NYHET

– Det er nødvendig å kunne korrigere hverandre når vi gjør noe galt, mener filosofiprofessor Espen Gamlund.
– Det er nødvendig å kunne korrigere hverandre når vi gjør noe galt, mener filosofiprofessor Espen Gamlund.

– Vi må bli flinkere til både å gi og motta moralsk kritikk

Ingen liker å bli gjenstand for andres moralisering, men et velfungerende samfunn trenger rom for å gi og ta moralsk kritikk. Det er tema for filosofiprofessor Espen Gamlund i sin ferske bok «Kunsten å moralisere».

Publisert

I VINDEN

Navn: Espen Gamlund er professor i filosofi ved Det humanistiske fakultet, og arbeider hovedsakelig med etikk, moralfilosofi og politisk filosofi.

Aktuell med: Boken "Kunsten å moralisere", utgitt på Dreyers forlag.

Det å være en moralist eller opptre moraliserende har jo ikke et veldig godt rykte. Men du mener det kan være viktig og riktig. Hvorfor det?

Moralisme har en litt underlig status i vår tid. Vi kan gjerne snakke om moral, men vi skal liksom ikke blande oss inn i andres moral. Da bedriver vi moralisering, som er galt. På den andre siden tror jeg ganske mange innerst inne er moralister når de får tenkt seg om. Problemet er i så måte ikke at folk mangler en tilbøyelighet til å moralisere, men at de legger lokk på sin moralisme fordi det er uglesett. Det er synd, fordi et velfungerende samfunn trenger moralsk kritikk. Det er nødvendig å korrigere hverandre når vi gjør noe galt, ellers risikerer vi å stagnere og i verste fall at ingenting lenger betyr noe.

Det er nødvendig å korrigere hverandre når vi gjør noe galt, ellers risikerer vi å stagnere og i verste fall at ingenting lenger betyr noe.

Espen Gamlund

I hvilke tilfeller tenker du det er bra å «si fra», og i hvilke bør man la være?

"Kunsten å moralisere" av Espen Gamlund.
"Kunsten å moralisere" av Espen Gamlund.

Jeg mener vi har en moralsk rett til å moralisere som kan avledes av de grunnleggende rettighetene til tankefrihet og ytringsfrihet. Det betyr at vi har en romslig frihet til å vurdere og kritisere handlinger og praksiser vi mener er moralsk problematiske eller gale. Denne friheten og retten bør vi bruke på en klok måte, ved kun å blande oss inn når vi mener det er god grunn til det, det vil si at noen klart har gjort noe galt, og vi bør gjøre det på en måte som skaper mulighet for endring og forbedring av det vi mener er galt. Vi bør med andre ord sette oss grundig inn i situasjonen, og ha som formål at vår kritikk skal føre til noe godt. Vi bør la være å moralisere hvis det med all sannsynlighet gjør ting verre.

Det sitter langt inne for mange, kanskje spesielt i Norge og i andre Nord-Europeiske land, å gi beskjed. Hvorfor er det slik, tror du? Og bør vi forsøke å gjøre noe med det?

Det stemmer. Jeg tror som nevnt denne motvilligheten mot å blande oss inn i hva andre gjør, ikke kan forklares med at vi mangler forutsetninger for å moralisere. Tvert imot tror jeg mange ofte har lyst til å gi beskjed når de opplever at folk bryter noen etiske spilleregler. Jeg tror forklaringen må være feighet eller frykt for reaksjonen til den eller de vi kritiserer. Det kan rett og slett være veldig ubehagelig å konfrontere andre med at de gjør noe de ikke burde. Da risikerer vi en motreaksjon av typen «Hvem er du til å blande deg inn i hva jeg gjør?» som vi frykter, fordi den vil sette en effektiv stopper for vårt forsøk på å bidra til en forandring hos den eller de vi kritiserer. Ja, jeg mener vi absolutt bør gjøre noe med dette. Vi må tørre å konfrontere hverandre når vi opplever at vi trår moralsk feil, og i den anledning må vi bli flinkere til både å gi og motta moralsk kritikk.

Det kan rett og slett være veldig ubehagelig å konfrontere andre med at de gjør noe de ikke burde.

Espen Gamlund

Men hvordan vil du anse rollen som moralist i et forholdsvis sekulært land som Norge, sammenlignet med land hvor religion spiller en større rolle, som for eksempel i USA. Er det det samme?

Det var antagelig enklere å være religiøs moralist før da religionen hadde en sterkere posisjon i samfunnet, og det er nok enklere å være religiøs moralist i de delene av verden hvor religion fremdeles har en sterk stilling. Det er betydelig vanskeligere å være sekulær moralist, uten en autoritativ kilde til moral i hånden. Den sekulære moralisten har kun sine egne moralske standarder å jobbe ut fra, og det skjer ikke sjelden at disse standardene ikke deles av andre. Dermed skaper det friksjon og ubehagelige konfrontasjoner hvor moralisten i andres øyne mangler tilstrekkelig belegg for sin kritikk, fordi det ikke finnes en fasit på hva som er rett og galt. Dette synet – at moral er noe subjektiv og relativt, at hver og en av må finne ut hva som er rett og galt for en selv, snarere enn noe objektivt gitt for alle, skaper problemer for moralisme. Ingen har tilsynelatende bedre forutsetninger for å vite hva som er rett og galt enn andre. Men dette synet møter motstand i boken min.

Dette synet – at moral er noe subjektiv og relativt, at hver og en av må finne ut hva som er rett og galt for en selv, snarere enn noe objektivt gitt for alle, skaper problemer for moralisme.

Espen Gamlund

Boken faller vel innenfor det man kaller den populærvitenskapelige sjangeren, og er dermed ikke en ren fagbok i filosofi. Hvorfor har du valgt dette formatet på boken din?

Jeg har ønsket at boken skal kunne leses av alle som er opptatt av moral og moralens stilling i vårt samfunn. Det gjelder ikke bare filosofer eller akademikere, men egentlig de aller fleste. Likevel er det ikke til å unngå at boken til tider kan fremstå noe teknisk og utilgjengelig for de som ikke har trening i etisk tenkning, og i så måte bærer den nok i noens øyne preg av å være en fagbok. Men jest leste en omtale av boken av programlederen Christine Koht i Aftenposten forleden dag. Hun hadde åpenbart blitt inspirert av boken til å hente frem igjen moralisten i seg. Så kanskje boken har et potensial til å nå ut til mange?

Fem kjappe

Rektor for en dag – hvilken sak tar du først tak i?

Da ville jeg gjort noe med vilkårene for å drive med formidling ved universitetet. Det har ikke den statusen det fortjener i dag, så jeg ville løftet det frem på agendaen.

Hva gjør du helst når du ikke er på UiB?

Da er jeg ute med ungene, enten hjemme eller på hytta.

Kan du anbefale én bok flere UiB-folk bør lese?

Det må bli Baruch Spinozas Etikk – bevist på geometrisk vis. Rett og slett et fantastisk stykke filosofisk arbeid, skrevet på en måte som er nesten umulig å forstå. Men gir man seg i kast med boken, vil den sette dype spor.

Du får en tidsmaskin! Til hvilken tid drar du til og hvorfor?

Da reiser jeg tilbake til etterkrigstiden. Det må ha vært en fin tid å være med å bygge opp landet igjen etter en vanskelig tid.

Hvilket sted i Bergen viser du først til en som er ny i byen?

Det må bli puben Henrik, som har et imponerende utvalg av godt øl.