Kunnskap som budsjettsalderingspost

Margareth Hagen

Tilhørighet

Mandag 7. oktober la regjeringen frem et forslag til budsjett for UH-sektoren med en realnedgang på 1,3 prosent sammenlignet med 2024, og en realnedgang i forskningsbevilgningene på 3,5 prosent. FoU-andelen er nå beregnet til 0,89 prosent av BNP, godt under en prosentmålet. I KDs presentasjon betrygges vi igjen om at det er berre fem andre land i OECD som bruker meir på høgare utdanning samanlikna med brutto nasjonalprodukt enn Noreg. Man kan ikke sammenligne på tvers av land og finansieringer på denne måten.

Nå fikk vi et statsbudsjett helt som forventet, som vitner som svake ambisjoner for norsk forskning. Forsvaret har høyest prioritet i en geopolitisk svært utfordrende situasjon. Helse er også tydelig prioritert i et nasjonalt landskap som viser at vi står overfor store demografiske utfordringer når eldrebølgen treffer oss. Som rektor ved Universitetet i Bergen og som samfunnsborger forstår jeg disse prioriteringene. Det som er langt mer vanskelig å forstå er den manglende viljen til nasjonal satsing på langsiktig, forskningsbasert kunnskap.

År etter år har forskning vært salderingspost for skiftende regjeringer. Mens forskning og høyere utdanning blir anerkjent som nøkkel for fremtid vekst og velstand i EU og i våre naboland, er kunnskapsbehovene bemerkelsesverdig lite omtalt i regjerings beskrivelse av Norges utfordringer i årene som kommer. Det reflekteres også i den svake omtalen av forskning og utdanning i den ferske Perspektivmeldingen.

Årets statsbudsjett som står i sterk kontrast til forståelsen av forskningens verdi vi ser både blant våre nordiske naboer og ellers i Europa. Da presidenten for EU-kommisjonen Ursula Von der Leyen nylig ble gjenvalgt, lovet hun å «put research and innovation at the heart of our economy” i den neste 5-årsplanen. I sin politiske plattform er hun helt konkret på prioriteringene av langsiktig og grunnleggende forskning: «We will increase our research spending to focus more on strategic priorities, on groundbreaking fundamental research and disruptive innovation, and on scientific excellence.» Den nylig publiserte Draghi-rapporten fremhever forskningens grunnleggende rolle for Europas konkurransekraft.

Samtidig kommer nyheten om en massiv satsing på forskning i Sverige. Den svenske regjeringen lover 6,5 milliarder svenske kroner mer i 2028. I Finland er satsingen tilsvarende. I forslaget til statsbudsjett for 2025 legges det inn 77 millioner euro i økt basisfinansiering for økte kostnader for universitetene og en ambisjon om 1000 nye doktorgradsstipender. For å nå målet prioriteres en vekst på 262 millioner euro i perioden 2024-2027. I tillegg skal bevilgningen til det finske Forskningsrådet økes. Virkemidler for å styrke heltidsstudenten er også prioritert i Finland.

I Norge derimot er regjeringen fortsatt opptatt av at rammekutt er et rimelig og fornuftig virkemiddel og at universitetene skal tilbake til 2019-nivå med hensyn til budsjettrammer. Samtidig er det en dissonans når det nå lanseres oppdaterte utkast til partiprogrammer på rekke og rad, med en ulike programforpliktelser om økt satsing på forskning. Her heter det at Ap vil satse mer på langsiktig forskning og internasjonal kvalitet. Målet om at 3% av BNP skal gå til forskning og utvikling fastholdes. SV fremhever tilsvarende i sitt utkast til partiprogram at det må satses på forskning og basisbevilgninger til universitet og høgskolene må øke. Høyre vil også opprettholde 3%-målet og styrke satsingen på forskning av særlig høy kvalitet.

Det er derfor vanskelig å forstå at når norske politikere på tvers av partigrenser nå tilsynelatende ser verdien av langsiktig forskning så vil de likevel ikke legge ressurser til programformuleringene. Standardsvaret som gis fra politisk nivå er at næringslivet må gå mye tyngre inn som forskningsfinansiører, og at det er umulig å prioritere ressurser til den nasjonale kunnskapsberedskapen i en geopolitisk krevende situasjon og i et samfunn der både eldrebølgen, klima- og energiutfordringer og teknologiutvikling stiller store krav til omstilling. Slik er det ikke i EU eller i de ferske NATO-medlemmene Sverige og Finland. Her er det tydelig når en leser budsjettene at langsiktig satsing på sterk forskning er grunnleggende viktig for nasjonens fremtid. Det er ingen naturlov at kunnskap skal være salderingspost.

2025 er et valgår og forventninger til at forskning og utdanning vil stå sentralt i valgkampen er som vanlig små. Akkurat det har aldri gitt større grunn til bekymring. Vi står nå i en historisk kritisk økonomisk situasjon for universitetene og høgskolene. Etter langvarige og systematiske kutt fra skiftende regjeringer må oppsigelser for første gang brukes som virkemiddel ved enkelte universitet og høgskoler, og virkemiddelet brer om seg. Det er et trist paradigmeskifte for universitetene i Norge, og for den akademiske kvaliteten. Det vekker internasjonal oppmerksomhet og svekker vår attraktivitet. Som rektor og samfunnsborger er jeg svært urolig. Jeg er også urolig over at sektorens økonomiske nedtur ikke bekymrer bredt politisk. Det tar langt tid å bygge opp sterke fagmiljø og kort tid å rive dem ned. Alle institusjonene er gitt politiske styringssignaler om å nedprioritere tilbake til et 2019-nivå. Norge sakker akterut som kunnskapsnasjon. Dette er altså en strategi som går direkte i motsatt retning av det vi ser i Finland og Sverige, og som signaliseres fra EU. Skadevirkningene av en slik utvikling griper direkte inn i vår evne som nasjon til å møte fremtiden og de store utfordringene. Det bør også bekymre alle som er opptatt av at kunnskap er helt avgjørende for at Norge skal opprettholde sin konkurransekraft og sitt omdømme som kunnskapsnasjon.