redusere reiseaktiviteten. Det er bra for klimaet, men universitetet bør ikke bli dogmatisk om forskningsreiser.
! Dette er en ytring. Innholdet i teksten er forfatterens egen mening.
Det er universitetsstyrevalg, og en rekke av mine motkandidater har vært tydelige om at de ønsker å snevre inn på adgangen til forskningsreiser for å redusere UiBs klimaavtrykk.
Det er en prisverdig intensjon. UiB er en kunnskapsinstitusjon som bør gå foran med et godt eksempel i måten vi forholder oss til klimaendringene. Jeg har tidligere tatt til orde for at UiB bør selge seg ut av uetiske investeringer i fossile drivstoff og olje. Lokalt bør Universitetet jobbe systematisk for å redusere klimafotavtrykket blant annet ved å isolere bygningene våre bedre og være ledende i arbeidet for å formidle kunnskap og bevissthet om de massive pågående klimaendringene.
Det er imidlertid en feilprioritering dersom universitetsstyret strammer inn på forsknings- og utdannelsesreiser, forskningsopphold og deltagelse ved store internasjonale konferanser som en del av klimapolitikken. Det internasjonale er grunnleggende for universitetstanken, og del av akademias viktige utsyn og særpreg. Helt siden middelalderen har universitetslivet vært internasjonalt. Forskning handler om å krysse grenser, om å se andre perspektiver enn ditt eget og å finne frem til felles menneskelighet, og det er en elementær erkjennelse at verden ser ulik ut fra ulike ståsteder, forstått med ulike språk og ulike kulturer. God forskning forutsetter et godt stykke på vei at vi oppsøker kilder, fagmiljøer og samtaler som er andre steder enn der vi bor og jobber til daglig. Lengre forskningsopphold i andre fagmiljø enn ens eget er helt uvurderlig og lærerikt. Studenter og unge voksne bør får anledning til å reise ut og se verden som del av sin utdannelse. Det er ikke ved å kutte forskningsreiser at samfunnets reduksjoner i klimagassutslipp bør begynne.
Korona-pandemien rammer yngre forskere hardest, og Stortinget bør finansiere forlengelser og annen tilpassing for yngre forskere – ikke minst for å sikre muligheten for å møte internasjonale fagfeller. Men pandemien har vist at det er mulig å redusere reisevirksomheten ved universitetet. Korte administrative reiser kan skje digitalt når verden er tilbake til det vanlige, med mindre tidsspille. En del korte faglige seminarer kan også skje digitalt uten stort tap av faglig utbytte. Det er altså gode grunner til å se på retningslinjene.
Når det er praktisk mulig bør UiB finansiere og legge til rette for klimavennlige måter å reise på. Jernbane bør behandles som et réellt alternativ til fly. Det gamle reisebyrået til UiB hadde ikke kobling mot jernbaneselskapene. Slike flauser må man unngå.
Sammenlignet med andre samfunnsinstitusjoner, har imidlertid forskere og studenter gode grunner til å reise. Vi bør reise digitalt når vi kan, og reise fysisk når det er gode grunner til det. UiB bør ha et pragmatisk reisereglement, slik jeg ser det.