NYHET

Kunststudenter skildrer hverdagen under korona

Flere kunststudenter hentet inspirasjon fra koronahverdagen - dette resulterte i utstillingen Hverdagen 2.0.

Publisert Sist oppdatert

HVERDAGEN 2.0

Ustillingen ble vist i Joy Forum i Møllendalsveien 61 i november, men på grunn av koronanedstengingen fikk nesten ingen sett den. De som deltok på utstillingen har alle vært involvert i Joy Forum.

Joy Forum er et galleri som ble skapt som en reaksjon på det strenge bygget der Kunstakademiet - Institutt for kunst og Insitutt for design, ved KMD holder til.

En fikk korona og havnet i isolasjon, en hørte på den samme symfonien av Shostakovitch, igjen og igjen, en dro på hytten til Jens Bjørneboe og dokumenterte været, mens en talte skrittene sine. Koronatiden sett gjennom kunststudenters øyne ble til utstillingen HVERDAGEN 2.0 på Joy Forum på KMD.

Fra utstillingens vaskeseddel. I Hverdagen 2.0 nærmer vi oss forholdet kunstnerisk praksis / hverdag. Hendelsene som dukker opp er dokumentasjoner av små daglige ritualer og vaner. Kanskje tilsynelatende litt på siden av selve kunsten, men likevel helt vesentlig for den.

Det eneste stedet uten en meters avstand

På utstillingen møter man blant annet masterstudent i kunst ved KMD, Matias Grøttums, tekst om sitt opphold på koronahotellet på Danmarksplass.

Matias Grøttum fikk korona og ble isolert på koronahotellet på Danmarksplass.
Matias Grøttum fikk korona og ble isolert på koronahotellet på Danmarksplass.

«Da de hadde korona ble de plassert på et hotell med improviserte plastikkvegger og røde soner og leger i apokalypsedrakter. Alt skulle nå forandre seg. Ingen handling, ingen matlaging, ingen jobb, ingen skole ingen tenking på annet enn hvor de var akkurat nå. I forsøket på å omfavne situasjonen begynte pasientene plutselig og savne utsiden med sine kjedelige og repetetive hverdagsligheter. Hotellet kunne føles tomt og ensomt og følelsen av isolasjon kunne vokse til en stor, mørk sky. I Virkelighetssløret var blitt fjernet og pasientene tilbrakte sine dager ved å observere verden der ute gjennom glass. De var slitne og frustrerte over at de ikke lenger kunne leve slik de pleide. Jeg - en av pasientene - følte også alt dette. Men på samme tid en intens lettelse av å bli dratt ut av det hverdagslige liv, som ble vanskeligere og vanskeligere å takle. Ironien var at isolasjonshotellet var det eneste stedet i verden uten regler for en meters avstand. Oss infiserte kunne - i denne perioden - leve slik vi pleide. Innen dette definerte området. Jeg husker jeg lot som vi var på klassetur, bare at vi hadde våre egen rom og bestilte mye mat fra foodora. Vi møttes i den avstengte luftegården for å røyke, vi snakket om å være i fengsel og vi feiret Katrines bursdag med kake og glitter. En må holde fast ved hva en har. Det var mye latter innimellom alt det surrealistiske.»

Hendelser blir materiale

Velkommen ut igjen i verden. Hvordan var det å være på koronahotellet, tenkte du, ja, her har jeg et kunstnerisk materiale?

Å være i en slik situasjon gir deg mye tid til å tenke. Men du får da også mye mer tid til å prokrastinere. Jeg så for meg at jeg skulle bruke tiden der inne til å jobbe mye, men så var jeg jo ganske utmattet av sykdommen og befant meg i et veldig institusjonelt og lite inspirerende miljø. Arbeidet springer egentlig ut fra en performativ tekst som jeg jobbet med der inne, som er laget til en annen anledning. Jeg er ofte inspirert av hendelser i livet mitt uten at jeg nødvendigvis ser på disse hendelsene som performative. De er mer som et materiale.

Tenkte du etterhvert at isolasjons-selfien med tomt sjokoladepapir kunne bli kunst?

