-Jeg har stått til knes i plast ute i naturen i mange år allerede

Hvordan har det vært å jobbe med å lage tv-serie?

Det er en annerledes måte å jobbe på enn vitenskapelig kommunikasjon. Så det har vært veldig lærerikt og gøy jobbe med Pandora Film, som er produsenten. Serien skulle i utgangspunktet ha fokus på makroplast i havet globalt, men delvis på grunn av korona ble det en lokal vinkling og jeg fikk komme med flere innspill til hva jeg mente var viktig å få frem av det som forskes på. Jeg ble faktisk rørt og skremt av noen scener i serien, selv om jeg har stått til knes i plast ute i naturen i mange år allerede. Det var noen sterke bilder, og bilder sier mer enn tusen ord.

Fortell litt om tv-serien?

Serien handler om bredden i plastproblematikken. Programleder Kenneth Bruvik har plukket plast lenge og har en bekymring og et engasjement for plastsaken, så det startet med en idé fra ham. Så spurte han om jeg kunne tenke meg å bidra som forskerstemmen, og Pandora film godtok det og fikk støtte til prosjektet av NRK og Handelens Miljøfond basert på noen innspillinger som ikke er med i filmen, faktisk. I serien spør han seg hvor farlig det egentlig er med all plasten. Vi ser både på forbrukersamfunnet i dag, plast som hoper seg opp langt fra folk, strandrydding og hvordan forskere jobber med å forstå omfanget av plasttrusselen, både makroplast, mikroplast i natur og mat, og kjemikalier i plasten. Seerne får ingen svar eller løsninger, men får innblikk i mange aktuelle spørsmål.

Kva er det største utfordringen når det kommer til plast i havet?

Den kanskje aller største utfordringen er å stoppe tilstrømmingen av søppel, og å få ned produksjonen av avfall – For å få til det er vi nødt til å endre forbruksmønstre, og gå fra et forbrukssamfunn til et sirkulærsamfunn.

Hva trenge vi mer kunnskap om?

Plast og søppel i havet (og på land) er et enormt komplekst problem. Man har begynt å forske på det på verdensbasis og forskningen gjør fortsatt store byks både i metodeutvikling og forståelse av risiko. Samtidig er det litt som med kreftforskning, det er masse vi ikke vet som kan være avgjørende. Vi trenger egentlig kunnskap om alt fra gode analysemetoder til spredning og mengder i miljøet, opptak og effekter i dyr og mennesker, og til slutt hvordan vi kan lage et globalt regelverk for å regulere plast.

Hvor farlig er mikroplast for mennesker?

Det er ikke nok forskning til å svare godt på det spørsmålet. Men vi vet at vi puster inn, drikker og spiser mikroplast. Det kan kanskje være farlig i seg selv, vi vet ikke helt for mennesker ennå. Vi vet også at plast lekker kjemikalier. Så om jeg skal peke på en ting ved mikroplasten som vi vet er farlig vil jeg si innholdet av kjemikalier som tilsettes i all plasten vi bruker. Disse kjemikaliene lekker også ut til luft og vann og kommer inn i oss gjennom mat uten å være bundet til mikroplast. (Jeg er jo toksikolog, så plast ser jeg på som en annen type miljøgift, en vi kan se og ta på, og som vi bruker frivillig, og som kommer ut av kontroll og kan bli farlig når den blir mikroplast.)

Fem kjappe

Rektor for en dag – hvilken sak tar du først tak i?

Det gjøres mye bra på UiB for tiden, men om jeg må si noe synes jeg arbeidet med å løfte statusen til undervisning viktig, både for å høyne kvaliteten og styrke rekrutteringen. Jeg ville derfor forsøkt å gå for å endre strukturen i undervisningen fra kateterforelesninger til mer problembasert læring og praksis som forbereder studentene for selvstendig arbeid under masteroppgave og dr. grad. Vi trenger folk som kan tenke selv. Universitetet må ikke gå i fellen å bli «skole» der studentene blir elever og fortelles i for stor grad hvordan de skal tenke og akkurat hva de skal kunne.

Hva gjør du helst når du ikke er på UiB?

Jeg er helst med familien, i naturen, ute. Normalt sett er jeg enten på løpetur i byfjellene, eller i hagen min. I helgene er vi på hytten på fjellet, med turer og fisking.

Kan du anbefale én bok flere UiB-folk bør lese?

«De usynlige» av Roy Jacobsen er nydelig. Om mennesker som lever ved og av havet. En poetisk og minimalistisk bok, som sier utrolig mye gjennom små observasjoner.

Du får en tidsmaskin! Til hvilken tid drar du til og hvorfor?

Jeg drar tilbake til 1950 tallet da modernisering og forbruk satte inn for fullt. Jeg ville ha vist dem konsekvensene av å pøse ut avfall og forurensning, så vi kunne snudd der og tenkt bærekraft fra start. De visste så lite, de trodde at alt fremskritt var bra og at naturen og særlig havet var endeløst i sin rikdom og tålte alt vi puttet i den av dritt.

Hvilket sted i Bergen viser du først til en som er ny i byen?

Jeg viser nok byfjellene, nærheten til naturen. Eller en av de mange fine badeplassene i Sandviken/Eidsvåg.