"A Dozen Cocktails–Please": Velkommen til masterutstilling i kunst

Hvilke tendenser vil du trekke frem ved årets utstilling?

– Jeg er litt tilbakeholden med å påtvinge utstillingen en fortelling om tendenser når 31 ulike kunstpraksiser er representert. Verkene er heller ikke nødvendigvis koblet sammen i rommet gjennom tematikk eller av forskningsfelt, sier Elliott.

Han forteller at han har jobbet med tonaliteten i hvert rom, for så å gradvis bygge en intensitet som flyttet seg fra rom 4 til rom 1.

– En trend som jeg imidlertid har lagt merke til, er et skifte bort fra ønsket om å presentere formelt, og mer interesse for å bygge en verden eller et språk som er nærmere historiefortelling. Dette står i motsetning til å forklare for publikum. I stedet er det en følelse av å invitere inn til samtale.

Hva ligger bak valget av utstillingens tittel "Nudge it – Kick it – Prod it – Push it"?

– Tittelen 'Nudge it — Kick it — Prod it — Push it' kommer fra et utdrag av Elsa von Freytag-Loringhovens dikt ‘A Dozen Cocktails – Please’ (1927). Von Freytag-Loringhoven var en dada-kunstner hvis arbeid virkelig omfavnet kraften til å formidle det absurde, men som også krevde, manifesterte og formet rommet som hun skar ut for seg selv.

– ‘A Dozen Cocktails—Please’ har en svært maksimalistisk struktur og bunner i ulike ønsker og krav. Diktet var i en ånd som passet i denne utstillingen. Jeg vil også nevne at vi samlet ideer til utstillingens tittel sammen med studentene. Tittelen vi valgte var et forslag fra student Alina Vergnano, som også har lent seg på denne maksimalistiske skalaen i sitt arbeid i utstillingen.

Er det noe som overrasket deg ved verkene til studentene?

– Jeg ble mest overrasket over studentenes generelle tilnærming til å arbeide romlig og åpenheten til å vurdere praksisen sin som en del av en større dialog i gallerirommene. Jeg ble positivt overrasket over måten de jobbet sammen som en gruppe, hvordan de var opptatt av å utvide praksisene sine i forhold til hverandre, og også over tilliten som ble vist til å jobbe i så stor skala.

I hvilken grad gjenspeiles uroen i verden i denne utstillingen, synes du?

– Utstillingen favner på mange måter det surrealistiske, absurde, og er en markert kontrast fra tilnærminger til politisk kommentar som er mer i tråd med dokumentarisk eller pedagogisk innhold. Jeg ser dette som en refleksjon ved at det er en slags 'mer fremmed enn fiksjon'-forståelse av politiske realiteter her, og et ønske om å konstruere et nytt vokabular for å møte det som ikke kan forståes logisk.

Hva kan vi lese om hvordan unge mennesker ser på verden gjennom å bruke denne utstillingen som prisme?

– Kanskje at det trengs et nytt vokabular. Jeg merker også mindre frykt rundt det å behandle institusjonelt rom forsiktig (ikke å forveksle med en følelse av respektløshet, som er det motsatte), og at følelsen av kamp eller å kreve mer på mange måter er berettiget.

Det kom svært mange folk på åpningen 21. april. Hva tenker du det forteller om interessen for nye kunstnere i Bergen?

– Jeg føler at oppmøtet på utstillingsåpningen viser en generelt nysgjerrig ånd som er tydelig i Bergens kulturliv. En nysgjerrighet på hvordan andre jobber og hvordan de skaper. Denne interessen etter å se hva som finnes rundt hjørnet er en av hovedårsakene til at jeg ble her etter endt utdanning. Dette har fortsatt å være tydelig, og det kunstneriske fellesskapet i Bergens tilnærming til samarbeid og tverrinstitusjonell støtte er ganske sjelden.

Om du skal beskrive utstillingen, hva synes du er det mest slående?

– Jeg vil si at det er det faktum at omfanget og sammenslåingen av praksis fungerer bra uten følelsen av å konkurrere aggressivt om plass. Det er på en måte slik jeg gjerne skulle sett flere utstillinger laget, med en kollektiv forståelse og et skifte bort fra kunstnere som bare eksisterer som øyer.

Er det noen verk du synes sier noe viktig om denne utstillingen som helhet?

– Denne forestillingen om verdensbygging og omfavnelse av fiksjon og historiefortelling som et prisme som gir tilgang til et urolig forhold til verdens nåværende tilstand, er ganske tydelig i Jack O'Flynns installasjon "The Sands of Blue Tears". I samme rom som Jacks verk er Lise Ulvedahl Carlsens installasjon som blander det surrealistiske med dokumentarisk filmskaping og tar for seg temaene psykiske lidelser, kroppslig autonomi og queer identitet.

– Mikael Jacobssons ekspansive maleri i galleri 1, ved siden av Henna Nerg og Carnally Yeungs verk, er et eksempel på samarbeidsånden i klassen, med et så monumentalt verk som tradisjonelt sett krever mye plass med en tendens til å dominere. Gjennom en pågående dialog med Mikael har det motsatte skjedd, med at arbeidet sjenerøst deler rommet, og skaper en fin kakofoni av stemmer i det rommet.

Hva har du tatt med deg fra din egen kunstneriske praksis inn i kurateringen?

– Jeg jobber med kunstnerisk skriving, nærmere bestemt kunstromanen, og publisering som en del av min egen praksis, og for denne utgaven av eksamensutstillingen ba jeg studentene om å forlate det vanlige formatet til katalogen og å konstruere en interaktiv, fysisk visning som representerer deres egne interesser i publisering, der hver artist i showet bidrar med noe til det som er en veldig sjenerøs og eklektisk presentasjon.

– Publisering og mangfoldet av hva det kan være er noe som ofte ikke vises mye i en utstillingssetting, men dette er ofte uatskillelig fra en kunstners studiopraksis, og åpenbart av stor interesse for denne gruppen.