Innovasjon av innovasjon

Marija Slavkovik

Instituttleder på Institutt for informasjons-og medievitenskap

Nick er en senior FoU-ingeniør ved The New York Times (NYT), og hans presentasjon, samt sitatene i rommet, ga nytt liv til den gamle bekymringen om at vi har litt arbeid å gjøre med innovasjon.

Det er fantastisk å se at det som i utgangspunktet er en avis, finner enorm verdi i å utvikle sin egen medieteknologi for å utnytte kunstig intelligens (KI) og virtuell virkelighet (VR). NYT samarbeider med teknologiselskaper, men de har også et team som utfører sin egen utvikling av teknologiideer som om ett år kan være det som gjør NYT-abonnementet til det du klikker 'ja' på.

NYTs tidsramme på ett år er veldig interessant. Ett år er den tiden de bruker på å fange opp en ny ting på horisonten og utnytte den på en innovativ måte for å få et overtak over konkurrentene. I grunnforskning jobber vi med minst 20-årige tidsperspektiv, som er den korteste veien fra oppdagelse til anvendelse. Mens allmennheten kanskje betrakter KI som noe fra det 21. århundre, kommer teorien som gjorde det mulig fra slutten av 80-årene. Backend-programvare som leverer innhold, samt selve innholdet i ulike hjørner av medieteknologi, har forskjellige levetider. Det bestselgende spillet i 2023, Hogwarts Legacy (trodde du det var Baldurs Gate 3? Det gjorde jeg også!), har vært under utvikling i 5 år. Nyheter, derimot, må go!-go!-go!, så snart det er faktasjekket. Hvordan kommer alle disse tidslinje sammen? 

I teknologibransjen er manglende oppmerksomhet på innovasjon økonomisk selvmord. Selvfølgelig er heller ikke å gi riktig type oppmerksomhet til innovasjon for din virksomhet også økonomisk selvmord. Forskjellige virksomheter har råd til å gi forskjellige typer oppmerksomhet. Noen så store som Google har råd til all oppmerksomhet: ved å støtte forskning ved akademiske institusjoner, gi stipender og priser som Turing-prisen. Noen som Telenor har råd til applikasjonsforskningens oppmerksomhetsspenn: ta forskningsideer videre og utforske om de kan bli produkter. For NYT er kjernevirksomheten nyheter, ikke nyhetsteknologi, men det er smart av dem å investere i FoU. Logikken er enkel: Hvis du bryr deg om å ha en fin hage, og du ikke er rik, vil du ha verktøy i garasjen og en grunnleggende forståelse av hagebruk. Hva om du ikke har råd til verktøy? Da hjelper det å ha venner.

I Norge pleier teknologibedrifter å være av mindre størrelse, og de fleste av dem har ikke råd til å følge med på nye trender og bruke ett år på å utvikle dem til noe som vil gi dem et konkurransefortrinn. Det ville derfor være fornuftig å skape miljøer der samarbeid med folkene hvis hovedoppgave er forskning, universiteter, kan hjelpe med denne oppgaven. Dette er når ting kan gå fryktelig galt.

Problem én: tidsperspektiv. Universitetene må holde den 20 år lange tidslinjen for forskning offentlig finansiert, fordi uten denne typen arbeid (oppdagelse og forståelse) er det ingenting å basere oppfinnelser på. Den kunstige intelligensen vi elsker i dag ble bygget på offentlig finansiert vitenskapelig forskning som strekker seg over tiår. Å legge press på akademia for å fremskynde tidslinjen og skifte fokus mot raske anvendelser er å stjele fra fremtiden, ikke investere i den. Det er samtidig feil å snakke om akademisk forskning uten innovasjon.

Problem to: innovasjon vs. anvendelse. I noen akademiske kretser er innovasjon et skittent ord fordi det er sammenblandet med presset for å øke hastigheten og fokusere på anvendelse for å kompensere for små bedrifters kapasitet i et lite land. Det blir også tolket som at noen vitenskaper og forskningsområder er mer nyttige enn andre. Dette er avkreftet tull. I en veldrevet akademia innoverer vi hele tiden. Vi justerer konstant forskningsmetoder og tilnærminger, kryssundersøker brutalt arbeidet vårt, genererer og følger trender og jobber hardt for å gjøre hundrevis av års kunnskap tilgjengelig for studentene våre. Akademikere som motsetter seg innovasjonsinvolvering, ser ikke at innovasjon handler om tolkning og tilgjengelighet, ikke anvendelse. Vi kan, vi bør, og det er vår plikt å tolke og forklare arbeidet vårt slik at det er tilgjengelig for folk som er høyere opp på TRL-skalaen og til slutt brukt i samfunnet.

Problem tre: hvem gjør det, hvem betaler. Hvordan bringer vi sammen behovet for næringslivet og kapasiteten til et universitet? Universitetsforskerne kan bli skikkelig incentivert til å formidle forskningen sin med tanke på tilgjengelighet. Dette er imidlertid nødvendig, men ikke tilstrekkelig i seg selv for innovasjon. Innovasjon krever riktig type forskning med riktig type finansiering. Offentlig finansiering kan brukes her, men det bør ikke være kjernen i finansieringen (og dermed utarmende grunnleggende forskningsfinansiering), og bedrifter må samarbeide og betale sin del. Her kommer vi til samarbeidsproblemer.

Den ettårige tidsperspektivet for innovasjon kan ikke gjøres i samarbeid. For det første krever fokuset og oppmerksomheten som gjør det mulig med ett års innovasjon til produkt, en begrensning av omfanget. For å si det enkelt krever ett års innovasjon at man er bedriftsspesifikk. Hvis flere bedrifter bidrar til innovasjonen, er spørsmålet hvilken bedrift.

Vi har også problemet med konkurranse: dette innovative produktet/tjenesten vi nettopp har utviklet, skal gi meg en fordel over konkurrentene mine, men da fikk alle konkurrentene det samtidig, så det er ubrukelig. For det første er dette bare et problem hvis vi konkurrerer nasjonalt, ikke internasjonalt. Min Gen-X skeptiske verdensyn her er at vi her i Norge noen ganger har en tendens til å konkurrere bare internt, til slutt Skandinavia, og ser ikke på resten av verden. For det andre er konkurranse bare et problem i ett års tid for innovasjonsutvikling, som uansett ikke er mulig i samarbeidsmiljøer.

Jeg antar hjemmeleksen for oss alle er: hvordan kan vi samarbeide om å investere i innovasjon i en femårsperiode med universiteter og bedrifter (som kanskje konkurrerer med hverandre), slik at disse bedriftene kan ta resultatet og gjøre det til en fordel som sikrer fremtidig virksomhet (på en billigere måte enn ett år). Kan vi innovere “(a) new Nor-way (of) partnership?" 

Marija Slavkovik

AI Professor og instituttleder

Med Knut Risnes, forskningsrådgiver

Institutt for informasjons- og medievitenskap