Kvinner og jazz: Har vasket språket

Jenter i jazz har inntil de siste årene nesten utelukkende vært vokalister. Et av de få unntakene er Griegakademiets Hildegunn Øiseth, innehaver av Norges første amanuensis-stilling i instrumentell jazz. Hun bekrefter at det er spennende tider i jazzfeltet. Øiseth trekker fram at hennes mannlige kolleger ved jazzutdanningen på Griegakademiet har gjort en viktig jobb med å vaske jazzspråket.

– Språket i jazzen har vært forferdelig. Det er visse ord som har vært vanlige, blant annet jazzuttrykk med referanse til det mannlige kjønnsorganet. På Griegakademiet skal ikke studentene møte slike ord. Før har man tenkt på sånne ting som bittesmå detaljer, men man må gå i detaljer og kriker og kroker og børste vekk skiten, sier Øiseth som mener at hennes mannlige kolleger har grepet fatt i disse skjevhetene på forbilledlig vis.

Jazz-pioner

Øiseth, som selv en pioner på jazz, med trompet som hovedinstrument, sier at i dag blir du hørt når du snakker om kvinners plass i jazzen. Festivaler som ikke har tilstrekkelig med kvinnelige utøvere i programmet, må passe seg. De blir sett på som gammeldagse.

– Den energien som ligger i dette, gir veldige resultater. Når det nå i tillegg kommer en doktorgrad direkte knyttet til emnet, da blir det viktig. Det er noen som legger det på det rette bordet, og det er ingen vei tilbake, sier Øiseth som selv opplevde at det ble gjort ting på 1990-tallet og at en del av dette hjalp.

– Jeg traff kvinnelige musikere, som ble noen av mine favorittmusikere. Etter 1990-tallet har det gått veldig langsomt, men nå går det mye fortere, sier Øiseth som mener dette skyldes både tiltak i mange ledd, og at mange menn også gjør konkrete ting.

Musikeren framhever at jazzen er bare en del et større samfunnsproblem når det gjelder likestilling. Men likestilling i jazz er høyt oppe på agendaen, og ingen tør lenger å ikke gjøre noe.

– Dette handler ikke om å være snill mot jentene, men å reparere en skade som har vært der altfor lenge. Folk har innsett at det er ikke forskjell på kjønn når det handler om musikk. Man har ikke en fordel av å være mann om man skal spille en vanskelig akkord, det er bevist at det ikke har noen ting med det å gjøre.

Jazz – mannlig lydbilde?

På hvilken måte har jazzen blitt påvirket av at menn har hatt en dominerende rolle?

– Det er ikke tvil om at jazz har utviklet seg i en særskilt retning på grunn av en del menn likner på hverandre, og liker det samme. For jo større mangfold i musikk og utøvere, også i personlighet, jo mer spennende blir jazzen. Jeg mener at det har vært mindre plass til kvinners og minoriteters uttrykk og at mer mangfold vil gi mot til å gå utenfor uttrykket som har blitt heiet fram. Man trenger forbilder. Etter hver konsert på 1990-tallet var det mange som ville snakke med meg, de ville vite hvordan det var å spille i et mannsdominert miljø, sier Øiseth.

Hun peker på at jenter ofte har blitt møtt med at det handler om kunst og kvalitet:

– Om du bare er god nok, vil du bli lagt merke til. Men det handler også om selvtillit. Kvinnelige musikere må på scenen på festivaler, da kan jentene som har lyst å spille jazz, se at det er mulig. «Jeg kan også være på den scenen». Det må plantes frø fra man er barn, man må kunne forestille seg at også en jente kan spille jazz.

Øiseth nevner Balansekunst, der KMD er medlem, som et positivt tiltak der man får konkrete argument i møte med kvinnediskriminerende holdninger.

Femårsjubileum for jazzkurs for jenter

Thomas Dahl, som er førsteamanuensis i jazz ved Griegakademiet, var forskningsleder da Griegakademiet først søkte om midler til jazzkurs for jenter i 2017. Det ble viktig for Griegakademiet at det ikke skulle være en terskel for å kunne delta. Derfor ønsket Griegakademiet at deltakerne skulle få dekket reise, kost og losji. Til det første jazzkurset meldte rundt 40 jenter fra hele landet seg på. Disse var alle instrumentalister, og Griegakademiet måtte si nei til en del av dem. Dahl forteller at til tross for pandemien har det vært kurs hvert år i fem år.

