Til minne om Eivind Buanes (1945–2025)

Etter endt utdanning gikk Eivind fort over i rollen som administrator. Først ved Historisk-filosofisk fakultet og Nordisk institutt, så ved UiB sentralt før han kom til Det juridiske fakultet i 1987. Her ble han øverste administrative leder, og hadde denne posisjonen i et kvart århundre, som fakultetssekretær og fakultetsdirektør.

Eivind la ned en uvurderlig innsats i oppbyggingen av Det juridiske fakultet gjennom utfordrende tider med mange studenter og knappe økonomiske og personellmessige ressurser. Da han begynte som fakultetsdirektør, hadde fakultetet i overkant av 2500 studenter og rundt 10 fast ansatte lærere og slet med høye stryktall og lav gjennomstrømming. I dag har fakultetet omtrent like mange studenter, mens lærerstaben er omtrent femdoblet. Juristutdanningen i Bergen er blant de aller mest populære studier i Norge, med en studieordning som skiller seg ut, med lave stryktall og god gjennomstrømming. Fakultetet er også en viktig forskningsinstitusjon med ledende forskere nasjonalt og internasjonalt innenfor mange fagfelt. Dette er i stor grad et resultat av Eivinds utrettelige innsats med å få alle deler av virksomheten til å fungere og bygge sten på sten både i direkte og overført betydning.

Han spilte en sentral rolle i byggingen av Jussbygget ved Dragefjellet skole i to omganger. Dette gav fakultet en materiell ramme som gav grunnlag for vekst og utvikling.

Eivind var en snill mann med omsorg for sine medarbeidere både i den administrative og vitenskapelige staben. Han tok seg alltid tid, og han lyttet gjerne. Selv om han etter hvert gikk inn i administrative lederposisjoner, hadde han en unik forståelse for hva som var hovedoppgavene til et universitet og hvordan administrative funksjoner kunne utvikles for å støtte den faglige utviklingen. Skille mellom faglig og administrativ ledelse hadde Eivind i ryggmargen. Han var klok og hadde evne til langsiktig tenkning. Han hadde stor arbeidskapasitet og sparte seg aldri, og med sitt overblikk sørget han alltid for at alle deler av virksomheten fungerte. Han var også en sterk talsmann for fakultetet overfor universitetsledelsen og resten av universitetsmiljøet.

For oss som samarbeidet med ham i ledelsen av fakultetet var han en uvurderlig støtte i vanskelige situasjoner og når vanskelige avgjørelser skulle tas. Hans optimisme og evne til å se løsninger sviktet aldri.

Selv om han etter hvert tenkte som en jurist, var Eivind alltid filolog. Han var glad i historie, og få kunne fakultetets historie like godt som han. Han var en viktig kilde da vi jobbet frem et festskrift til 50-årsjubileet for juristutdanningen. Som alltid gjorde han det uten å fremheve at han selv var en sentral del av fakultetets historie, med en stor del av æren for utviklingen av fakultetet.

Nå har Eivind gått bort, og han etterlater seg et stort savn, først og fremst hos den nærmeste familien, men også hos oss som husker ham med takknemlighet for hans innsats. Våre tanker går til Wigdis, deres tre sønner og alle barnebarna som han var så glad i.

Ernst Nordtveit, Asbjørn Strandbakken, Øystein L. Iversen og Karl Harald Søvig