Kim Friele 1935–2021

Sammen med en voksende homobevegelse sikret Friele i 1972 flertall i Stortinget for å avkriminalisere homoseksualitet. Dette var den første store seieren i norsk kamp for homofiles rettigheter. Fem år senere ble også sykdomsdiagnosen fjernet. I 1981 ble lovverket som beskytter mot diskriminering utvidet til også å gjelde diskriminering på grunnlag av seksuell legning.

PARTNERSKAP

Kim Friele og Wenche Lowzow var blant de første som inngikk partnerskap etter partnerskapsloven ble innført i 1993.

Friele vokste opp i en velstående skipsrederfamilie i Bergen og flyttet i 1958 til Oslo.

Fra 1959–1960 var hun gift med Ole Friele jr. I 1977 møtte hun Wenche Lowzow, som ble hennes samboer. De to inngikk partnerskap som et av de første parene i Norge 6. august 1993, og bodde sammen på Haugastøl og Geilo til Wenche gikk bort i 2016.

Etter skilsmissen i 1960 begynte Friele å ta kontakt med de homofile miljøene i Oslo. I 1963 ble hun involvert i Det Norske Forbundet av 1948, og ble snart opptatt som styremedlem. Friele var redaktør for Forbundets tidsskrift OSS fra 1965 til 1969 og valgt leder for Forbundet fra 1966 til 1970. Deretter var hun organisasjonens generalsekretær fra 1971 til 1989.

Friele sto i spissen for DNF-48s kamp mot straffelovens § 213, som ble opphevet 14. april 1972. (Paragrafen gjorde sex mellom menn straffbart.) Hun var i tillegg sterkt medvirkende til at "homofili" ble strøket som psykiatrisk diagnose av Norsk Psykiatrisk forening i 1977, og at Norge i 1981 utvidet straffelovens paragrafer mot rasisme (§§ 135a og 349a) til også å gjelde diskriminering i forbindelse med seksuell legning. Friele sluttet som generalsekretær i Det Norske Forbundet av 1948 i 1989 og ble statsstipendiat samme år.

Da hun ble valgt som leder av DNF-48 i 1966, startet hun en offentlig og pågående kamp for homofiles rettigheter. Organisasjonen var fremdeles preget av tidligere tiders hemmelighold og diskresjon. Hun opplevde derfor en del motstand også internt i organisasjonen. Nye generasjoner og aktivister sluttet seg til homobevegelsen, men i mange år var Friele den mest profilerte forkjemperen for homofiles rettigheter i Norge.

I 1965 deltok hun sammen med daværende formann i DNF-48, Håkon Nilsen, som de første homofile i et norsk radioprogram, anonymt. Hun deltok også etterhvert i flere tv-programmer for å tale de homofiles sak. Lenge var hun den eneste homofile som sto fram på denne måten.

I 1990 var Friele medvirkende til opprettelsen av Forum for Homofile og Lesbiske i Arbeiderpartiet (FHLA), og hun var der særlig aktiv på begynnelsen av 1990-tallet. Senere har hun fortsatt å arbeide mot diskriminering og for homofiles rettigheter. Hun har drevet en utstrakt foredragsvirksomhet, deltatt på konferanser og engasjert seg i en rekke andre politiske saker, blant annet homofiles rett til adopsjon, inkludering av homofile i kirken, og informasjonsarbeid om homofili på læreplanen.

KUNST OG HEDER

Friele mottok Fritt Ords Pris i 1978. Hun leverte imidlertid tilbake prisen til Fritt Ord-stiftelsen i 2009 i protest mot at prisen for det året ble tildelt Nina Karin Monsen.

Den 22. juni 2005, i forbindelse med Europride-festivalen, ble en byste av henne avduket på Rådhusplassen i Oslo. Bysten er laget av billedhoggeren Nina Sundby, og den er nå plassert inne på Deichmanske bibliotek.

I Bergen er benker formet som bokstavene KIM satt opp våren 2021. Benkene er utformet av kunstneren Lina Viste Grønli og står like ved Torgalmenningen i sentrum av byen.

Karen-Christine Friele ble 28. mars 2008 utnevnt til æresmedlem i Arbeiderpartiet. "Du har gjort Norge til et mer anstendig samfunn", sa statsminister Jens Stoltenberg i sin takketale. Friele ble også hedret med en "walk of fame"-stjerne i Bergen i juni 2019.

DONERT TIL SKEIVT ARKIV

Karen-Christine Friele sitt omfattende og svært viktige privatarkiv ble donert til Skeivt arkiv i 2013. NRK.no: Her overleverer Kim Friele 50 år med skeiv historie.

Deler av Karen-Christine Frieles arkiv er digitalisert, og kan sees i vår katalog. Den fulle arkivkatalogen kan også sees på Arkivportalen, hvor materiale kan bestilles for bruk på lesesalen ved Universitetsbiblioteket i Bergen.

Minneordet ble først publisert på Skeivt arkiv sine nettsider.