YTRING

SV-fakultetet skal velge nytt dekanat.
SV-fakultetet skal velge nytt dekanat.

Valg på SV-fakultetet – hva får oss til «å skinne»?

Det går mot dekanvalg og valg av nytt fakultetsstyre. Godt vi kan velge – og at vi i alle fall er enige om at det er en god ting, skriver Ole Johnny Olsen.

! Dette er en ytring. Innholdet i teksten er forfatterens egen mening.

Ole Jonny Olsen
Ole Jonny Olsen

Ansettelse av dekaner, rektorer sprer om seg, og grunnleggende forutsetninger for universitetenes særegne demokratiske orden dukker under. Den ordenen har vært under kraftige angrep i mange år nå, også med valgte styrer og styreledere. Valgte instituttledere kjenner dette presset godt – der de sitter under en kontinuerlig strøm av sentralstyrte «satsinger», undersøkelser, rapporteringskrav og forventninger om økt vekst.

Kampen mot denne utviklingen er ikke enkel. Den avgjøres ikke av enkelte dekanvalg eller fakultetsvalg. Også valgte dekaner og fakultetsstyrer er underlagt sentraliseringens og målstyringens malstrøm, uansett egne målsetninger og gode intensjoner. Men alle monner drar, som det heter. Og jeg tror det bør gjøres forsøk på å stå kraftigere imot enn det som er gjort de siste årene. Derfor vil jeg støtte Team Strømsnes ved dette valget.

Jeg ser at kollegaene Fimreite, Helland og Bertelsen holder fram Askildsens evne til å sikre vekst gjennom å utvikle grunnenheter der «miljøene skaper faglig merverdi som gir handlingsrom og muligheter», slik at vår «virksomhet kan skinne litt for oss som er ansatt, for de som studerer her, for omverdenen, og for samfunnet». Slike det er formulert, kan ikke faglig merverdi bety noe annet enn store prosjekter som gir penger på konto og økte budsjetter. Men problemet er at universitetet er på rask vei til å bli avhengig av eksterne midler.

Vi ser på Sosiologisk institutt, at uten slike midler vil budsjettet skrumpe så mye at den vanlige innsatsen i seminarundervisning og eksamensarbeid ikke kan opprettholdes. Bør ikke kampen reises for økte grunnbevilgninger? Og en annen ting, er det slik at det er kun de store prosjektene som skal få oss til «å skinne»? Hva med den daglige, ordinære driften? Og hva med de mindre prosjektene, kanskje finansiert av universitetets egen grunnfinansiering?

De store prosjektene og de ambisiøse initiativene for senterdannelser og elitesatsinger har helt klart stått sentralt for det sittende dekanatet. Når initiativer og senterdannelser kommer nedenfra synes jeg det skal være rom for å støtte og gi plass til dette. Slik har det også vært. I alle fall delvis. Som medlem i fakultetsstyret har jeg stemt for bevilgninger til slike i flere omganger. Men det har også vært markert at slik støtte må ha sin begrensing. Sentre er ikke grunnenheter, og bør ikke «spise av» av verken den grunnleggende finansieringen eller styringen av universitetet.

Beklageligvis er den prinsipielle diskusjonen om dette ikke reist kraftig nok i fakultetsstyret. Dette burde naturligvis vært gjort – ikke minst – i forbindelse med utredningen og diskusjonen om strukturendinger på SV-fakultetet. Nå blei oppfatningen om at store prosjekt og sentre trenger store institutt, lagt som premiss for denne prosessen fra dekanatets sideide. Dessverre ble dette premisset i stor grad lagt til grunn også i fakultetsstyret i diskusjonen om å sette i gang arbeidet med å lage modeller for «integrasjon» mellom Sam.pol og adm.org. Slik jeg ser det, var dette en av de to viktigste feilene som ble gjort da vedtaket om dette blei gjort på møtet i fakuletsstyret i desember. Endringer i instituttstrukturen blei initiert ut fra hva som ville tjene sentre og store prosjekter – uten at den institusjonelle rollen til store prosjekt og sentre var grundig diskutert, verken prinsipielt eller substansielt, i fakultetsstyret.

Den andre feilen som ble gjort, var å sette i gang denne prosessen overhodet. Alle institutter hadde hatt en grundig og brei drøfting om dette «struktur-spørsmålet» som dekanatet ønsket å få utredet. Alle instituttene sa seg interessert i samarbeid om både forskning og undervisning, men ingen sa seg interessert i noen form for sammenslåing. Alle uttalte at en eventuell sammenslåing måtte vare basert på tilslutning fra grunnenhetene sjøl. Adm.org. hadde ingen klare synspunkter, men heller ingen sterke ønsker. Sam.pol. hadde derimot svært klare synspunkter. Etter en grundig og omfattende høringsprosess var tilslutningen til deres høringsuttalelse om dette helt klar, med vedtak i instituttrådet.

Dagen før fakultetsstyrets behandling sendte 17 (av 22) professorer et brev til styret med innstendig bønn om ikke å sette i gang denne «integrasjonsprosessen». Det var eldre og yngre kolleger, med norsk og internasjonal bakgrunn, som skrev at de ønsket å beholde det instituttet de var ansatt ved, som de var stolte av, der de gjør en god jobb, der det forskes og publiseres, der studentene trives, og der de har scoret svært høyt på de aller fleste kriterier for kvalitet og suksess. Med alle instituttets uttalelse om at grunnenhetene må være villig, med instituttets klare høringsuttalelse, instituttrådets vedtak – og dette brevet, tenkte jeg at saken var ganske klar: uansett hva man måtte mene om fordeler og ulemper med sammenslåing (eller «integrasjon» som det bel kalt), måtte sam.pol’s ønske bli tatt til følge. At så ikke skjedde var en stor feil. Prinsipielt brøyt det med verdien av å vektlegge grunnenhetenes relative autonomi. I tillegg var det svært uklokt. Å bli pålagt noe man til de grader er motstander av i en sak som denne, er naturligvis svært krevende – for å bruke et forslitt uttrykk. For alle som må delta. Hva som har skjedd i vinter, er det ikke mulig å gå inn på. Men plutselig sitter sam.pol. med et arbeidsmiljøproblem de ikke har fortjent og tap av fem professorer. Slik jeg ser det, har både dekanat og fakultetsstyret et medansvar for denne situasjonen. I iveren etter å bygge store enheter for store prosjekter og sentre – som skal «få oss til å skinne» - så man bort fra ønsker og behov der grunnlaget legges for den glansen.