«Alle ønsker å leve lenge, men ingen vil bli gammel»

Hvorfor er dere opptatt av aldringsforskning?

Vitenskapen om aldring, gerontologien, assosieres ikke umiddelbart med litteratur og musikk, selv om man også forsker på «sen stil». Men aldring er et komplekst fenomen som vedrører alle og som ingen enkeltdisiplin kan overskue. Det som kjennetegner Siste kapittel, er ambisjonen om å bringe sammen humanistiske, psykologiske, medisinske og helsefaglige aldringsperspektiver med nye typer kunstnerisk praksis som brukes i eldreomsorg. Litteratur, kunst og musikk er redskaper til å forstå aldring.

Musikk er fundamentalt for livskvaliteten i alle aldre og spiller en stadig viktigere rolle i demensterapien. På seminaret blir det bl.a. premiere på “I´ve Lost You Only To Discover I Have Gone Missing”, et danseteaterstykke som bruker musikk og bevegelse for å prøve å få oss til å forestille oss hva det vil si å leve med demens, samtidig som den utforsker sosiale og medisinske tabuer knyttet til tap, intimitet og sårbarhet.

Er folk dårlig forberedt på å bli gammel?

«Alle ønsker å leve lenge, men ingen vil bli gammel», skrev Jonathan Swift. I vår kultur frykter man gjerne alderdommen mer enn døden, som er mer abstrakt. Demografiske og samfunnsøkonomiske advarsler bidrar til at de gamle stigmatiseres som en uproduktiv byrde for fellesskapet. Ungdommelighet etterstrebes, og tegn på fysisk forfall er noe man skjuler og nærmest skammer seg over. «De eldre» blir gjerne redusert til en kategori man ikke vil identifisere seg med, selv om de utgjør en like uensartet gruppe som andre.

I likhet med annen diskriminering, bunner alderisme i at eldre oppfattes som annerledes enn majoriteten. Men alderdommen er en slags ghetto i storsamfunnet som de fleste av oss kommer til å flytte inn i. Mens «unge gamle» i Norge ofte kan nyte pensjonisttilværelsens frihet med god råd og helse, lever «gamle gamle» ofte i ekstrem sosial isolasjon[1].

Hvorfor vil vi ikke tenke på alderdommen?

Når man studerer temaet, ser man hvor allestedsnærværende det er og samtidig usynliggjort. Vår kultur dyrker synlig aktivitet, fleksibilitet og innovasjon. De eldste har gjennomlevd en tidsalder preget av voldsom akselerasjon, samtidig som de selv gjerne lever langsommere og mer tilbaketrukket. Festivalen vil prøve å minske avstanden mellom unge og gamle, nyansere stereotypiske forestillinger om alderdommen og vise hvordan det som er spesielt med bli gammel kan være en ressurs for yngre mennesker.

Hvordan kan vi forberede oss?

Gjennom lesning og musikk kan man utvikle sanselig, emosjonell og intellektuell sensitivitet og innsikt som gagner forholdet man har både til seg selv og til andre mennesker, på tvers av aldre. Man må utvikle sitt vennskap med seg selv, skriver Montaigne, for å kunne tåle de tap alderdommen nødvendigvis bringer med seg. Det hjelper ikke å idealisere alderdommen eller benekte dens skremmende sider, men det er trøst i å vite at man ikke er alene om å bli eldre, og at det er en livskunst man kan øve seg i, bl.a. ved hjelp av vår festival, Siste kapittel.

Fem kjappe

Rektor for en dag – hvilken sak tar du først tak i?

Jill: Lederen for enhver organisasjon må ha førstehåndsforståelse av hverdagsrealitetene for menneskene de har ansvaret for å lede – administratorer, teknikere, akademikere og ikke minst studentene. Så jeg ville tilbragt dagen som student for å finne ut noe om deres virkelighet og hva som er de viktigste sakene for dem.

Margery: Jeg ville sett på vikarbruken generelt ved UiB, og spesielt ved «små» fag som mitt eget, der høyt kvalifiserte forskere har dekket prekære behov i årevis uten å bli tilbudt fast stilling for sine mer eller mindre faste arbeidsoppdrag.

Hva gjør du helst når du ikke er på UiB?

Jill: Da tilbringer jeg så mye tid som mulig med familien. Og så liker jeg å gå tur med hunden min, Eddie.

Margery: I disse dager lengter jeg etter å grave, plante og luke i familiens nyervervede hage i Hardanger.

Kan du anbefale én bok flere UiB-folk bør lese?

Jill: The Man with the Shattered World av Aleksander Lurija, en av grunnleggerne av moderne nevrologi, ble opprinnelig utgitt i 1972. Boken gir en gripende fremstilling av hvordan hukommelsestap kan påvirke vår personlighet og våre liv. Lurija vever sammen dype selvbiografiske innsikter med nevrologisk vitenskap i en sjangerblanding av teknisk-faglige beskrivelse og poetisk fortelling. Boken er også en modell for hvordan forskere i alle disipliner kan lære av, og gi stemme til, de menneskene vi søker å forstå.

Margery: I lys av vår festival og den nylige utdelingen av Holbergprisen, vil jeg anbefale en mindre kjent bok av Martha Nussbaum: Aging Thoughtfully: Conversations about Retirement, Wrinkles, Romance, and Regret utgitt sammen med Saul Levmore I 2017. Samtalene gir en lettlest og perspektivrik innføring i aldringstema som angår de fleste.

Du får en tidsmaskin! Hvilken tid drar du tilbake til og hvorfor?

Jill: Jeg ville reist tilbake til London på sekstitallet for å se Jimi Hendrix spille live i rockens gullalder, da han og andre som formet rockens historie var ‘på høyden’.

Margery: Jeg ville reist til Brüssel på den tiden poeten Charles Baudelaire oppholdt seg der på slutten av sitt liv, nærmere bestemt i mai 1864 for å overvære hans foredrag om Delacroix. Om jeg hadde fått sjansen til å snakke med Baudelaire, som etter sigende skremte bort mye av publikum under sin korte og mislykkede foredragsturné, ville jeg spurt hva han syntes om Houellebecqs poesi.

Hvilket sted i Bergen viser du først til en som er ny i byen?

Jill: Arboretet, i slutten av mai – Bergen på sitt vakreste.

Margery: Vågsbunnen som har vært mitt hjem i 35 år og veiene opp mot Fløyen.

[1]Kilde: Statistisk Sentralbyrå Norge: https://www.ssb.no/en/statbank/list/soskon. Besøkt mars 2021.