Det jeg syntes var interessant med å bruke disse bildene er at de overhodet ikke er tatt med den hensikt å bruke dem i et kunstprosjekt. Når det er sagt; mye av det jeg lager er basert på mitt eget liv. Jeg jobber med tekst, stemme og autensitet og i den sammenheng er det umulig å ikke bruke en erfaring som dette til noe. Det er klart at situasjonen ble lettere å takle når jeg reflekterte over den skriftlig. Det er godt å bruke mitt eget arbeid til å takle situasjonen jeg var i og den vi alle er i nå. Installasjonen var jo en del av Joy Forums prosjekt «Hverdagen» som har som mål å dokumentere hverdagslige hendelser eller annet som skjer med studenter og andre med tilknytning til akademiet. Det handler om å forsøke å tilpasse seg til denne nye hverdagen vi lever i nå og dessuten å løfte fram de positive øyeblikkene i en vanskelig tid. Som vi alle sikkert kan gjøre mer av.

Fra Hverdagen til Hverdagen 2.0

Sveinung Rudjord Unneland har bygget og driver Joy Forum sammen med studenter og tidligere studenter ved KMD og Gard Frantzen kunstner og kommunikasjonsrådgiver ved KMD. Unneland forteller at bakgrunnen for utstillingen Hverdagen 2.0 var en annen utstilling, Hverdagen, men uten 2.0. Den forsvant samtidig med hverdagen vi alle kjenner, i slutten av mars.

Det høres kanskje utrolig ut, men utstillingen skulle så og si åpne samme dag nedstengingen var et faktum. Bakgrunnen for utstillingen var egentlig knyttet til en interesse for uformelle sosiale rom i kunstutdanningen. Rom som nok mange nok vil være enig i utgjør viktige arenaer for faglig utvikling og identitet, men som sjelden vies særlig oppmerksomhet. Hverdagen 2.0 ble på ingen måter lik det vi planla i det opprinnelige prosjektet. Der førstnevnte hadde fokus på alt i fra middagsklubber, paintballkriger, helårsbading og øldrikking, vil jeg nesten påstå at Hverdagen 2.0 er blitt et vitnesbyrd om den ekstreme omkalfatringen pandemien har forårsaket, sosialt og faglig.

Hva mener du at kunsten kan si for eksempel om hverdagen under korona, som ikke andre perspektiv fanger opp?

Det gir ikke veldig mye mening å svare skråsikkert på dette spørsmålet. Langt på vei vil nok de involverte i prosjektet hevde at utstillingen riktig nok var en kunstutstilling, men de vil også kunne finne på å hevde at de individuelle bidragene i utstillingen i og for seg ikke nødvendigvis er kunst. Men den floken lagt til side, kunstneren finner sitt stoff i personlige erfaringer og utvikler med dette utgangspunktet kunstneriske utrykk ofte uten noen egentlig agenda eller tanke om «nye» perspektivsom sådan. I alle fall ikke på den måten spørsmålet gir assosiasjoner til informasjonsarbeid og journalistikk. Kunstneriske fremgangsmåter ender,som publikum nok allerede tenker, ofte først og fremst i ganske store misforståelser, men heldigvis også noen ganger til uventede, overraskende og etterlengtete perspektiv vil jeg tilføre.

Utfordringene i den nye hverdagen

Var det noe som overrasket deg med måten studentene løste «oppgaven» med å skildre hverdagen?

Overraskelsen for meg er først og fremst knyttet til hvor vilt stor forflyttingen ble. Altså fra utstillingens sosiale utgangspunkt, til det som vel best kan karakteriseres som utrykk for isolasjon. Hverdagslivet ble noe helt annet enn før. Utstillingens opprinnelige tematikk (de sosiale rommenes betydning i kunstutdanning) endret seg til å handle om den “nye” hverdagen. Kort oppsummert til isolasjon, sorg og ulike forsøk på å skape seg rutiner.

Hvilken type galleri vil du si at Joy Forum er?

Joy Forum er et slags merkelig kunstnerstyrt galleri, kunstprosjekt eller vanskapt variant av interesseorganisasjon. Vi ble født ut av et kollektivt ubehag i møte med nye arkitektoniske og institusjonelle rammer, samt behovet for å å finne frem til strategier som kunne bevare litt mer av humøret og integriteten så og si.

Bla gjennom bilder fra utstullingen øverst i saken.