– Det var en unik erfaring

Hvordan står det til?

Jo takk, bare bra! Utstillingen «Fremdeles her» er åpnet i ett av Bergens optimale byrom for den slags! Dessuten har vi en parallellutstilling – innendørs - på Alrek helseklynge i tilknytning til Forskningsdagene på Alrek.

Hvordan kom dere frem til navnet?

Fremdeles her er jo ord til allmenn bruk, i dagligtalen. Vi tenker at vi også kan anvende dem som en påstand. Personer som lever med demens blir ofte beskrevet som å være «bortreist», fjern, ikke tilgjengelig for normal kontakt, osv. Gjennom musikkterapi blir vår påstand tydeliggjort – man er fremdeles til stede som en person med identitet, preferanser, styrker og evner. I tillegg til å ha en alvorlig sykdom med store utfordringer i hverdagen og i samspill med andre, vil personer med en demenssykdom også risikere å bli oppfattet uten disse egenskapene. Vi trenger å snakke annerledes om demens!

Hvorfor har dere valgt å lage en fotoutstilling?

Vi har valgt å lage en fotoutstilling for å formidle det allmennmenneskelige som vi alle besitter – evnen til å glede seg, uttrykke seg eller samhandle med andre synes vi kommer så fint fram i fotografens bilder. Samtidig gir vi publikum mulighet til å høre illustrerende lydfiler gjennom QR-koder. I tillegg til websider med faglig informasjon om aktuelle forskningsprosjekter og tilbud om musikkterapi.

Hvordan var det å åpne utstillingen?

Det var en unik erfaring – praktisk arbeid fra morgenen av, og deretter gleden over at både voksne, eldre og skoleklasser tok turen for å se utstillingen allerede første dagen.

Hva håper dere å oppnå?

Jeg tror vi kan si det så enkelt som at vi ønsker å drive med folkeopplysning, og at bildene kan berøre dem som observerer. Dette er også forskningsformidling i etterkant av Kristine G. Madsøs doktorgradsprosjekt der vi blant annet så på effekten av skreddersydd musikkterapi.

Fem kjappe

Rektor for en dag – hvilken sak tar du først tak i?

Akkurat nå er det fristende å si at da ville jeg annonsert en møtedag på Torgallmenningen for alle dem som hadde lyst til å fortelle meg hva de tenker er viktig for UiB i årene som kommer!

Hva gjør du helst når du ikke er på UiB?

Det ideelle for meg er å tilbringe tid på fjellet, gjerne et godt stykke opp i høyden. For meg betyr det gjerne Skarvheimen med utgangspunkt i Hol kommune og med mulighet for god bevegelse, lang utsikt uansett hvor du snur deg, - det er fine livsbetingelser.

Kan du anbefale én bok flere UiB-folk bør lese?

En av de siste bøkene jeg fant i min bokhylle på fjellet var en lyrikksamling av Halldis Moren Vesaas med tittelen LIVSHUS. Denne ble utgitt post mortem (Aschehoug & Co, 1995). Jeg ble kjent med forfatteren på gymnaset og hun har fulgt meg gjennom livet. Et viktig selskap for meg og til anbefaling fortsatt.

Du får en tidsmaskin! Til hvilken tid drar du til og hvorfor?

Jeg er nok mest opptatt av at vi som lever her til lands - og i vår tid, har trukket vinnerloddet, men også med et stort ansvar. Så kanskje jeg ville brukt tidsmaskinen til jevnlig å kunne skru den én dag tilbake for å rekke noen av de oppgavene som burde vært gjort i går!

Hvilket sted i Bergen viser du først til en som er ny i byen?

Med fare for å høres svært UiB-politisk korrekt ut, vil jeg faktisk mene at en tur opp til løven, snu seg mot Fløyen og Ulriken og deretter gå i Museumshagen og videre inn i bygget – det er bra å vise fram, det har jeg også gjort noen ganger!