Arbeidsrelevans og universitetsutdannelsene

En viktig forutsetning for å kunne fylle bredden i samfunnsoppdragene for norske universiteter og høyskoler er at det legges til rette for mangfold blant utdanningsinstitusjonene. En mangfoldig sektor er også sentralt for å videreutvikle samspillet med et bredt arbeidsliv. Om få dager kommer regjeringens lenge varslede Styringsmelding. Vi håper at den bidrar i retning av å gi oss en styringsstruktur og finansieringsmekanismer som erkjenner at samfunnets behov må dekkes av hele forsknings- og utdanningssektoren i Norge samlet. Et universitet kan ikke være godt på alt, en høyskole kan ikke være suveren på alt, og alle bør ikke fylle de samme rollene. Så hvordan skal vi hindre at alle institusjonene blir for like? Et viktig mål må være å etablere vide og relevante tolkninger av samfunnsoppdragene våre.

Og her kommer arbeidsrelevansen inn. Det er nemlig mange måter å være relevant på. Det er ytterst viktig å ikke ha et snevert syn på kompetanse og relevans.

Det er fint å merke at den ferske Stortingsmeldingen om arbeidsrelevans Utdanning for omstilling (Meld. St, 16) ikke inntar en snever definisjon, og heller peker på fire innsatsområder hvor det er behov for mobilisering for å å styrke arbeidslivsrelevansen i høyere utdanning: mer samarbeid mellom lærerstedene og arbeidslivet, en åpen og tilgjengelig høyere utdanning, studentaktive lærings- og undervisningsformer og mer og bedre praksis. I tillegg understrekes generiske nøkkelferdigheter og digitaliseringens gjennomgripende rolle. For oss er det er vesentlig at den varslede gjennomgangen av egenbetalingsforskriften ikke truer gratisprinsippet for høyere utdanning.

Høyere utdanning har gjennom tidene vært en god forsikring mot arbeidsløshet. Arbeidsledighet blant akademikere er svært lav. Målet med høyere utdanning er selvfølgelig at studentene bringes fram til å gjøre nytte for seg i en jobb. Kandidatundersøkelsen fra 2019 viser at det etter 3 år er lik og lav ledighet (ca 4 %) blant de som har mastergrad fra de generelle fakultetene. I årets kandidatundersøkelse har 93 % av med mastergrad fra UiB relevant jobb etter to år. Det er ikke stor forskjell på realister og samfunnsvitere og humanister når det gjelder ledighet noen år etter endt utdanning. Jurister og siviløkonomer ligger nesten uten ledighet i det hele tatt.

Universitetet i Bergen er et forskningssterkt breddeuniversitet. Team Hagen er glade for at den nye stortingsmeldingen om arbeidsrelevans vektlegger en bred forståelse av begrepet. Praksis og relevans må utvilsomt være en del av en mye større dialog mellom akademia og arbeidsliv, og den dialogen må være levende og preges av gjensidig anerkjennelse. Som vi fremhever i plattformen vår, er tilrettelegging for muligheter til å velge emner fra andre fagområder og studentaktive læringsformer gode verktøy på veien til dette målet. Vi legger også vekt på at den store digitale omstillingen samfunns- og arbeidsliv går gjennom, gjør det nødvendig at studentene får tilbud om digital kompetanse. Vi vil utvikle gode avtaler med arbeidstakere i regionen, og vi vil også bidra til å utvikle et bredere praksisbegrep, som også omfatter praksis på campus.

Tilrettelegging av arbeidslivsrelevans må ta innover seg at vi ikke fullt kan kjenne hvilken ekspertise arbeidslivet og samfunnet trenger de neste tiårene. Derfor kan vi ikke basere utdanningene for bastant på ferdige bokser med kompetansebehov. Arbeidslivsrelevans dreier seg ikke bare om å komme fort i sin første jobb, men å finne seg til rette i arbeidslivet gjennom et helt liv. Vi trenger omstillingsdyktige kandidater som både kan tilpasse seg framtidens behov og skape framtidens arbeidsliv og samfunn.

Det mangfoldige forskningsintensive universitetet er en enormt verdifull endringsmotor i samfunnet vårt. Høyere utdanning handler om mer enn tilpassing til arbeidslivet i snever og instrumentell forstand. Et fremtidig arbeidsliv har behov for et mangfold av kunnskap, grunnleggende evner til analyse og kritiske perspektiver. I stedet for å kun svare på dagens definisjoner av arbeidslivsbehov og kompetanse, er det viktig å erkjenne at sektoren gjennom kunnskapsutviklingen er sterkt delaktige i å forme og fornye framtidens arbeidsliv og samfunn.

Finansieringen former universitetene. Og studieplassene er den største driveren. Det handler ikke bare om belønningskategoriene til de ulike utdanningene, men også om tildelinger av nye studieplasser. Nye studieplasser skyver store beløp internt i sektoren – det er en klar tendens at dette går til aktuelle og definerte behov i arbeidslivet.

Dette er selvsagt bra. Det er dog viktig å huske på at det tilhører sjeldenhetene at det tildeles nye helt åpne studieplasser, studieplasser vi kan bruke fritt. Hva er de lange konsekvensene av det? Breddeuniversitetene forutsettes da å håndtere de disiplinbaserte utdanningene på de eksisterende, gamle midlene. Det betyr at vi får en relativ svekkelse av generalistutdanningene sammenlignet med profesjonsutdanningene.

Dette har også med akademisk frihet i vid forstand, å gjøre, men hva legger vi da i dette begrepet? Institusjonenes frihet, til å ta egne strategiske valg, eller forskernes frihet. En stram definisjon av arbeidslivsrelevans påvirker institusjonene, fordi de ved for mye øremerking styrer universitetene i samme retning, og fordi de påvirker hva det kan forskes på – siden forskning finansieres av utdanning.

Basisfinansieringen er et viktig fundament for akademisk frihet i Norge.

Akademisk frihet er innovasjonskraft. Forskning ved universitetene finansieres av Forskningsrådet og EU, men først og fremst av at studiebevilgningene er romslige nok, slik at utdanningene er forskningsbaserte. Å forsvare grunnforskningen og universitetsutdanningen betyr å forsvare innovasjonskraften og omstillingskraften i Norge.

Akkurat som forskningen ikke kan relateres og styres kun inn mot dagens smalere definerte utfordringer, bør heller ikke utdanningene gjøre det. Den grunnleggende disiplinære utdannelsen er like viktig som den grunnleggende forskningen. Det å være omstillingsdyktig handler om å kunne tenke kritisk, metodisk, og kreativt. Det er disse ferdighetene som vil skape Norges arbeidsliv og næringsliv, og det er denne evnen som vil gjøre kandidatene omstillingsdyktige i det lange løp.

Derfor behøver vi en bred og uensartet forståelse av hva arbeidsrelevans er. Derfor er det ekstremt viktig å legge til rette for en mangfoldig UH-sektor i Norge

Team Hagen:
Margareth Hagen
Pinar Heggernes
Annelin Eriksen
Gottfried Greve