Minneord om Orm Øverland (1935-2021)

Det er med sorg vi har mottatt meldingen om at Orm Øverland ikke er blant oss lengre, og at en ruvende skikkelse i norsk akademia dermed er borte. Med sine mange roller som forsker og institusjonsbygger i sitt eget fagfelt, amerikanske studier, her til lands og internasjonalt, betydde Orm ulike ting for ulike mennesker som lærte ham å kjenne gjennom flere tiår. For de av oss som hadde ham som veileder i en formativ periode i våre karriereløp og livsløp, var han en faglig pådriver, en inspirator, og en mentor i ordets rette forstand - en veiviser og venn - som har satt dype og varige spor i oss.

Vi har alle våre egne minner om våre første skjellsettende møter med Orm som underviser og foreleser ved det som var Engelsk Institutt, møter som for oss åpnet dører ikke bare inn til litteraturen og til fagfeltet American Studies, men også til de humanistiske fagtradisjonene i videre forstand, med sine medhørende verdier, som kanskje virker viktigere i dag enn noen gang tidligere. Orm var en av disse formidlerne som en husker resten av livet, som fanget en ung students oppmerksomhet og ikke minst kunne holde på den, enten det gjaldt et dikt, et teaterstykke, eller en roman – tekster skrevet i en annen tid, og for et annet publikum, framstod som levende og vitale for oss, og fikk en plass i våre liv. Han brakte liv til ordet om at «vi er i vårt arbeide som vårt arbeide er i oss».

Flere av Orms idealer har levd videre gjennom vår egen undervisning og våre egne erfaringer som veiledere. Disse tok ofte form som dype innsikter som kunne bli fanget av et enkelt, slående munnhell, som: "Studenten skal ikke skrive veilederens oppgave, og veilederen skal ikke skrive studentens oppgave." Å ivareta den andres autonomi i en kunnskapsutveksling er avgjørende i en kunnskapskultur, men det er også et vedvarende arbeid som krever innsats fra begge parter. I sitt virke glemte Orm aldri dette arbeidet, og lot heller ikke oss andre glemme det. Han var en samlende figur for kollegaer ved Engelsk institutt, og viste gjennom eget eksempel at de mange uenigheter som oppstår i en arbeidsplass for kunnskap ikke trenger å være splittende. At han pekte på denne balansegangen med slik presisjon og raushet vitner om en visdom ervervet gjennom mange års erfaring, og er noe vi fikk ta del i med takknemlighet.

Oppmuntrende og av og til litt strenge ord i forbifarten i gangene på HF, rungende latter fra «kroken,» høylydt klapring fra tastaturet gjennom den som oftest åpne kontordøren, lange og gode samtaler over kaffe, på epost og på telefon: Det er med varme og glede vi minnes Orm.

Lene Johannessen, Zeljka Svrljuga og Øyvind Vågnes, på vegne av tidl. Engelsk Institutt, UiB