Til minne om Edmund Utne

Edmund var født i Øystese 8. oktober 1940. Etter fullført artium på Voss, førstegangstjeneste i marinen og et halvt år i handelsflåten, startet han i 1961 noe som kom til å bli et livslangt forhold til Universitetet i Bergen. Først som student ved Det historisk-filosofiske fakultet, hvor han ikke bare markerte seg som faglig dyktig, han var også aktiv i Studentersamfunnet, i studentpolitikken og – som det sømmer seg en harding – i Studentmållaget. Hovedoppgaven om Tarjei Vesaas’ roman «Bruene» leverte han ved Nordisk institutt, og da han i februar 1969 avla Cand.philol.-eksamen gikk han rett inn i fast jobb som studieveileder og senere undervisningskonsulent ved fakultetet. Hans gode evner som administrator og lagbygger ble lagt merke til, og i 1978 ble han tilsatt som fakultetssekretær, senere fakultetsdirektør, ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Denne stillingen hadde han til 1996, da han etter eget ønske ville konsentrere seg om utviklingen av universitetets studiekvalitetsarbeid gjennom en nyopprettet sentral «Seksjon for studiekvalitet», en avdeling han ledet fram til han gikk av med pensjon i 2009.

Edmunds tid ved UiB var preget av en sterk utvikling av og ved universitetet – fra et beskjedent studenttall og en hovedvekt på relativt få profesjonsutdanninger til dagens breddeinstitusjon med nesten 20 000 studenter og et stort antall fagområder. Edmund og hans samtidige generasjon som ble ansatt i administrasjonen på midten av 1960-tallet, kom i stor grad til å prege denne utviklingen. De hadde sin studietid ved institusjonen – det var et sterkt kollegialt forhold til det vitenskapelige personalet – de hadde et inngående kjennskap til hele universitetet og alle dets viderverdigheter – og ikke minst hadde de en sterk identifikasjon med hele universitetets faglige utvikling.

Edmund hadde i alle disse årene et stort engasjement i utviklingen av universitetet som undervisningsinstitusjon – og da ikke minst knyttet opp mot spørsmål som hadde med nevnte studiekvalitetsarbeid å gjøre. Gjennom studieopphold i USA og seinere aktiv deltakelse i internasjonale organisasjoner var han oppdatert om den siste forskningen på dette feltet – og arbeidet aktivt for å ta denne innsikten i bruk ved UiB. Eller som han sa, «Dei gjer sikkert noko lurt i nabolanda våre óg, som vi kan ha nytte av». Edmund – og dermed UiB – sto her for en pionerinnsats ikke bare ved UiB, men i høy grad også nasjonalt.

Edmund var en beskjeden person på egne vegne – men kunne stå aktivt på for det han mente var godt begrunnete tiltak knyttet til hans ansvarsområder – og var tydelig i sin argumentasjon innad ved UiB. Lojal og støttende overfor sine medarbeidere, og en person som var høyt verdsatt av sine kolleger. Språkinteresse, både som aktiv nynorskbruker og som en ordets mann – kom til uttrykk i hele hans virke. Byråkratisk tåkeprat slo han alltid hardt ned på.

Vi er mange som hadde gleden av å samarbeide med Edmund og som er takk skyldig for den livslange innsatsen han la ned ved UiB. For de fleste studentene var han nok ikke et kjent navn – men også for de som i dag er studenter har Edmund medvirket til en bedre studietid. Universitetet i Bergen er blitt bedre institusjon takket være hans bidrag.

Våre tanker går til Signe, og til døtrene Kristin, Ingvild og Sigrid med familier.

Lars Helge Nilsen og Kåre Rommetveit