Stipendiataksjonen - opprop

Av: Runa Falck, Kjetil Vikene og Peter Hatlebakk, stipendiater ved UiB og andre stipendiater fra NIH, UiB, NTNU og UiA.

Spørreundersøkelsen om effekter av koronapandemien blant stipendiatene og postdoktorene ved UiB viser at 88% er forsinket i arbeidet sitt. I Stipendiatoppropet ber vi Stortinget prioritere en stor krisepakke til norsk forskning i revidert statsbudsjett 2021, med særlig innretting mot yngre forskere.

Universitetene trenger statlig drahjelp for å sikre forlengelsene og tilretteleggingen som skal til for at yngre forskere, stipendiater og postdoktorer kan lykkes med å lage samfunnsnyttig forskning gjennom koronapandemien.

Praktisk talt alle i vitenskapelige stillinger jobber mer enn vanlig, og har likevel vesentlig mindre tid til forskning. Stipendiater og postdoktorer rammes hardere enn resten, fordi vi er ansatt i midlertidige stillinger og har begrenset med tid til å fullføre forskningen vår.

Merbruken av tid har mange årsaker - fra økt tidsbruk på undervisning til manglende adgang på nødvendig forskningsinfrastruktur som biblioteker og laboratorier. Mange yngre forskere har barn eller uegnede hjemmekontorfasiliteter. De fleste opplever økt stress og sykdom, i en gruppe som allerede i utgangspunktet er mye mer utsatt enn de fleste andre. Forskning som forutsetter reise eller annen oppsøkende virksomhet er umulig å gjennomføre, og uforutsigbare kortsiktige endringer i restriksjonene bidrar til å gjøre planleggingen av forskningsaktiviteter vanskelig. Pandemien sprer fagmiljøene, og veiledning er mange steder vanskeliggjort av den økte belastningen på de fast ansatte forskerne.

Et trekk ved krisen er at den forsterker allerede eksisterende ulikheter i akademia. Noen fag er mindre avhengig av reise, laboratorier, biblioteker og arkiver. Mangfoldet og likestillingen i rekrutteringen av forskere blir også satt tilbake av pandemien, for stipendiater med gode hjemmekontorfasiliteter og mindre ansvar for barn er bedre stilt enn resten.

Krisen rammer den individuelle unge forsker, men skaper også langsiktige utfordringer for forsknings- og utdanningsinstitusjonene. Antallet stipendiater som lykkes med avhandlingen sin på normert tid - eller overhodet - vil falle, og det er en dyr investering som går til spille. Kvaliteten på forskerutdanningene og avhandlingene blir satt under press av pandemien, fordi fagmiljøene, diskusjonsarenaene og veiledningskreftene blir mindre tilgjengelige enn vanlig. Det får negative ringvirkninger også utenfor akademia, i næringer som er avhengig av forskerutdannet arbeidskraft.

Ved en rekke institusjoner finansieres utsettelser til de kandidatene som nå er i forskerutdanning ved å skyve på fremtidens stipendiathjemler. Dermed er det mange unge forskerspirer fra de siste årskullene som ikke blir rekruttert til doktorgradsutdannelse, og forsvinner til andre bransjer. Det skaper skjulte, langsiktige finansieringsutfordringer for universitetene og høgskolene, og skader norsk forskning på sikt.

Forskningens betydning for samfunnets beredskap har sjelden vært klarere enn under pandemien. Regjeringen legger opp til at forskning og innovasjon skal ha en sentral rolle i revitaliseringen av norsk økonomi og samfunnsliv etter at koronapandemien er over. Det er prisverdig, og forutsetter krisetiltak som sikrer at neste generasjon norske forskere kvalifiserer seg til å bidra.

Forskningsrådet og Universitets- og Høyskolerådet (UHR) anbefalte to måneders utvidelse av alle stipender allerede i juni 2020, og finansiering for lengre forlengelser for dem som er rammet hardest. Det er en ubyråkratisk og praktisk måte å redusere de negative virkningene av korona.

Norge har ikke råd til å miste en hel generasjon unge forskere! Signér om du er enig i at Stortinget bør prioritere en stor krisepakke for norsk forskning i revidert statsbudsjett 2021, med særlig innretting mot yngre forskere. En slik pakke bør finansiere minst 2 måneders utvidelse i arbeidstiden til alle midlertidige i tillegg til ekstra midler som kan søkes på av dem som behøver det mest.