Akkurat i disse dager arrangeres det en gjenforening for jenter som har vært på jazzkurs. Her skal jentene jobbe med jazzarrangering for større ensembler.

– Vi arrangerer skisser de har med, og jobber med improvisasjon for stort ensemble, sier Hildegunn Øiseth.

Jentene på jazzkurset (og på bildene) er: Siv Aurlund på piano/vokal, Guro Kverndokk på vokal, Maya Cobben på trombone, Guro Kvåle på trombone, Nora Boudouin Lie Kvaran på saxofon, Heidi Kvelvane på saxofon, Mari Singstad på piano, Uma Morelia Bustos Reksten på bass, Eline Rafteseth på bass og Anna Østrem på trommer.

Ukomfortable med mannsdominans

– Vi er veldig glade for at Hildegunn Øiseth ble ansatt, selv om det foreløpig kun er i 20% stilling. Vi har vært ukomfortable med at det bare er menn på jazzlinjen og sett behovet for kvinner som rollemodeller. Mange har sittet i hver sin krok av Norge og ikke hatt så mange å spille på. Via jazzkurset, der det også bare er kvinner som er instruktører, er de plutselig mange. Vi ønsker å kunne ansette flere kvinner i feltet. En utfordring er at det foreløpig er få kvinner som har valgt å ta master, noe som er helt nødvendig hvis man ønsker å få jobb på høyskolenivå. Det er heldigvis en trend som er i ferd med å snu.

– Holdningene er ganske annerledes enn for tjue år siden, da jeg studerte, både væremåten og språket. Nå er det helt naturlig at jentene er med, men tilstrømmingen er enda for liten, sier Thomas Dahl.

Han peker på at alle tiltak for kvinner i jazz gir ny kunnskap, som gjør noe med rekrutteringen.

Musikkens siste mannsbastion

Dahl sier at jazz er musikkens siste mannsbastion og at det har vært et etterslep i forhold til holdninger og språk. Men, hevder han, dette har kommet seg kolossalt de siste ti årene.

– Vi vil få vekk kjønnskomponenten når vi snakker om musikk, og har fått god hjelp av «metoo», der vi alle fikk anledning til å justere kurs. Et par år har vi prøvd å få et doktorgradsprosjekt på kjønns(u)balanse, så jeg er ikke veldig overrasket over at det kom, men glad. Enda er det ikke slike stipendiatstillinger på andre norske jazzutdanninger, sier Dahl som mener at Griegakademiet har vært veldig offensive.

– Gledelig nok vises det på søkertallene at arbeidet bærer frukter For ti år siden var det nesten ingen kvinner som søkte på jazz, bortsett fra på sang. Vi ser en markant bedring. I 2020 var det nå 7 av 70 søkere som var jenter. Alle var kvalifiserte søkere. To kom inn, på i alt åtte studieplasser på jazz.

Sterke rollemodeller

Thomas Dahl trekker fram at det etter hvert finnes glimrende rollemodeller for jenter i jazz. En av disse er keyboardist Marte Eberson.

– Det kommer flere veldig sterke nå. Det er viktig å understreke at det aldri har handlet om nivåforskjell. Bare antall søkere. Vi går glipp av perspektiver når jazzen er så dominert av menn, sier Thomas Dahl, som mener det ikke er godt nok før det er fifty fifty, og sier;

– Kanskje skal vi redefinere hva jazz innebærer. For hva er jazz? Jo, det er en metode mer enn det er et mål. En gehørsbasert måte å lære seg musikk på. Vi må avmystifisere jazzen.

Mangfold og likestilling på dagsorden

Instituttleder ved Griegakademiet – Institutt for musikk, Randi Rolvsjord, er svært glad for den nye stipendiatstillingen innenfor jazz. 

– Den er et viktig element for oss i satsingen vi har hatt på jazz-feltet. Dette er både et viktig strategisk grep, fordi det setter mangfold og likestilling på dagsorden når det gjelder kunstnerisk forskning. Fagmiljøet på jazz har vært og er veldig engasjerte i dette, det gir en optimisme i forhold til hva en sånn stilling kan bety for oss, sier Rolvsjord.