Minneord etter Olav Vaagland

Olav hadde en lang og variert karriere ved UiB, før han forlot Bergen og gjorde en ny karriere i Kunnskapsdepartementet.

Olav tok hovedfag i sosiologi, og var da knyttet til NAVFs sekretariat for mediaforskning, som var plassert ved det den gang mangfoldige Sosiologisk institutt (som la grunnlaget for 5 av dagens 7 institutter ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet). Olav skrev i 1975 hovedfagsoppgave om «Samfunnet i tegneseriene og tegneseriene i samfunnet», og dette er fortsatt en av de få systematiske analysene av innholdet i regneserier og hvordan tegneserier brukes og virker i samfunnet. Sekretariatet ble omdannet til Senter for medieforskning, og Olav var med på arbeidet der, samtidig som han ble knyttet til sosiologi, etter hvert som universitetslektor.

Da Universitetet bestemte seg for å satse på mediefag, valgte man en modell som vi ikke kjente og kunne kopiere fra andre steder: Et enhetlig fag med medvirkning fra både humanister og samfunnsvitere. Også det nye instituttet skulle ha en dobbelt fakultetstilknytning. Det var krevende å få til en faglig integrering, men det var likevel lettere enn å få to fakulteter til å samarbeide. Olav spilte en ledende rolle planleggingen av både faget og instituttet (til å begynne med kalt Institutt for massekommunkasjon). Grunnfaget starta i høstsemesteret 1985 og det nye instituttet fra 1/1 1986. Olav måtte dra tunge lass både i undervisningen og i administrasjonen av faget og instituttet, han var bl.a styrer fra 1988 – 1990.

Fakultetsdirektør Edmund Utne kjente sine institutter og de ansatte der. Han ønsket å delegere mer avgjørelser til instituttene, men for å kunne gjøre det trengte han administrative ledere både var til å stole på og hadde evner til å samarbeide både internt på instituttet og overfor fakultetet. Olav var rette mannen til å prøve ut kontorsjefrollen på fakultetet. Det viste seg å bli veldig vellykket. Instituttet ekspanderte på alle nivåer i det vanlige studiet i medievitenskap. Men fra slutten av 1980-tallet kom det planer en tv-kanal utenom NRK: TV2. I Bergen var det en lokal aksjon for å få hovedkontoret for den nye kanalen til byen. UiBs bidrag var å lage en utdanning i praktisk tv-produksjon. I den administrative delen – og langt inn i det praktiske – var Olav Vaagland en drivkraft.

Andre deler av UiB må ha blitt oppmerksom på Olavs administrative evner, for i 1996 forlot han et velorganisert institutt til fordel for lederjobben ved universitetets Senter for etter- og videreutdanning (SEVU). Den erfaringen han skaffet seg der, tok han med seg da Bondeviks første regjering valgte å gjøre etter- og videreutdanning til ett av sine satsingsområder. Olav Vaagland ble ekspedisjonssjef den nyopprettede avdelinga for denne sektoren i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, og han samarbeidet tett med statsråd Jon Lilletun som, brant for denne satsinga. Departementet ble Olavs siste arbeidsplass. Sykdom gjorde at han i 2008 returnerte til Bergen, der begge barna bodde.

Når gamle kolleger på medievitenskap minnes Olav, går karakteristikker som «vennlig og imøtekommende», «likandes kar» igjen, og det pekes på at han «betydde mye faglig og sosialt».

Våre tanker går først og fremst til familien, som hele instituttet ble kjent med når Olav inviterte oss på båttur eller hjem til det huset han restaurerte i Florvåg. Det er fine minner om en mann som – trass i en stillfarende framferd (han vokste jo opp i Nord-Østerdal) – har satt viktige spor etter seg på Universitetet og i samfunnet.

Elin Furheim
Helge Østbye