Hva står på spill i dekanvalget?

Arjan H. Schakel

Forsker ved institutt for sammenliknende politikk

Gjennom hele min karriere har jeg aldri opplevd et så politisert fakultetsvalg som vi er vitne til på UiB i disse dager. Jeg er nyansatt ved Institutt for sammenliknende politikk (Sampol), og begynte å jobbe her i september 2019 med et Trond Mohn Stiftelse prosjekt. Før jeg flyttet til Bergen, har jeg vært ansatt ved Vrije Universiteit Amsterdam, University of Edinburgh og Maastricht University. Jeg har vært med på valg ved alle disse universitetene, men jeg har aldri opplevd et så livlig valg.

Det som er spesielt interessant i det pågående valget er at Team Askilden (TA) og Team Strømsnes (TS) har fundamentalt forskjellige ideer om hvordan man skal styre fakultetet. Begge lag har selvsagt som mål å gjøre fakultetet til en veldig sterk institusjon som tilbyr attraktive utdanninger og driver banebrytende forskning. Forskjellen ligger i måten de foreslår for å nå disse målene. Veldig forenklet kan man karakterisere styringsstilen til TA som 'top-down' og stilen til TS som 'bottom-up'.

TS sin valgplattform starter fra forutsetningen om at "Universitetet må bygges nedenfra". Denne forutsetningen siver ned til flere konkrete politiske forslag som setter den enkelte ansatt eller student i sentrum. Jeg kan gi mange spesifikke eksempler, men det er tilstrekkelig å se på overskriftene til de forskjellige kapitlene i TSs valgplattform: "fri forskning og faglig autonomi", "videreutvikling av forskerutdanningen, "rekruttering og karriereløp" og "et godt arbeidsmiljø for studenter og ansatte". Under hver overskrift foreslår TS politikk som er skreddersydd etter behovene til den spesifikke gruppen av studenter eller ansatte.

TAs valgplattform ser også ut til å plassere ansatte og studenter i sentrum fordi de skriver under sine mål at det tas sikte på å "bli enda mer attraktivt for studenter og ansatte". I sterk kontrast til TSs valgplattform avslører imidlertid språket som brukes i TAs valgplattform en klar preferanse for topp-ned-ledelse. For eksempel ønsker de å "være premissleverandør for UiBs strategiske satsinger", de "vil støtte videreutvikling av fakultetets studietilbud og jobbe for at disse drives på et bærekraftig ressursgrunnlag", og de "vil sikre at både faglig og administrativ side blir ivaretatt ved sentraliseringsprosesser og andre omstillinger".

Disse forskjellene er viktige. Noen ganger er prosedyrene for å nå målene viktigere enn selve målene. Jeg mener jeg har hatt en god del ledererfaring i løpet av karrieren min. Ved Maastricht University var jeg studieleder for det tverrfaglige Bachelor European Studies med mer enn 1000 studenter og som involverte rundt 60 kolleger fra forskjellige avdelinger og fakulteter. Jeg har også redigert fem spesialutgaver og to bøker med bidrag fra mer enn 100 forskjellige forfattere, og jeg har jobbet som seniormedlem i forskjellige internasjonale forskerteam som har involvert rundt 20 doktorgradsstudenter og postdoktorer. En viktig lærdom jeg drar av min erfaring er at akademiske ansatte har en sterk innvendig motivasjon. I stedet for å bruke 'top-down' styringsverktøy av pisk og gulrot' som ytre motivasjonsmekanisme, er det bedre å stille seg selv spørsmålet hva som motiverer oss akademikere, og hvordan kan jeg hjelpe kollegaen min til å bli bedre.

Jeg anser meg selv som en relativt vellykket forsker. Så langt i 2021 har jeg registrert tre nivå 2 og to nivå 1 tidsskriftartikler i Cristin. Uansett hva man måtte tenke om mine publiseringsresultater, kan jeg bare oppnå gode forskningsresultater om jeg får enorm kollegial støtte. For å nevne noen eksempler. Det var en glede for meg å holde et masterkurs fordi jeg hadde en undervisningsleder som svarer på spørsmål i løpet et par timer, og som ga verdifulle råd nettopp fordi rådene var basert på intim kunnskap om de andre kursene som ble undervist i studieprogrammet. For meg har prosjektledelse har aldri vært lettere takket være en lett tilgjengelig instituttleder som tenker på de ansatte, men som også navigerer universitetets byråkrati og legger vekt på å sørge for at prosjektledere er klar over kravene fra fakultetet, universitetet og samfunnet ellers. Og til slutt må jeg nevne de mange kollegene som jeg kan rådføre om praktiske og teoretiske spørsmål, og som gir viktig tilbakemelding på utkast til manus og presentasjoner ved flere anledninger.

Poenget mitt er at jeg trives fordi kollegene mine trives! Jeg blir bedre når kollegene mine blir bedre! Vi får bedre resultater når vi har ledere som setter den enkelte i sentrum, ikke bare når det gjelder målene vi alle ønsker å oppnå, men, enda viktigere, i våre daglige aktiviteter og beslutninger. Derfor anbefaler jeg å stemme på Team Strømsnes.