Ole Didrik Lærum: Universitetet i Bergen sin første internasjonale rektor

Jan Petter Myklebust

Emeritus. Underdirektør hos forskningsadministrativ avdeling ved UiB fra 1992-2017

Hans tid som rektor fra 1990 til 1995, og som prorektor fra 1984 til 1989, er den første store ekspansjonstiden innenfor internasjonalisering av universitetene, ikke bare i Norge og Europa, men over hele verden. Antall internasjonale studenter økte kraftig i disse årene og både samarbeid mellom utviklingsland og de mer utviklede landene økte samtidig som det internasjonale samarbeidet økte betydelig.

I Norge ble utredningen om internasjonalt utdanningssamarbeid, Grenseløs læring, publisert i 1989 som NOU.

I Ole Didrik sine rektorår ble utvalgets anbefalinger søkt iverksatt, og for Norge var det spesielt deltakelse i Erasmus-programmet i EU som ble åpnet opp for norsk deltakelse i disse årene. Også den nordiske parallellen NORDPLUS fikk et oppsving i begynnelsen av 1990-årene.

Ole Didrik var sentral i utformingen av Universitetsplan 2000 (vedtatt i 1988) der han ledet en utredningskomite for helsefagene. Det andre er etablering av engelskspråklige grader (Mphil) ved UiB. Den første var vel på Det medisinske fakultet.

Perioden både som prorektor og rektor var en viktig pionertid for den institusjonelle internasjonalisering ved forskning og utdanning ved UiB, med et utstrakt nytt samarbeid i Europa og med partnere i det globale sør. UiB ble større i Ole Didriks tid.

På sterke skuldre. UiB hadde store internasjonalt kjente forskere i Armauer Hansen, Vilhelm Bjerknes, Stein Rokkan og Fredrik Barth. Men utfordringen i Ole Didrik sin vakt var å få til en sterkere institusjonell forankret internasjonalisering med sterkere samspill mellom de faglige og administrative oppgavene.

Ole Didrik sin første internasjonale rektoropptreden var i den lille byen Gutersloh utenfor Hannover, der Bertelsmann-stiftelsen har sitt hovedkvarter.

Som relativt fersk rektor ledet han en delegasjon til en seremoni der hvor tidligere rektor Arnfinn Graue og tidligere universitetsdirektør Magne Lerheim i mai 1990.

Lerheim og Graue ble tildelt Bertelsmanns-prisen for «det best styrte universitetet i Europa» sammen med Warwick-universitetet i Storbritannia, der de delte prisen på 600 000 tyske mark. De to finalistene var valgt ut fra en liste over 60 utvalgte universitet i Europa der 8 universitet var med i finaleomgangen. Prisen var opprettet av industrimagnaten Reinhard Mohn som da var en av verdens rikeste menn og ledet det største medieforetak i verden etter Time-Warners.

Man skjønte fort at arrangementet var atskillig mer omfattende enn man hadde trodd på forhånd da man så forsamlingen på 600 deltakere i forsamlingslokalet, der mange var fremtredende tyske politikere, og spesielt da vi fikk vite at Warwick-delegasjonen bestod av 35 personer som hadde kommet med eget fly.

Ole Didrik som ledet Bergensdelegasjon, ble valgt inn i styret i en av Bertelsmann stiftelsens organisasjoner.

Erasmus-samarbeidet. Universitetet i Bergen ble raskt en av de nordiske universiteter som deltok sterkest i Erasmus-programmet i EU der nettverkssamarbeidet mellom universitetene var organisert i ICP-nettverk «inter-university collaboration projects» med opptil 10-15 deltakere, der koordinering av disse var en oppgave der man hadde anledning til å legge inn sine faglige prioriteringer.

Ole Didrik hadde to viktige funksjoner: pådriver og medlem i delegasjonsreiser til møter i nettverkene. Universitetene kom tidlig med i Utrecht-nettverket og i Coimbra-gruppen og Ole Didrik representerte flere ganger Universitetet i Bergen i de årlige møtene: han deltok i disse årene i Cantabria, i Santiago de Compostela og i Leiden.

Nå i ettertid husker man ikke nøyaktig hva som ble drøftet på disse møtene annet enn at de var ganske høytidelige med så mange rektorer samlet og at det ikke var lett til å komme til ordet alltid. Ole Didrik tok alltid uforutsette vanskeligheter med fatning, for eksempel i Cantabria da bagasjen hans ved en feil var sendt til Island og kom frem midt på natten. Og der hotelledelsen tilbød den rammede rektoren et glass tequila som kompensasjon for å måtte vente på bagasjen.

Sterkt engasjement for utviklingsland. I begynnelsen av 1990-årene utvidet Universitetet i Bergen sitt engasjement med utviklingsland betydelig. I tillegg til Kvoteprogrammet der man tok imot studenter i individuell konkurranse der det var søkere i tusentall, ble det utviklet spesielle mastergrader med undervisning på engelsk ved flere av UiBs fakulteter, også tverrfaglige studieprogrammer, der mastergraden i bærekraftig utvikling var en pioner som aldri kom ut av planleggingsstadiet.

I forbindelse med hans internasjonale engasjement for UiB i rektorperioden var han også med å legge grunnlaget for UiBs deltagelse i etableringen av Nordic Centre ved Fudan universitet. Ole Didrik og Kåre Rommeveit var med på en av Stein Kuhnles reiser til Fudan i 1994, der planen for opprettelsen av Nordic Centre året etter ble drøftet. Kuhnle var UiBs representant i planleggingen av Nordic Centre - sammen med Kjell A Eliassen (BI) og Christoph Harbsmeier (UiO) og rektor («president») Fujia Yang ved Fudan («firer-banden»).

Pådriver og humorist. Ole Didrik var pådriver, problemløser og alltid villig til å lede delegasjonsreiser til samarbeidsuniversitet i utlandet. Han foretok flere slike reiser til Afrikanske universitet, til Dar es Salaam og til Makerere universitetet i Uganda.

Han var representativ, hadde et vinnende vesen og alltid en god replikk eller historie på lur. Sterke egenskaper i internasjonal representasjon. Vi tar med to av disse:

Da han var passasjer på englandsbåten ble det plutselig over høyttaleranlegget spurt om det var noen lege om bord som straks måtte komme til en lugar der det var en passasjer som var blitt akutt syk. Da han kom til døren, var det allerede to andre leger der. Pasienten ropte da innefra og spurte hva slags leger det var. Ole Didrik oppga at han var patolog. Da svarte pasienten: «Helst ikke ham.»

En gang fikk han tilsendt en pakke med hvite mus i et forskningseksperiment fra en samarbeidspartner i Tyskland med fly til Bergen. Tollerne fikk vakt sin mistanke og åpnet pakken.

Utpå ettermiddagen ble Ole Didrik oppringt fra tollerne som hadde et påtrengende spørsmål: «Hvor mange mus var det i pakken?»

«42», svarte Ole Didrik.

«Å Gud, vi har funnet 43», var svaret han fikk.