Reisebrev: UiB i verden

Fra venstre: Stipendiat Jessica Tengvall og veileder Katja Enberg om bord på Statsraad Lehmkuhl under One Ocean Expedition.

Å ha et inspirerende forbilde som veileder

Reisebrev fra ph.d.-stipendiat Jessica Tengvall fra seilasen på Statsraad Lehmkuhl over Stillehavet.

Reisen gav meg et nytt vennskap og et nytt forbilde.

Jessica Tengvall

Reisebrev: UiB i verden

På Høyden ønsker fremover å synliggjøre noen glimt fra hverdagen til UiB sine studenter og ansatte rundt omkring i verden. Er du på tokt, på feltarbeid eller utveksling, og har lyst til å bidra til På Høyden? Send ditt innlegg, og noen bilder til epost: interndesk@uib.no

Etter 36 dager på sjøen på vei over Stillehavet, var 87 slitne og ivrige studenter klare for nye eventyr etter en siste forelesning, mens en student var havnet på sykehus. Da så jeg det første tegnet på den emosjonelle byrden doktorgrad-veilederen min hadde ved å ta på seg ansvaret for dusinvis av unge mennesker om bord på seilskuten, Statsraad Lehmkuhl. En tåre i øyekroken hennes fikk meg til å innse at på mange måter er veilederen min lik meg.

Har du et forbilde? En professor, en sjef eller en venn du ser opp til? Hvordan er forholdet ditt til denne personen? Om du er sånn som meg så er forholdet mellom student og veileder ganske ordinært i begynnelsen: dere hilser på hverandre i gangen på en mandags morgen og snakker kanskje litt om hva dere har gjort i helgen. Kanskje dere til og med spiser lunsj sammen av og til, og en gang i uken møtes dere for å snakke om doktorgraden din. Slik var det for meg og veilederen min, professor Katja Enberg, før vi reiste over Stillehavet sammen om bord en seilskute med 87 studenter.

Om bord på skuten

Ved første øyekast ser den 100 meter lange seilskuten, Statsraad Lehmkuhl, stor ut, men i løpet av noen uker om bord krympet skipet mer og mer. Vi var omtrent 120 mennesker om bord fra Valparaiso i Chile til Palau, en liten øy øst for Filippinene. Veilederen min, Katja, skulle være på skipet i fire måneder med studentene, mens jeg skulle være med halve veien. Jeg var veldig takknemlig for å ha blitt spurt om å være med på denne reisen som lærerassistent, det var flere andre som var kvalifiserte og med mer erfaring fra undervisning. Reisen testet oss både mentalt og fysisk med lange dager og ingen privatliv. Man måtte kunne håndtere de daglige oppgavene og den emosjonelle byrden som kommer av å være ansvarlig for unge mennesker i veldig isolerte, men samtidig veldig fullpakkede omgivelser. Dette satte oss på prøve, både meg og veilederen min, og forholdet mellom oss.

Forbilde og inspirasjon

Ganske fort etter at vi gikk om bord seilskuten, utviklet mentor-forholdet som jeg hadde med veilederen min seg til også å bli et vennskap. Hun hadde et stort ansvar om bord på seilskuten som hovedansvarlig for det faglige om bord. I løpet av reisen åpnet vi oss mer for hverandre og hun delte sine bekymringer med meg og jeg delte mine med henne. Jeg fikk vite at det ikke bare var undervisningsdelen hun kjente et ansvar for, men også at studentene skulle ha det bra. Mange av dem var langt borte fra hjemmene sine med begrenset kontakt med venner og familie. Første gang jeg la merke til den tunge byrden hun bar på nesten helt alene, var når en student ble sendt til sykehus da vi ankom Tahiti. Hun var bekymret, men hadde 86 andre studenter å være ansvarlig for. Derfor fortsatte hun å klargjøre mikrofoner og høyttalere med tårer i øynene. Jeg fikk en dyp beundring for henne når jeg så hvordan hun var bekymret, men holdt ut for de andre studentene.

Studenten som havnet på sykehus fikk god hjelp, og returnerte senere til seilskuten. Men tåren i øyekroken til min veileder hadde fortalt meg at hun er lik meg på mange måter. Fra da av tror jeg at hun også følte at hun kunne dele mer av ansvaret med meg.

Innsatsen og arbeidet som hun la inn i faget gikk alltid utover hennes egen fritid. For eksempel ble snorkling i Tahiti avkortet fordi hun måtte organisere timeplaner, tilpasse seg etter de andre lærerne og se til studenten som var havnet på sykehus. Det var en blanding mellom hennes harde arbeid, lederstil og det at jeg ble kjent med henne som menneske, som gjorde at jeg innså hvor mye praktisk erfaring jeg fikk, men også at hun ble et forbilde for meg.

Da jeg fikk vite mer om hennes personlige erfaringer og hva hun har oppnådd, kjente jeg at min egen selvkritikk gled bort. Jeg så at det er mulig å være seg selv, ha et vanlig familieliv og fremdeles ha en suksessfull karriere. Etter denne reisen, hvor jeg så henne undervise i de verste stormene (i overført betydning siden vi for det meste hadde bra vær), gikk jeg fra skuten med en følelse av at jeg også kan ha en suksessfull karriere.

Reisen ga meg et nytt vennskap og et nytt forbilde. Nå vet jeg at jeg kan fullføre doktorgraden min. Jeg har lært verdien av å ha mennesker rundt meg som jeg kan bli inspirert av, men også kraften av å ha et forbilde. Dette er fordi et forbilde er noen du kan se opp til, har lyst til å lære noe av og som du ønsker å bli lik. Selvfølgelig kan gode forbilder være uavhengig av kjønn, men det er en verdi i forbilder som er samme kjønn som seg selv. Innen naturvitenskap er fremdeles kvinnelige professorer en mangelvare, det kan gjøre det vanskelig å finne et forbilde som kan gi en tilhørighet når man er en ung kvinne på vei inn i verdenen av akademisk naturvitenskap.

Tilbake på kontoret

Men hvordan går man fra et ordinært veileder-forhold til at veilederen din er en venn eller et forbilde? Å seile over Stillehavet sammen i flere måneder burde ikke være den eneste måten å få et nærere forhold. Å gå fra ordinært til noe mer inspirerende eller få et nærere forhold kan gjøres på andre måter. Ved å finne en tid og et sted hvor veiledere og doktorgradsstudenter kan dele mer enn bare arbeids-relaterte diskusjoner, kan man kanskje skape disse forholdene. Én må være den første til å tørre å dele noe. Kanskje er veilederen din likere deg enn du tror.

Powered by Labrador CMS