UiBs tidligere rektor Ørjar Øyen fyller 95 år

Den nyutdannede sosiologen Ørjar Øyen (f. 1927) trer inn i «Universitetet i Bergens historie» et lite stykke ut i verkets andre bind.

Avsnittet i boken er lakonisk og knapt. Men historien som fortelles er betydningsfull:

Her står det å lese at «Sosiologi (…) ble etablert ved besettelsen av professoratet i 1966. (…) Rokkan var eneste søker og ble utnevnt i juli. Ordinær undervisning kom først i gang i 1967, da både i samfunnskunnskap og sammenlignende politikk.»

Året etter, i 1968, trer Øyen inn på instituttet hvor Stein Rokkan alt er i gang med arbeidet.

«Da fikk Ørjar Øyen ansvaret for faget sosiologi, mens Rokkans eget fag fikk betegnelsen sammenlignende politikk.»

Betegnende nok er det vesle avsnittet plassert i et kapittel som heter «Gründertid og gullalder, 1957-1971». For med ansettelsen av Øyen som professor, startet en virkelig gullalder for samfunnsforskningen i Bergen. Øyen etablerer ikke bare et sosiologisk institutt ved UiB. Han løfter også sosiologi som disiplin nasjonalt.

I Øyens tid ved instituttet – i selve gründertiden og gullalderen – får UiB sin egen retning innen sosiologi. Sammen med kollegaer ved instituttet starter Øyen og Rokkan et viktig akademisk nybrottsarbeid i norsk sammenheng. Og der fysikeren og meteorologen Vilhelm Bjerknes hadde grunnlagt fagmiljøet som fikk navnet Bergensskolen i meteorologi, dannet de retningen som skulle få betegnelsen Bergensskolen i sosiologi.

Øyen har hele veien vært kompromissløs i sin kvantitative orientering og høye krav til empirisk belegg og dokumentasjon. For en samfunnsforsker som intellektuelt nedstammer fra George Lundberg og Paul Lazarsfeld, skulle og måtte veien fra hypotese til teori være lang og brolagt med empiriske bevis.

Stadig minnet han om sosiologens viktigste og mest grunnleggende spørsmål: «How do you know?»

Øyen er en som bygger. Han bygger fagmiljø rundt seg, han bygger institusjon, og han bygger vennskap - både nasjonalt og internasjonalt.

Gjennom sitt virke fikk han raskt gode relasjoner til internasjonale samarbeidspartnere. Og han gjorde et betydningsfullt stykke arbeid ved institusjoner i utlandet, et arbeid han har mottatt en rekke utmerkelser for. Fra 1988 til 1995 var han generaldirektør ved Inter-University Centre i Dubrovnik, Kroatia. Og fra 1988 til 1991 var han president i Board of Directors, European Coordination Centre for Research and Documentation in Social Sciences. Her i Norge har han vært en stødig formann for rådet for Chr. Michelsens Institutt.

Her ved UiB er vi stolte over at et av våre vakre bygg bærer Ørjar Øyens navn. Som institusjon har vi mye å hedre Øyen for. Under hans lederskap startet det som skulle bli en stor endringsprosess for UiB. Både i hans tid som SV-fakultetets første dekan og i hans rektorperiode fra 1978 til 1983 endret universitetet seg, både i form og størrelse.

Institusjonen ekspanderte: UiB ble større, både i areal, budsjett og i studenttall.

Med Øyen som leder ble det iverksatt prosesser der både fag og stillinger ble flyttet. Alle som har vært i akademia en stund, skjønner at dette fort kunne båret galt av sted. Men Øyen, med sin kløkt, klokskap og varme, fikk endringene vel i havn.

Resultatet av endringene kom både UiBs ansatte og studenter til gode - i form av flere hundre nye studieplasser og et bredere utdanningstilbud.

Slik beskrev Kjartan Rødland, tidligere sjefredaktør i BT, det som skjedde på Muséplass på Øyens vakt:

«…og så ville universitetet det slik at det ble et par i toppen som det luktet svidd av: Ørjar Øyen og Magne Lerheim, nordlendingen og sunnmøringen. De to var så ulike at de hadde vett og forstand til å utfylle hverandre, to sterke viljer ble til sammen noe uovervinnelig. Om dagens statsråder skryter på seg kvalitetsreformer i det uendelige, blekner det mot den reform på hode og lemmer som de to fikk i stand.»

Kollegaer på instituttet beskriver Øyen som en usedvanlig raus kollega. En trygg miljøskaper, ofte til stede i fagmiljøet, alltid med døren åpen.

En generøs kunnskapsdeler, uvanlig kjapp til å forstå hva som trengs av inspirasjon og støtte – uansett hvem som spør.

Øyens raushet, velvilje og godhet overfor studenter, stipendiater og kollegaer har verken avstedkommet utmerkelser eller medaljer.

Likevel – Øyens tid, og hans oppmerksomhet, er det aller mest verdifulle som han har gitt – og fortsatt gir - til sosiologien og til UiB.

Til lykke med dagen.